Så kom meldinga om at Jahn Teigen er død. Helsa hadde skrantet de siste årene, så helt uventet var beskjeden dessverre ikke. Men like trist for det.
Mediene flommer allerede over av minneord og hyllester til den folkekjære 70-åringen fra Tønsberg. Jeg skal derfor ikke gjøre noe forsøk på å gjenfortelle hans liv og karriere i en nekrolog, og viser heller til min kollega Geir Rakvaag som har gjort det på ypperlig vis i Dagsavisen.
Det jeg der i mot gjerne vil gjøre er å takke Jahn Teigen for alt han bidro med for musikk-Norge, fra han regjerte med Arman Sumpe d.e./Popol Vuh tidlig på 1970-tallet til han prøvde å hjelpe fram unge talenter gjennom sitt Teigen Studio på Aker Brygge tidlig på 2000-tallet. Det var etter at dette prosjektet havarerte økonomisk at Jahn Teigen i 2006 meldte flytting og trakk seg tilbake på en gård i Ingelstorp, utenfor Ystad i Skåne.
Likte rockeren bedre enn popartisten
Mitt forhold til Jahn Teigen var ikke helt uproblematisk. Jeg var veldig med da han herjet i Popol Vuh (som snart ble til Popol Ace) og jeg var også veldig begeistret for det han gjorde i humorgruppa Prima Vera. De kom som et forfriskende pust, selv om noe av min begeistring kanskje også hadde litt å gjøre med at Tom Mathisen var en gammel skolekompis og venn, og det er jo alltid gøy når gamle venner får til noe.
Om jeg elsket Popol Ace og lo godt av og med Prima Vera, var jeg mer i tvil når det gjaldt popartisten Jahn Teigen. Jeg syntes nok at han skuslet bort vel mye av sitt åpenbare «rockepotensial» på superkommerse greier jeg aldri helt skjønte vitsen med. Jeg var sikkert litt preget av dogmatiske skylapper, men til mitt forsvar kan jo sies at jeg slett ikke var alene om dette. Det var jo også hans dragning mot det kommersielle som gjorde at Popol Ace grunnstøtte noen år tidligere.
Raus og åpen
Selv om Jahn Teigen aldri var en nær venn som jeg hang med, var musikk-Oslo på 1980-tallet ikke større enn at man gjerne støtte på hverandre når det måtte være. Og det var gjennom disse tilfeldige og litt sporadiske møtene at jeg lærte å sette pris på Teigen og hans raushet som menneske. For selv om vi ikke nødvendigvis alltid var like enige, var han nok den romsligere av oss to, den som heller åpnet dører enn lukket dem.
Men det finnes en grense, og denne grensen overskred jeg åpenbart tidlig på 1990-tallet, da han i sin italienske periode ga ut albumet «Esilio Paradiso». Det ble en nokså nådeløs slakt, hvor jeg i anmeldelsen oppmuntret ham til å synge på italiensk neste gang, slik at vi slapp å forholde oss til hans platte tekster.
Jeg står for det jeg mente, men tar selvkritikk for måten jeg formulerte det på. Jeg har i dag derfor full forståelse for at Jahn Teigen reagerte på det jeg skrev, så pass faktisk at han i et par, tre år ikke ville ha noen kontakt med meg. Vår felles venn Lage Fosheim prøvde å megle, men Teigen var ikke til å rikke.
Venner igjen
I ettertid har jeg også fått forståelse for at Jahn Teigen i denne perioden slet litt med livet, slik at han nok var ekstra sårbar da jeg svingte slaktekniven. Men at jeg nevner denne episoden nå er også fordi han to, tre år seinere åpnet armene og slapp meg inn i varmen igjen. Vi snakket ikke så mye om det som hadde skjedd, men nok til at Teigen fikk formidlet at det er lov å bli sur for noe, men at det er viktig å komme seg videre og ikke la gammelt gruff forsure tilværelsen.
Og etter det var han alltid den samme, gamle Jahn da jeg en sjelden gang traff ham. Alltid smilende og vennlig og med en optimistisk utstråling som var beundringsverdig med tanke på at alt jo ikke alltid hadde vært like enkelt.
Takk for at jeg fikk bli kjent med deg. Hvil i fred, Jahn.
Av Leif Gjerstad
