To dager før bursdagen sin for tre år siden ga David Bowie ut albumet «Blackstar». To dager etter bursdagen døde 69-åringen. Nå hedres Bowie med en hyllestkonsert på John Dee og utgivelse av boka «David Bowie: Det siste intervjuet og andre samtaler», begge på bursdagen 8. januar.
Les også: David Bowie svarte stjerne lyser sterkt
«Blackstar»-albumet kom som en stor overraskelse, mens dødsbudskapet bare to dager etter kom som et gedigent sjokk. I ettertid er det blitt pekt på at mye på «Blackstar» kretset rundt døden og kunne tolkes som at Bowie forhåndsvarslet sitt eget farvel. Samtidig som timing og hemmelighold nok en gang viste hans evne til å regissere og iscenesette seg selv. Helt til siste slutt.
Med David Bowies død mistet populærkulturen en av sine aller største kunstnere og ikoner, og det er trolig skrevet flere bøker og essays om briten enn for nesten noen andre artister. Nå kommer nok et bidrag, i form av boka «Det siste intervjuet og andre samtaler» på Flamme forlag.
Bokserie
Boka kom opprinnelig ut i 2016 og inngår i en omfattende «Last interview»-serie fra forlaget Melville House, der utvalgte intervjuer og andre samtaler med en bestemt person blir samlet mellom to permer. Blant titlene som er oppført på forlagets side finner vi Hunter S. Thompson, Martin Luther King, Ernest Hemingway og Lou Reed blant dem som er blitt hedret med en slik bok.
Og nå altså David Bowie også i norsk språkdrakt, oversatt av Heidi Sævareid. «Det siste intervjuet» strekker seg i tid fra 1964 til 2006, fra han som langhåret 17-åring frontet organisasjonen «The Society for the Prevention of Cruelty to Long-Haired Men» i et innslag på BBC, til han i 2006 gjorde et promointervju i forbindelse med Ricky Gervais-serien «Extras», også det på BBC.
Ulike faser
Det interessante med dette lange tidsspennet er at vi gjennom de åtte intervjuene og samtalene får følge David Bowie gjennom ulike faser. Fra tida før han var popstjerne (men allerede hadde lært seg å bruke media) via de mest hysteriske Ziggy- og Thin White Duke-årene på 1970-tallet fram til 2000-tallet der han gjorde seg mer utilgjengelig for media.
Blant de åtte kapitlene er også to hvor David Bowie trer litt ut av rollen som stjerne, og heller inntar posisjonen som en nysgjerrig fan som intervjuer henholdsvis moteikonet Alexander McQueen i 1996 (for bladet Dazed and Confused) og kunstneren Tracey Emin i 2001 (for The Guardian).
Disse samtalene er de kanskje mest interessante i boka, i den forstand at vi får presentert Bowie fra en annen vinkel enn vi er vant med. Det skildrer ikke så mye hva vi lurer på, som hva David Bowie selv var opptatt av på den tida. Noe som fører til litt lette refleksjoner rundt temaer som kjønn, sex, kreativitet og mote som tortur av samfunnet.
Bowie og Burroughs
Fullt så vellykket framstår ikke 1974-samtalen med beat-legenden William Burroughs for Rolling Stone. Bowie innrømmer at han ikke har altfor godt kjennskap til Burroughs produksjon, men at han ble fascinert av «Nova Express», fordi han mener å kunne finne store likheter der med sitt eget «Ziggy»-univers. I tillegg får vi noen fornøyelige passasjer knyttet til Bowies tanker om Burroughs cutup-teknikk, dvs der du klipper opp en eksisterende tekst og skaper noe helt nytt ved å blande og sette sammen enkeltdelene på en helt ny måte.
Bowie er fascinert og stiller spørsmålet om han kanskje burde bruke den metoden mer i egen musikk? En tanke som var mer radikal og framsynt den gangen enn kanskje dagens sampling-generasjon kan forestille seg.
Men selv om dette løfter samtalen, blir seansen med Bowie og Burroughs av den typen som lover mer enn den klarer å innfri. Med tanke på at vi har to så markante personligheter i samme rom, blir det for mye tullprat og rundt-om-snakk for at det skal framstå som særlig interessant.
Sett det på tv
Dette preger dessverre også noen av de andre intervjuene i boka, og da framfor alt de som er hentet fra tv-mediet. Det som kan funke på en skjerm hvor ordene står sammen med det visuelle, blir mye flatere når det bare blir transkribert over til tekst.
Ikke minst gjelder dette det tidligere nevnte BBC-intervjuet fra 1964, for ikke å snakke om det «eksklusive» norske innslaget Flamme forlag har klart å gi den norske utgaven: et Vera Kvaal-intervju for NRK med David Bowie fra 1990. Begge disse er tilgjengelig på YouTube, og blir både langt morsommere og mer sammenhengende som tv-innslag enn i bokform.
Fra Ziggy til Iman
Av intervjuene som fungerer best er Kurt Loders lange Rolling Stone-intervju fra 1987. Med litt overraskende opplysninger om hvor langt inn i scientologien noen av bandmedlemmene i Spiders From Mars var. Og, litt fornøyelig, hvordan deres syn på scenekostymene endret seg da de oppdaget at det økte deres tiltrekningskraft på damene.
Men i tillegg får David Bowie anledning til å reflektere over egen stjernestatus og konsekvensene av den, fra tida som dopa glamrocker via irrgangen som kommersielt ikon til den mer søkende kunstneren med andre vyer.
Dette intervjuet tangerer også det fra 2000, der motemagsinet BUST fikk Bowies kone Iman til å intervjue ham. Og der temaer som feminisme, machokultur, parforhold og glamour blir behandlet, foruten at vi får svar på spørsmålet vi alltid har lurt på: Hvem var best av de to til å lage mat?
Av Leif Gjerstad
Se videoer:
