(intervju opprinnelig publisert i 1991)
Oslo: Da den nytradisjonalistiske bølgen rullet over USA tidlig i 80-årene, var Green On Red et av det mest spennende navnene. Los Angeles-bandet med Dan Stuart i sjefsstolen klarte å bruke gamle musikktradisjoner til å meisle ut sitt eget, sterke uttrykk. I dag er Green On Red redusert til en duo som har opplevd en nokså turbulent karriere, men grunnverdiene har Stuart likevel ikke gitt slipp på.
– Når noen påstår at de har laget noe helt nytt, blir jeg alltid skeptisk. Hva er originalt og i forhold til hva? Både i litteratur, teater og musikk er det noen få temaer som går om og om igjen, og det er måten du behandler disse på, som forteller om det du gjør er verdifullt eller ei, sier Dan Stuart og gnir morgensøvnen ut av øynene.
Han har nettopp ankommet Oslo etter en 26-timers bussreise fra Paris, og er synlig sliten etter den lange turen. Men ikke mer enn at han ber om unnskyldning for Green On Reds siste konsert i Norge, som ble preget av fyll og spetakkel på scenen.
Et forøvrig ikke helt ukjent element, men etter sigende nå et tilbakelagt kapittel i Stuarts liv. Til vår prat nøyer han seg uansett med en kopp te.
– Vår siste konsert her var pinlig. Det handlet om en bursdagsfeiring som tippet over i det absurde. Nettopp derfor er vi så innstilt på å rette opp inntrykket denne gang, sier Dan Stuart med tanke på bandets to Norges-konserter i Oslo og Bergen som er grunnen til dette besøket.
Sparket ungdomsvennene
Da Green On Red gjestet Norge første gang i 1984, var det som et sammensveiset band og med Stuart som leder av en gammel vennegjeng. Et par år etterpå sparket han imidlertid samtlige i bandet, unntatt gitaristen Chuck Prophet. Og siden har Green On Red i praksis bare vært de to, selv om de på plater og turneer alltid har med noen musikere i tillegg.
– Jeg er glad for at jeg sparket mine gamle venner. Etter noen år sammen blir et band som en disharmonisk familie, med intriger og kreative sperrer. En duo har mye større frihet og vekstmuligheter. Nå kan vi trekke inn musikere alt etter lyst og behov, erklærer Dan Stuart
Kooper i Nashville
På Green On Reds nye plate, «Scapegoats», trakk den gamle Blood, Sweat & Tears-sjefen og Dylan-musikeren Al Kooper inn i en nøkkelrolle. Som produsent og musiker.
– Egentlig ønsket vi å spille inn «Scapegoats» sammen med Dylans gamle produsent Bob Johnston, men plateselskapet vårt sa nei og faxet oss i stedet en liste med forslag på andre produsenter.
En av de som sto på lista var Al Kooper, som Dan Stuart hadde snakket med ved en tidligere anledning. Og da han i tillegg bodde i Nashville og bandet lenge hadde ønsket å lage en plate der, var valget greit, forteller Stuart.
Han mener det er en stor fordel å alliere seg med en produsent som også er musiker:
– De fleste Green On Red-platene er spilt inn sammen med en erfaren produsent som også spiller på plata. Det skaper en bedre kontakt mellom musikerne i studio, og for oss har det i hvert fall gitt gode resultater.
Økonomisk nedtur
For et par år siden fravek imidlertid Green On Red denne oppskriften, da de spilte inn «This Time Around» med Glyn Johns (Rolling Stones, Who m.fl) ved spakene.
– Og det angrer jeg på i dag. Han er bare produsent og ingen musiker. »This Time Around» ble ikke bare en mislykket plate, den kostet i tillegg en formue. Chuck og jeg satt igjen med så stor gjeld at vi ikke en gang orket å kjempe mot vårt tidligere plateselskap som har gitt ut en «Best of»- og en liveplate med oss. Vi trenger pengene til å nedbetale gjelda fra «This Time Around».
Forfatterspire
Om «This Time Around» ble mislykket, var fjorårets «Here Come The Snakes» et klart løft. Men årets «Scapegoats» er av mange blitt betraktet som gruppas kanskje beste, i konkurranse med klassikeren fra 1984, «Gas Food Lodging».
– Jeg har ingen formening om hvilken av Green On Red-platene som er den beste, men vi forberedte oss godt før «Scapegoats», både med hensyn til låtskriving og demo-innspillinger, forklarer Dan Stuart som ved siden av å skrive låter også har en liten forfatterspire i seg.
– Men jeg har ikke hastverk og er definitivt ingen frustrert ikke-publisert forfatter. Jeg er bare 30, og det er nok av eksempler på forfattere som har begynt å skrive mye seinere, som for eksempel Charles Bukowski, kommenterer Stuart som i et omflakkende liv har hatt Tuscon, Arizona som det faste punktet.
– Der ligger det nok mye bra materiale til en bok. Alle mine venner fra ungdomstida har jo enten tatt embedseksamen eller råtnet i fengsel…
– Og du?
– Har flyttet til Madrid, hvor jeg bor sammen med min spanske kone, smiler Dan Stuart og tar en siste slurk av tekoppen.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i septermber 1991 for NTB)
