Da plata var innspilt var Jan Johansson veldig i tvil. Var dette noe man kunne gi ut, eller var det bare tull? I dag vet vi svaret. «Jazz på svenska» er en evig klassiker med over 400.000 solgte. 9. november var det 50 år siden den svenske musikeren døde.
Det kom som et sjokk da jeg hørte om bilulykken på svensk radio. Jan Johansson hadde fått sleng på bilen og kollidert med en møtende flybuss i Sollentuna, litt nord for Stockholm. Det satte et brutalt punktum for en lysende karriere som en av Sveriges aller beste – og trolig også mest populære – jazzmusiker.
Riktignok var jeg på det tidspunktet langt mer opptatt av psykedelisk rock og den slags enn av jazz, men som svensk på 1960-tallet var det nærmest umulig å komme utenom «Jazz på svenska». Den banebrytende plata hvor han jazzifiserer svenske folketoner slik ingen før ham hadde gjort. Det gjorde inntrykk!
Spilte i klasserommet
Dessuten hadde jeg et litt personlig forhold til Jan Johansson. Han var broren til «frøken Johansson», favorittlæreren min i Stockholm som når hun ikke var «fröken» het Maj. Og ved et par anledninger dukket broder Jan opp i klasserommet vårt i Blackeberg og satte seg ved pianoet. Ifølge hans søster Maj kom han ikke for å spille, mest trolig bare for å hente henne. Men når han først allikevel var der kunne han jo like gjerne spille litt.
Uansett var det stort for en unggutt som meg som tok pianotimer å se og høre Jans fingre flyge mykt bortover tangentene. Og siden hans besøk på skolen var omtrent samtidig med utgivelsen av «Jazz på svenska», ga jeg den naturlig nok litt mer oppmerksomhet enn jeg under andre omstendigheter trolig ville gjort.
Les også: Janne och Leffe
Bare piano og bass
Men jeg var selvsagt ikke alene. Da plata for noen få år siden fylte 50 år sendte Sveriges Radio en dokumentar om folks forhold til «Jazz på svenska», med den ene historien mer fascinerende enn den andre. Aller mest fascinerende synes jeg likevel historien om platas tilblivelse er. Hvordan Jan Johansson overrumplet sin bassistkompis Georg Riedel og hvordan begge var i tvil da det røde studiolyset sloknet.
For da Johanssson kontaktet Riedel om en plateinnspilling trodde sistnevnte at det ville være med en hel jazzcombo. Men da bassisten kom til studio sto det bare et flygel midt på gulvet, og foruten Johansson var det ingen andre der enn en studiotekniker. Riedel regnet med at de andre ville dukke opp etterhvert, og de to kompisene ble sittende å snakke litt. Men da ingenting skjer spør Riedel etter noen minutter hvem de andre musikerne er og om ikke de kommer snart. Til hvilket Johansson svarer «Nä, det är bara du och jag». Pianisten ville teste noe så uvanlig i jazzsammenheng som å droppe både trommis og gitar og/eller blås. Nå gjaldt bare piano og bass.
Holder det?
Dermed gikk de to løs på den svenske folkearven alene, og prøvde seg fram til et uttrykk som muligens kunne funke. Men da de var ferdige meldte den store tvilen seg. Johansson så på Riedel og spurte forsiktig «vad tycker du?». Kanskje var det bare tull det de hadde gjort? Kanskje var det altfor dårlig til å gi ut?
I stedet for å motsi sin kompis, innrømmet Riedel at også han var i veldig tvil. Og usikkerheten gnagde så på Jan Johansson at han i tida etter spurte flere personer om deres syn. Om musikken var tilstrekkelig bra til å gis ut. Han påpekte nøkternt at musikken svingte jo ikke slik man var vant med at jazz skulle gjøre.
Publikumsjubel
Heldigvis var det nok folk i hans omgivelser som mente det burde gis ut, og i 1964 ble musikken sluppet på tre EPer før de ble samlet til LPen vi kjenner som «Jazz på svenska».
Responsen viste også at Jan Johanssons bekymring for at det kanskje ikke var godt nok, ble delt av en del andre. Mange av Sveriges jazzpurister vendte tommelen ned, de hadde ikke sansen for det subtile møtet mellom jazz og folk. Det var jo ikke jazz. Det brydde derimot ikke det store publikum seg om, og «Jazz på svenska» ble kjapt en gedigen kommersiell suksess.
Og i dette tilfellet synes publikum å ha fersket mer enn «ekspertene». For etterhvert omfavnet også kritikerne «Jazz på svenska» i stadig større grad, som musikk som på en unik måte klarer å fange den svenske folkesjelen og dens melankoli i et mykt jazzete landskap.
Historien forteller også at spesielt «Visa från Utanmyra» ble så populær at Jan Johansson selv gikk grundig lei. Alle ville at han skulle spille den ved enhver anledning, og Johansson prøvde å holde den vital ved å framføre den i ulike varianter. Men til slutt følte han at låten var så oppbrukt at han helt sluttet å spille den. Utanmyra ble strøket fra repertoaret for godt.
Familiearv
Da Jan Johansson døde etterlot han seg to små sønner, Anders og Jens. Begge er i voksen alder blitt metalmusikere, som henholdsvis trommis og keyboardist. Brødrene har spilt i ikke helt ukjente band som Yngwie Malmsteens Rising Force og Hammerfall, men ivaretar også farens arv gjennom plateselskapet Heptagon.
De to brødrene hevder dessuten at det var deres bestefar som oppfordret sin sønn å spille inn svenske folkeviser i jazza drakt. Jan Johansson vegret seg først, men etter at faren hadde mast tilstrekkelig begynte tanken å gro. Og langsomt men sikkert tvilte han seg fram til «Jazz på svenska». Men der slutter også tvilen.
Av Leif Gjerstad
