Det var i Dagbladet jeg begynte som journalist på ordentlig, mens det var for Vår Musikk jeg noen år før hadde min første sak på trykk. Men før det igjen var det Radio Glob og Incredible String Band som gjaldt!
Ikke hørt om Radio Glob, sier du? Det er det dessverre så altfor få som har. Men det var altså en ekte piratradio drevet av min kompis Ove Brun og meg, og ser du på initialene våre ser du også hvor vi fikk Glob fra.
Det geniale var at denne radiosenderen, som vi hadde fått tegning/skjema for fra et utenlandsk undergrunnsblad, var koblet opp mot en strømtransformator. I praksis innebar det at dersom radionemnda (eller hva de nå het) ville prøve å krysspeile Radio Glob for å slukke det som ville bli Norges kuleste radiostasjon, ville de bare bli ledet til nærmeste transformator. Og til den var så mange husstander koblet at vi ikke trengte å frykte å bli avslørt.
Mens dette var genialt (dersom det stemte?) var hellet på vår side ved at vi hadde en kyndig venn som forsto tegninger og kunne bygge sendere. Han gikk ivrig løs på oppgaven, men konstaterte raskt at alt ikke var så enkelt som han hadde forestilt seg.
Fikk avtale
Vi var likevel optimistiske nok til å planlegge det redaksjonelle innholdet i våre sendinger. Og siden dette skjedde omtrent samtidig med at favorittbandet mitt, det småsære hippieflummiga folkrockbandet Incredible String Band, skulle til Oslo for første gang (1971 eller var det 1972?), ryddet vi god plass til bandet i vårt sendeskjema.
Da bandet kom tok jeg derfor straks kontakt med dem. Og selv om de var så pass store at de ble innlosjert på Grand Hotel, var adgangen til «stjerner» adskillig lettere den gangen. Jeg hadde derfor ingen problemer verken med å finne dem eller med å inngå en intervjuavtale med hele gjengen til dagen etter.
Tandberg
Dessverre fantes det ingen mobiler du kunne bruke til opptak den gangen. Ei heller hadde jeg en bærbar Nagra eller noe liknende. Det eneste jeg hadde var min blytunge 4-spors Tandberg, så den måtte gjøre nytten.
Og det gjorde den. Da jeg møtte opp på Grand, sto en fra bandet i resepsjonen og ventet på meg, og sammen tok vi heisen (eller var det trappen?) opp til suiten hvor Robin Williamson, Mike Heron og de andre ventet. Stemningen var veldig god, mens jeg stilte alle de ukritiske fanspørsmålene som en unggutt kan tenkes å stille sine idoler.
Det var faktisk så hyggelig at vi gikk langt over avtalt tid, og etter hva jeg ble fortalt (men aldri fikk sjekket) til veldig stor irritasjon for en NRK-journalist som også hadde en avtale med Incredible String Band. Men som måtte vente og vente og vente nede i resepsjonen.
Trøbbel med sender
Storfornøyd kom jeg hjem og fikk hørt igjennom intervjuet, og glad kunne jeg konstatere at lyden var bra. Nå var det bare å redigere så hadde Radio Glob fått sin første «eksklusive» Special!
I mellomtida strevde vår kompis med radiosenderen, og antydet at det kanskje var noe feil på tegninga? Han fikk lyd, men klarte likevel ikke å få alt til å stemme. Ove og jeg ble litt bekymret, men fortsatte likevel redigeringa av det vi hadde tenkt skulle bli Radio Globs to timer lange premieresending med masse superkul og selvsagt litt ukommers musikk.
Og ikke lenge etter kunne vi endelig ha prøvesending. Vi skrudde på senderen, koblet opp båndopptakeren til den og beveget oss til en liten skogsdunge hundre meter unna «stasjonen». Der søkte vi oss fram på reiseradioen til ønsket frekvens og – kunne høre Radio Glob!!!
Bare prøvesendinger
Men dessverre ikke så altfor godt. Selv om det var vi som hadde satt sammen musikken og visste hva det var, hadde vi store problemer med å identifisere det som ble stilt. Det skurret mye mer enn vi på det verste hadde vært vant med da Radio Caroline, Radio London og andre piratstasjoner skvulpet rundt i Nordsjøen med sine sendere.
Det ble tilbake til tegnebrettet for vår kompis, men etter noen flere forsøk måtte han bare gi opp. Enten var det feil på tegningen eller så skjønte han den bare ikke. Dermed kom aldri Radio Glob lenger enn til prøvesendinger, og det som kunne ha forandret hele Norges mediebilde for alltid forsvant i stedet ubemerket inn i den evige skyggen.
Hadde kontakt noen år
Dermed ble heller aldri det glimrende (nåja…) intervjuet med Incredible String Band sendt. Men et eller annet sted i kjelleren, så ligger fortsatt (det avmagnetifiserte?) båndet med det første intervjuet jeg noensinne gjorde med «store stjerner».
Jeg hadde for øvrig nokså hyppig kontakt med både Mike Heron, Robin Williamson og Licorice i mange år etter. Men etterhvert som de forsvant mer og mer inn i scientologenes rekker mens jeg snudde meg mer i retning pønk, ble også kontakten mer sporadisk før den så opphørte helt.
Av Leif Gjerstad
Les også: Vashti Bunyan: Forsinket suksess med fortrengt plate
