(Intervju første gang publisert oktober 1993)
Det har imidlertid skjedd etter at Soul Asylums store hit «Runaway Train» med bilder av savnede barn er blitt vist utallige ganger. Flere av barna er nå kommet til rette, og Soul Asylum kan i tillegg glede seg over et platesalg i millionklassen.
– Sangen handler egentlig ikke om savnede barn, men mer om å miste seg selv på det personlige plan. Det var derfor ikke vi som kom opp med ideen om å lage en slik video, men produsenten Tony Kaye. Vår første tanke var at ideen var god, men også litt skremmende. Den kunne oppfattes som kommersiell spekulasjon, men selv om barna «brukes» på videoen syns jeg de blir brukt på en positiv måte. Kan det gjenforene familier, eller i det minste fjerne noen foreldres usikkerhet om hva som har skjedd med deres barn, må jo det være flott, sier Soul Asylums 31-årige gitarist Dan Murphy til NTB.
– Vi traff for øvrig en av jentene som ble vist på videoen på en konsert i USA. Hun hadde rømt hjemmefra som 13-åring, men etter at bildet med henne ble vist på MTV oppfordret hennes venner henne om å kontakte foreldrene. De hadde ikke snakket med hverandre på to år, og jenta syntes like nervøs for å snakke med dem som jeg var innfor møtet med henne.
What’s Up?
Kvartetten fra Minneapolis spilte torsdag kveld i Oslo, og NTB traff Murphy bak scenen like før konserten, rett etter lydprøven. På denne spilte de foruten egne låter også 4 Non Blondes store hit «What’s Up», og smilende forteller Dan og vokalist Dave Pirner (29) at de planla å spille den også på konserten.
– Vi er blitt fortalt at den topper listene her i Norge, mens «Runaway Train» har ligget på plassen bak. Og siden 4 Non Blondes skal spille her til helga, hadde vi lyst å komme dem i forkjøpet.
Gamle nykommere
«Runaway Train» har etablert Soul Asylum som et internasjonalt toppband, og gruppas siste CD «Grave Dancer’s Union» har foreløpig solgt to millioner. Og det stopper garantert ikke der. Men som i så mange andre tilfeller er dette «nye» bekjentskapet selvfølgelig langt fra nytt. De har kjent hverandre siden skoledagene, spilt sammen i ti år og i løpet av disse årene gitt ut seks album før «Grave Dancer’s Union».
– Vi har alltid fått mange godord fra rockpressen, og har hatt en liten, men trofast tilhengerskare. Men selv om det å selge plater ikke har vært gruppas fremste mål, kom suksessen i grevens tid. Vi begynte å bli frustrerte over å slite oss fram fra by til by år etter år, og overveide seriøst å oppløse bandet kort tid før vi gikk inn i studio. Dette ville derfor trolig blitt vår siste plate, hvis ikke karrieren hadde tatt en ny vending.
Fra Minneapolis
Men det gjorde den altså. Murphy tror årsaken både skyldes at det er bandets klart beste plate, samtidig som de har fått bedre støtte både fra plateselskap, radio, TV og annen media.
– Jeg tror tidene har forandret seg mer enn oss, selv om «Grave Dancer’s Union» nok er både bedre balansert, enklere og lettere tilgjengelig enn våre foregående plater, kommenterer Murphy.
Soul Asylum kommer fra Minneapolis, og var en del av det samme miljøet som også fostret i dag oppløste, men legendariske grupper som Husker Du og Replacements.
– Det var et virkelig godt musikkmiljø i byen den gang. Dessuten var det en fordel at Minneapolis i musikksammenheng var en «provinsby». Ingen store plateselskap gadd å dra dit for å oppdage nye band, så det ga oss tid til å finne vår egen stil. For oss ville det ha vært en katastrofe å bli oppdaget for ti år siden, den gang kunne vi jo ikke en gang spille skikkelig. Vi var det mest råtne livebandet du kan tenke deg.
Heller soul enn grunge
Som det meste som slår i USA for tida, klistres gjerne merkelappen grunge også på Soul Asylum. Når grungemerkelappen nevnes, slår Dan Murphy overbærende ut med armene.
– Jeg hører ingen likhet, og ser mest på oss selv som en tradisjonell rockgruppe med et energisk og sjelfullt uttrykk. Bandets musikalske fellesnevnere er ellers Rolling Stones, Bob Dylan og Velvet Underground.
Det – sammen med pønk – er våre røtter, sier Dan Murphy.
På «Grave Dancer’s Union» har bandet dessuten fått selskap av en gammel soul-legende. Booker T. Jones (fra Booker T. & The MGs) deltar på hele seks av platas tolv kutt.
– Da vi var ferdige i studio, savnet vi et piano i lydbildet. Halvt på fleip ble Jim Steinman (mannen bak Meat Loaf) foreslått, på grunn av hans pompøse og kraftige spill. Men en fra plateselskapet syntes det hørtes litt vel sprøtt ut, og foreslo i stedet Booker T. og hans surklende hammond. Og derfra var det ingen vei tilbake. Vi sperret ham inne i studio en dag, og med ham på laget kan vi kanskje også enklere forsvare navnet vårt, Soul Asylum!
Av Leif Gjerstad
