(Intervju opprinnelig publisert 2014)
Oslo: For to år siden drømte han om å kaste spyd for Island i OL 2016. Nå flyr Asgeir Trausti verden rundt som sagoøyas nye, store musikkeksport.
– Jeg var på Islands landslag og hadde 12-14 treningsøkter i uka. All fokus var på idretten. Musikken var bare en hobby, hevder den 21-årige islendingen lavmælt.
Mandag spilte Asgeir Trausti Einarsson en bejublet konsert på Parkteatret i Oslo. Utsolgt lang tid i forveien, slik også konsertene i Kristiansand, Stavanger, Haugesund og Bergen dagene i forveien var. Og etter Norge fortsetter triumftoget gjennom Europa og Asia.
Den unge artistens ferd mot toppen er som et eventyr verdig Sagoøya. Tre av singlene fra debutalbumet har toppet Islands salgslister, og stemningsfulle «Dýrð í dauðaþögn» er landets bestselgende debutalbum noensinne. Foran Bjørk, Sigur Ros og alle andre.
– Noe slikt kan du ikke drømme om, og det gjorde jeg heller aldri. Men nå føler jeg meg veldig priviligert som har fått en slik mulighet til å jobbe med musikk. Nå ligger spydet på hylla, mens fokuset er hundre prosent på musikken.
Spyd og gitar
Asgeir (som han har forenklet artistnavnet sitt til) vokste opp på det bittelille stedet Laugarbakki nordvest i Island. Der (foruten å kaste spyd) spilte han klassisk gitar fra han var seks. Og bare et par, tre år seinere begynte han ifølge eget utsagn å skrive låter.
– Mye rock, men da jeg ble tenåring fikk helter som Nirvana og Pearl Jam vike for artister som Elliot Smith og Jeff Buckley. Det fikk konsekvenser, og jeg begynte å trekke inn mer folkinspirerte, islandske toner i musikken min, forklarer Asgeir.
Neste skritt ble å spille inn demoer på rommet sitt, men uten tanke på å bli artist.
– Jeg var fornøyd så lenge jeg kunne skrive låter og kanskje ha et band å spille dem med. Men da gitarlæreren min fikk høre demoene, sa han at de «måtte jeg gjøre noe med».
Og det gjorde Asgeir. Han kontaktet produsenten Gudmunður Kristin Jónsson som tente på låtene og ba Asgeir om å komme til studio.
– Vi begynte innspillingen dagen etter at han hørte låtene. Det var faktisk første gang jeg var i et platestudio og så en synth, smiler Asgeir, som også trakk inn faren sin på plata. Som tekstforfatter.
– Han har skrevet dikt i hele sitt liv og levert sangtekster til flere islandske artister. Så det føltes helt naturlig å spørre ham om hjelp.
Resultatet ble «Dýrð í dauðaþögn» som i dag har solgt 30.000 i hjemlandet. Det betyr at omlag hver tiende islending har kjøpt albumet.
– Jeg har ikke noe godt svar på hvorfor? Det nærmeste jeg kommer må være at jeg synger på islandsk og at stemningene på plata er inspirert av Island. Jeg har tydeligvis truffet en nerve der, kommenterer Asgeir som i et forsøk på å karakterisere sin egen musikk foreslår «folktronica».
Glastonbury og Roskilde
Uansett betegnelse har hans lyriske stemninger og lyse stemme truffet mange strenger også internasjonalt. Noe som blant annet resulterte i opptredener på Glastonbury- og Roskilde-festivalene, bare et drøyt halvår etter debuten.
Da var også arbeidet med en engelskspråklig versjon av plata godt i gang, med den amerikanske kritikeryndlingen John Grant som medhjelper.
– Han hadde flyttet til Reykjavik, og da vi kontaktet ham om å oversette tekstene til engelsk svarte han straks ja. Og det funket veldig godt.
Den engelske utgaven, «In the Silence», ble offisielt utgitt forrige uke. Materialet har han allerede turnert lenge, også sammen med John Grant. Men selv om 2014 står i den internasjonale turneringas tegn, sang Asgeir stort sett islandsk på konsertene i Norge.
– Dels fordi det er mange islendinger på konsertene, men framfor alt fordi det føles mest naturlig her i Norden, forklarer Asgeir. Som tror det at Island er et så lite land er noe av grunnen til at de er så store på musikkartet.
– Vi er så få at det er omtrent umulig å overleve som mainstream-musiker. Og kan du ikke det, kan du like gjerne gjøre det du virkelig føler for. Kanskje skaper det mer originalitet, undrer Asgeir.
(Intervjuet ble opprinnelig publisert i Adresseavisen februar 2014)
