(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Bok365, der den ble publisert 19. februar. Den anmeldelsen finner du her)
Det er kjøkkenet som er Gerd Mindes domene. Det er der hun havnet da hun giftet seg og avbrøt studiene. Som husmor på heltid utsletter hun egne behov og står til tjeneste for mann og sønn. Men i det indre gnager ensomheten.
Lars Saabye Christensen «Kjøkken»
(Roman, Cappelen Damm , 480 sider)
I sin nye roman tar Lars Saabye Christensen oss med til Gerd Mindes kjøkken i Munkedamsveien i Vika i Oslo. Vi befinner oss i 1975, men Gerd synes nesten helt uberørt av kvinnekamp, Vietnam-krig, EEC-strid og annet som har preget første halvdel av 1970-tallet. Gerd Minde har mer enn nok med sin egen, lille verden innenfor husets fire vegger.
Der steller hun for mann med jobb i forsikringsselskap og sønn som skal begynne å studere. Og når hun forlater hjemmet er det som regel for å handle i nærmiljøet for husholdningspengene hun får av sin mann.
Det er omtrent bare frisørbesøkene og de faste, månedlige venninnetreffene som er hennes egen arena. Der hun kan utfolde seg selv. Eller kanskje ikke, for også på venninnetreffene handler det i stor grad om å holde fasaden og for guds skyld ikke bryte med vedtatte normer. «Det er vel fint å ta sjanser noen ganger», prøver Gerd seg ved en anledning. Og blir møtt av taushet rundt bordet.
Knugende ensomhet
Når sønnen Kai flytter ut, blir avstanden mellom mann og kone for alvor blottlagt. Deres konversasjon er preget av tomhet, der det meste er innlærte, nokså følelsesløse fraser. I tillegg føler Gerd at for hennes prektige mann dreier alt seg bare om han selv. Kona ser han knapt, hvis i det hele tatt. Eller som Gerd konstaterer, «Sengen er for stor, plassen er for trang».
Gerds sikkerhetsventil blir almanakkene fra forsikringsselskapet til hennes mann. Helt siden 1963 har hun hver dag skrevet i stikkordsform hva som har skjedd den dagen, men passer alltid på å ikke bli for personlig. Mange av dagene sammenfatter hun talende nok med den begivenhetsløse konklusjonen «ikke noe spesielt».
Trauste dager
Likevel er de daglige oppsummeringene viktige for henne. For «hun skriver ikke i almanakken for å huske noe spesielt som har skjedd, for det skjer ikke (…) Hun skriver for å komme til syne. Hun kommer til syne for seg selv. Hun beviser at hun finnes».
I tillegg til almanakkene får en uventet pengegevinst stor betydning for Gerds hverdag. Det er en hendelse som kan forandre hennes liv, men det blir for voldsomt. Hun holder begivenheten skjult for alle og ruger over sin lille hemmelighet i det stille. På den måten blir det noe som er hennes eget, utenfor rekkevidde for andre.
Skarpe observasjoner
Som alltid byr Lars Saabye Christensen på skarpe og detaljerte observasjoner fra en tid og et geografisk område han kjenner godt og har vandret i mange ganger, både som person og forfatter. Gamle Saabye-lesere vil også kunne nikke gjenkjennende til og glede seg over de mange metaforene hvor tid og forløpet av tid spiller inn på en eller annen måte.
Som leser sitter jeg denne gangen likevel igjen med inntrykket av at tida han skildrer, 1975 og 1976, i boka er mer enn «bare» et halvt århundre unna. Jeg forlot selv tenårene i første halvdel av 1970-tallet, og har litt trøbbel med å se for meg «husmødrene» akkurat slik Saabye Christensen beskriver dem. De oppleves vel karikert. Men greit nok, det er jo ikke mitt miljø. Derimot var jeg student på den tida Kjøkken utspiller seg, og jeg har trøbbel også med å identifisere meg med språket til Kai og hans to venner Tone og forfatterspiren Tim. Det virker litt vel arkaisk.
Skrur seg til
Saabye Christensen har delt inn Kjøkken i tre deler, hvor den første i stor grad skildrer Gerds lille liv og nokså tomme tilværelse, med mannen Gerhard som litt fjern tilskuer og sønnen Kai som selvopptatt deltaker. Vi får bli med på hennes daglige gjøremål og handleturer, og vi får ta del av hennes frustrasjoner og lengsler. Vi får føle på livets tomhet på en overbevisende måte, men til tider også så detaljert over så mange sider at det kan bli for mye. Tidlig i boka sier Gerd «Alt som er unødvendig kan fjernes». Uten å gå så langt, kunne Saabye Christensen nok strammet opp litt uten at boka ville tatt skade av det.
Det er også i første del vi blir litt kjent med Kais venner Tone og Tim, som etterhvert som boka skrur seg til, i de to siste delene, får en mer framtredende rolle. Da kommer også Gerds almanakker mer i fokus, om enn på en helt annen og mer smertelig måte enn hun selv kunne ønsket. Det gir også Saabye Christensen en kjærkommen anledning til å reflektere over litteraturens vesen og ironisere over bok- og mediebransjens evige jakt på «det autentiske».
Frigjørelsens pris
Samtidig framprovoserer dette nye hendelser som gjør at Gerd ser sin tilværelse innenfor ekteskapets rammer i et så klart lys at hun endelig tar grep. Men heller ikke dette grepet går helt etter planen og hjelpeløst blir hun og vi vitne til at hemmeligheten spres for alle vinder. Slutter Gerds fortvilede forsøk på frigjørelse der, eller kan tapet i neste omgang hjelpe henne nærmere den friheten hun lengter så voldsomt etter?
Av Leif Gjerstad
(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Bok365, der den ble publisert 19. februar 2026. Den anmeldelsen finner du her)
Les også: Saabye såklart! (Saabye Christensen, 70 år, 2023)
Les også: Saabye i kinodomumentar (om Bjørn-Owe Holmbergs film «Livet er den tiden det tar å dø», 2023)
Les også: Sprelsk og frisk Saabye-roman (anmeldelse av romanen «En tilfeldig nordmann», 2021)
Les også: Setter ikke like sterke spor (anmeldelse av romanen «Byens spor – Jesper og Trude», 2021)
Les også: Skygger ikke banen likevel (intervju fra 2019)
Les også: Hvis dette er hans avskjed, vil den sette varige spor (anmeldelse av romanen «Byens spor – Skyggeboken», 2019)
Les også: Saabye Christensen på sitt beste (anmeldelse av romanen «Byens spor – Maj», 2018)