Sommeren 1973 gikk Gram Parsons i studio for å spille inn sitt andre soloalbum. Plata ble ferdig, men Parsons fikk aldri holde LPen i sin hånd. Han døde fire måneder før «Grievous Angel» ble utgitt, 30. januar 1974.
Da innspillingen tok til, talte ikke mye for at «Grievous Angel» skulle bli en så god plate som den faktisk ble. Bare halvåret før hadde Gram Parsons sluppet sin solodebut «G.P.», og turneen som fulgte var nokså kaotisk. På scenen klarte countryrockeren seg stort sett greit, men bak kulissene akselererte hans alkohol- og dopmisbruk i alarmerende fart.
Gram Parsons var så pass ustabil at han ikke var til å stole på, og da datoen for den planlagte plateinnspillingen i Wally Heider Studio i Hollywood nærmet seg hadde han altfor få sanger klare. Riktignok hadde han skrevet litt på veien, og til og med jobbet med arrangementer, men antallet nye låter var likevel alt for få til å fylle en hel langspiller.
Lyktes i studio
Kanskje burde han vurdert å skyve litt på innspillingen, men musikerne (blant annet James Burton og Glen Hardin fra Elvis Presleys band) ventet på ham så Parsons valgte å gå videre uansett. Løsningen ble så enkel som å hente fram et par låter han hadde spilt inn tidligere med henholdsvis The Byrds og The Flying Burrito Brothers, en tredje gammel låt samt plusse på med noen lånte sanger. Sammen med de egne, nye kunne det likevel bli et nytt album.
Og det skulle vise seg å funke bra. Eller kanskje ikke. For vitnebyrdene fra de som var med i studio spriker ganske kraftig. Ifølge noen var Gram Parsons «out of it» mesteparten av tida. Han møtte opp seint, og da han først kom var han ofte så ruset at det ikke var så mye han kunne bidra med. Sier noen. Mens andre har hevdet at energinivået i studioet var høyt og at Parsons stort sett var i god nok form til å lede seansene på en konstruktiv måte. Han inntok jo også rollen som produsent.
God støtte fra Emmylou Harris
Enten nå den første eller andre versjonen ligger nærmest sannheten, virker alle uansett enige om at Gram Parsons tross alt hadde klart å arrangere de nye låtene så pass at bandet kunne ta dem videre i studio. De var jo rutinerte musikere av slik kvalitet at de klarte å se hvor Parsons ville – og de kunne hjelpe ham med å komme dit.
I tillegg fungerte unge Emmylou Harris som en stabiliserende faktor. Hun tok seg av Parsons og sørget for å holde ham noenlunde i tøylene. Samarbeidet mellom Parsons og Harris hadde åpenbart ført dem så nær hverandre at mange mente det måtte handle om noe mer enn bare «et musikalsk forhold».
Det gode forholdet mellom de to samarbeidspartnerne kunne likevel ikke gjøre noe med det faktum at de manglet låter til den nye plata. Parsons skrev derfor to nye underveis i innspillingen. Den ene («Return of the Grievous Angel») fikk både åpne albumet og gi plata dens tittel, mens den andre («In My Hour of Darkness») passende nok fikk lukke albumet i den andre enden.
Tre gamle
Men siden Parsons fortsatt manglet noen låter, lente han seg bakover og plukket opp tre av sine gamle komposisjoner. Én («Brass Buttons») fra tida før han platedebuterte og to som han tidligere hadde spilt inn med henholdsvis The Byrds («Hickory Wind») og The Flying Burrito Brothers («$1000 Wedding»). Og med «Love Hurts», som Everly Brothers hadde gjort kjent noen år før, begynte man å nærme seg et helt album.
Til tross for at innspillingen bar preg av at Gram Parsons ikke var så godt forberedt som han kunne ha vært, klarte musikerne i løpet av relativt kort tid sy det sammen til en helhet som videreutviklet det Parsons selv kalte «Cosmic American Music».
Det ble en naturlig forlengelse av forgjengeren «G.P.» og en ekspansjon av hans musikalske vyer og uttrykk. Og selvsagt, måten Parsons og Emmylou Harris tok seg av synginga på albumet viste ikke bare hvor godt samarbeidet mellom de to fungerte. Det viste også en hel verden for et potensial den fortsatt nokså ubeskrevne Harris hadde som sanger og artist.
Fornøyd med resultatet og produksjonen mixet Parsons albumet, før han satte kurs for Joshua Tree og det lille motellet The Joshua Tree Inn som hadde blitt et fast punkt i hans ellers så turbulente tilværelse. Men det ble dessverre også hans siste stopp i livet. 19. september ble han funnet bevisstløs på sitt rom etter en overdose, og kort tid etter erklært død.
Kona grep inn
Selv om «Grievous Angel» ved Parsons død lå helt ferdig slik han ønsket plata skulle være, grep hans kone Gretchen inn og gjorde noen endringer. Hvorav det meste vel egentlig handlet om å redusere Emmylou Harris rolle på albumet. Parsons enke hadde aldri hatt sansen for sin manns tette kontakt med Harris, og hennes første trekk var derfor å fjerne det tiltenkte tittelkuttet – den intime Gram og Emmylou-duetten «Sleepless Nights» – fra plata.
Og mens Gram Parsons hadde tenkt at det på coverets forside skulle stå Gram Parsons with Emmylou Harris, endret Gretchen det til bare Gram Parsons. Det ble i tillegg fulgt opp ved å erstatte det planlagte bildet av Gram og Emmylou på coveret på plata med det som pryder albumet i dag, Gram Parsons ansikt som en slags engel.
Mye av dette ble kjent først seinere, da «Sleepless Nights» og to andre overliggere fra «Grievous Angel»-innspillingen sammen med gamle opptak med Flying Burrito Brothers i 1976 ble utgitt på det posthume samlealbumet «Sleepless Nights».
Kritikersuksess – og salgsfiasko
Kritikersuksess – og salgsfiasko
Da «Grievous Angel» ble utgitt I januar 1974 var kritikerne nok en gang svært begeistret for det Gram Parsons hadde levert. Noen mente også at man kunne høre den ekte desperasjonen i hans uttrykk på plata, mens andre nøyde seg med å si at det var utrolig at en mann i den tilstanden kunne lage et så helstøpt album, bare få uker før han døde.
Kommersielt hjalp dette lite. Akkurat som «G.P.» ble også «Grievous Angel» en salgsflopp. Den kom aldri høyere enn til 195. plass på Billboards albumliste, og på vår side av Atlanteren uteble listeplasseringene helt. Men i ettertid har plata fått sin oppreisning. Den er blitt trukket fram som en av 1970-tallets beste innenfor sin sjanger, samtidig som Gram Parsons og hans Cosmic American Music er blitt hyllet som den kanskje viktigste av countryrockens tidlige pionerer og aller største inspirasjonskilder.
Av Leif Gjerstad
Les også: Gram Parsons 70 (spilleliste)
Les også: Ørkenfeiring av kosmisk cowboy (reportasje fra Joshua Tree Inn)
Les også: Emmylou 75
Les også: Countryrockens store klassiker (om The Byrds-albumet «Sweetheart of the Rodeo»)
Les også: Her er stedet Leffe elsker (om The Joshua Tree Inn)
