Oslo: – Det er litt skummelt, dette her. Jeg vet jo ikke hva som venter, for alt det som skjer nå er jo helt nytt for meg, sier Lene Marlin mens hun fingrer på sitt rykende ferske debutalbum «Playing My Game».
Et snaut halvår etter at «Unforgivable Sinner» eksploderte på den norske pophimmelen er den unge Tromsø-jenta endelig klar med debutalbumet. Og kan allerede ved utgivelsen fornøyd konstatere at hun har sunget seg ut av «one-hit-wonder»-gjengen, siden hennes oppfølgersingel «Sitting Down Here» onsdag gikk rett inn på 2. plass på VG-lista. Men suksessen til tross, den 18-årige skoleeleven virker fortsatt kledelig beskjeden og med begge beina trygt plantet på bakken.
Egne låter
I en tid hvor platebransjen blir beskyldt for å tenke mer produkt enn musikk, vekker det naturlig oppsikt med en ungjente som kommer fra det store intet med egne låter og tekster. For foruten Lenes to singelhits inneholder «Playing My Game» ytterligere åtte låter – alle med tekst og musikk av Lene Marlin.
– Jeg har vært involvert i det aller meste på plata, og har til og med fått prøve meg litt på å arrangere. Og det har vært like gøy som det har vært spennende og lærerikt. Før vi begynte å jobbe med plata hadde jeg jo aldri vært i et skikkelig platestudio, røper Lene som har hatt Virgins norskansvarlig Hans Olav Grotheim og Jørn Dahl som produsenter på plata.
– Da jeg skrev «Unforgivable Sinner» slo det meg aldri at jeg kunne sitte på en stor hit. Suksessen kom derfor veldig overraskende, men heller enn å prøve å finne ut hvorfor den ble en hit, følte jeg det som viktig å nullstille meg selv. Så ok, jeg vet at mange har store forventninger til «Playing My Game», men selv føler jeg det ikke som at jeg må bevise noe. Mine egne forventninger er nokså lave, og for meg er bare det å få gi ut denne plata en drøm som har gått i oppfyllelse, sier Lene til NTB Pluss.
Selvlært
Lene Marlin er det man i aller høyeste grad kan kalle selvlært. Riktignok hevder hun å ha sunget i hele sitt liv, men hun har verken spilt i band, sunget i kor eller vært involvert i andre slike musikalske aktiviteter.
– Familien min har aldri vært spesielt musikalsk, men de der hjemme har likevel vært en god støtte underveis. Ikke minst har min storebror vært flott å ha disse siste månedene, sier Lene som begynte å skrive låter for tre år siden. Smilende innrømmer hun at alt fra den tidlige fasen ikke nødvendigvis er så bra, men i dag har hun likevel nok låter til å fylle yttterligere to album.
– Jeg skriver når jeg får inspirasjon, og heldigvis er jeg inspirert ganske ofte, påstår Lene som skrev sine første låter på gitar foran TVen i stua hjemme i Tromsø. Og som dokumenterte dem på en gammel kassettspiller med «en sånn rød recording-knapp».
– Siden jeg ikke kan noter, får kassettspilleren tjenestegjøre som idébank. Problemet er at idéene kan komme på steder hvor jeg ikke har kassettspilleren, så jeg har helt klart mistet mange gode idéer underveis.
Russ til våren
Lene går sitt siste og tredje år på Tromsdalen videregående, og er fast bestemt på å feire russetida sammen med vennene – uansett hva som skjer med karrieren.
– De siste månedene har jeg ikke fått vært så mye sammen med vennene mine som før, men det skal jeg ta igjen under russefeiringa, smiler Lene som allerede før hun begynte på videregående bestemte seg for et friår etter skoleslutt. At det friåret ganske sikkert kommer til å handle om musikk, virker hun ikke så altfor lei seg for.
– Jeg vil jo alltid drive med musikk, men på hvilket nivå er umulig å si. For selv om jeg nå har fått to hits, er det jo ingen som vet hva som skjer videre. «Playing My Game» kan jo bli en gedigen flopp og jeg kan være glemt neste år. Derfor legger jeg ingen langsiktige planer, fastslår Lene – som også virker å ha et edruelig forhold til at «Unforgivable Sinner» ligger på de japanske hitlistene, samtidig som også Sverige og Australia er i ferd med å trykke låten til sitt bryst.
– Jeg har hørt at det går veldig bra i de landene og jeg har hørt om positiv respons fra plateselskapet i andre land. Men jeg tenker ikke så mye på hva som kan skje, jeg har nok å gjøre for tida uansett, avslutter Lene som likevel ikke klarer å skjule at en mulig tur til Japan i april frister.
– Klart jeg gleder meg! For enten plata blir en stor hit eller ei, så vil det jo helt sikkert bli en minnerik opplevelse.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 18. mars 1999)
