DEBUTANT: Sigurd Stranda hevder at han «har relativt begrensa fantasi», men kom et skritt nærmere forfatterrollen da han innså at det var mulig å skrive om de nære tingene uten å måtte dikte opp «frodige mennesker og fantastiske historier».
Aktuell med novellesamlingen «Skråplog» på Gyldendal forlag
Kort om deg selv?
– Jeg er født og oppvekst i Alsvåg i Øksnes kommune; en skreikommune nordvest i Vesterålen. i Vesterålen. Jeg har studert nordisk litteratur i Tromsø, og bor nå på Hamarøy hvor jeg jobber som litteraturarbeider på Hamsunsenteret.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Det har jeg vel hatt en slags vag idé om siden barndommen, men det blei vel alvor i 2018. Jeg har alltid hatt en relativt begrensa fantasi, og jeg brukte ganske lang tid på å oppdage de bøkene og forfatterskapene som fikk meg til å skjønne at det var mulig å skrive om de nære tingene uten å måtte dikte opp frodige mennesker og fantastiske historier. Jeg tok et år på folkehøgskole for å finne ut om jeg kunne skrive, og om det var noe jeg ville bruke livet mitt på. Det året leste og skrev jeg mer enn jeg noen gang kommer til å kunne gjøre igjen. Da var jeg også overbevist om at jeg skulle fortsette.
Hva handler boka di om?
– Den handler om et sted og ei tid – nærmere bestemt ei bygd i Vesterålen vinteren 2008/2009. Den strekker seg fra tidlig vinter til begynnende vår, fra snøen først tar tak om stedet, til den begynner å gi slipp i siste novelle.
Stedet, og novellene, er befolka med ganske ulike mennesker, men som på ulikt vis strever med noe av det samme. En brøytebilsjåfør som står aleine om arbeidet. En korist som mister stemmen når koret får en ny dirigent. En fisker som bruker obskønt mye penger på fyrverkeri for å imponere ei jente som aldri kommer på festen hans. Et fraskilt par som går sammen om å prøve å holde livet i en fisk i et badekar. En ung mann som prøver å sette eiendommen sin i stand dagen før han skal kjøre til Bodø for å sone et år i fengsel. Det de har til felles, er nok at de alle erfarer en eller annen form for isolasjon, geografisk, sosialt eller eksistensielt.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Det er ikke så ofte jeg får ideer, men den brøytebilen som først dukker opp i åpningsnovella, har jeg hatt lenge. Den oppstod mens jeg øvde meg på å skrive dialoger. Jeg hadde en idé om at jeg ville skrive ei novelle som var nesten bare samtale og med en helt minimal handling. Jeg satte novella i førerhuset på en brøytebil, og dytta inn to kompiser. Den ene – passasjeren, prata om ei felles venninne av dem som hadde ramla over ripa på en båt og drukna. Den andre – sjåføren, var mest interessert i å prate om det praktiske arbeidet, om utstyret og arbeidsforholdene.
Manuset har gått gjennom mange tvilinger, noveller har ramla inn og ut av manus, men jeg har alltid gått tilbake til den ideen om to personer i en brøytebil. Jeg liker stemninga, detaljene som utgjør et sånt rom, det å ta med leseren på kjøretur, midt på natta mens alle andre sover.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Nå har jeg akkurat flytta inn i ei leilighet med peis, så det går med mye tid til å se inn i flammene.
Av Leif Gjerstad
