Lundell fyller 70

Onsdag 20. november fyller Ulf Lundell 70 år. Jubilanten feirer ved å gi ut den nye singelen «Stockholm i december» to dager etter.

Det er de folkekjære 70-åringenes år i år. Det startet med Åge Aleksandersen (21. mars) og fortsatte med Bruce Springsteen (23. september) før Lundell altså følger opp denne uka.

Hva han skal gjøre på dagen vites ikke, men skal man dømme etter det han skriver i sine fascinerende «Vardagar»-bøker blir det kanskje ikke så altfor mye? Generelt synes han ikke å ha altfor stor sans for store høytider, samlinger og feiringer av det slaget.

Hvem vet, kanskje han bare velger å jobbe som vanlig også på denne dagen? For til tross for alle distraksjoner (les: fylla) som har kantet hans lange vei gjennom livet, har han hatt en eventyrlig arbeidsdisiplin. Han kommer da også med noen betraktninger rundt dette i boka «Vardagar», der han forteller at han plages med dårlig samvittighet om han tar seg fri og ikke jobber. Han er selvsagt fullt klar over at det er noe en mann i hans alder ikke trenger å bekymre seg for. Ingen vil reagere om han setter seg tilbake og tar livet med ro. Men det hjelper lite så lenge han selv plages og blir utilfreds når han ikke skaper noe.

Voldsom produksjon

Og skal man dømme av herr Lundells produksjon har det nok vært slik hele livet. For selv om han debuterte seinere enn både Springsteen og Aleksandersen er hans katalog vesentlig større enn hans to kolleger kan vise til. 

Siden debuten med «Vargmåne» i 1975 har Ulf Lundell gitt ut ytterligere 29 studioalbum, hvorav fem doble. I tillegg har han gitt ut fem liveplater (både enkle, doble og triple) og en rekke samleplater hvor singler, b-sider og andre «ikke tidligere utgitte» låter har hatt en tendens til å dukke opp som bonusmateriale.

Bøker og bilder

Og det er bare musikken. Vi har jo også litteraturen – og heller ikke der har han ligget på latsiden. Medregnet debuten og den klassiske generasjonsromanen «Jack» i 1976 har Lundell gitt ut nitten romaner, med årets skjønnlitterære dagboksnotater «Vardagar2» som den siste.

Legger vi sammen alt dette betyr det 30 studioalbum og 19 romaner i løpet av 44 år. Ikke så verst med tanke på at han inntil ganske nylig også turnerte støtt og stadig. Det får en til å lure på når i all verden han fikk tid til å drikke, for det gjorde jo Lundell så altfor mye i så altfor mange år.

Når han ikke har turnert eller skrevet musikk eller litteratur, har han de siste 20 årene i tillegg svingt penselen. Selvsagt med like stor energi og engasjement som har preget forfatteren og musikeren Lundell. Det har gitt en jevn produksjon med jevnlige utstillinger, nærmest med en som åpner 13. desember på Galleri Bellman i Stockholm. Blir du noen dager til i Stockholm kan du dessuten fange konsertartisten Ulf Lundell som setter sluttstrek for årets comebackturné med to spillinger på Berns 22. og 23. desember.

Elsket og hatet

Med så mange jern i ilden har Ulf Lundell vært godt synlig i offentligheten helt siden midten av 1970-tallet. Og gjennom alle disse årene har han vært både elsket og hatet. Elsket for sitt gedigne bidrag til svensk kulturliv og for sin uvilje til å marsjere i takt. For selv om han alltid har hatt et hjerte som banker for venstresiden og selv om han stadig beklager en samfunnsutvikling der kommersialiseringen styrkes og fellesskapet svekkes, har han hele veien også tviholdt på sin rolle som individualistisk frispiller.

Noe som også har ført ham opp i mange konflikter. Den mest betente kanskje da et privat brev han hadde skrevet til Karolina Ramqvist ble publisert i den feministiske antologien «Fittstim» i 1999, uten at Lundell var varslet om det på forhånd.

Foranledningen var at den da blott 21-årige skribenten i Dagens Nyheter hadde slaktet en notebok Lundell hadde utgitt. Ifølge Ramqvist var boka å betrakte som en «coffeetable-messig livsstilskatalog å onanere til». Det reagerte Lundell på så skarpt at han sendte henne det famøse brevet hvor han spør «Lilla gumman? Hur är det fatt? Har du alldeles kissat på dig den här gången? Saknas pojkvän?».

I dag er for øvrig Ramqvist ikke bare en høyst anerkjent og respektert forfatter, hun er også gift med #metoo-offer og kjendis Fredrik Virtanen.

Sur gammel gubbe

Da Ramqvist publiserte brevet fra Lundell i «Fittstim» brøt helvete løs. Lundell saksøkte forlaget Bonnier og ble tilkjent erstatning, mens kapitlet med det private brevet måtte fjernes fra seinere opplag. Samtidig ble Lundell et hatobjekt for mange feminister og han fikk snart et stempel som en «sur gammal gubbe». Kanskje ikke så rart, med tanke på at han faktisk har kommet med en del utspill og provoserende kommentarer i offentligheten. Noen dessverre rettet mot yngre kvinner. 

Men samtidig som det er åpenbart at han har tråkket feil ved enkelte anledninger, er det befriende med en forfatter og offentlig person som ikke holder noe tilbake. Slik som når han i «Vardagar» medgir sitt syn på Camilla Läckberg som en «litterær komposthaug». Bare for å nevne et eksempel, for han byr på mange slike ufiltrerte utblåsninger i sine to Vardagar-bøker.

Dersom man ønsker det kan man sikkert lese ham på en måte som bekrefter inntrykket av en aldrende mann med liten forståelse for sine omgivelser, spesielt yngre kolleger. Men til hans forsvar skal sies at karakteristikkene han bruker i boka ofte også er selvkritiske og rammer han selv. De framstår mest som ufiltrert stream-of-conciousness, og hans betraktninger bør kanskje heller plasseres i en slik kontekst enn i en mer polemisk.

I mitt hjerte

Kanskje er jeg for mild mot «gubben» Lundell av den enkle grunn at han alltid har hatt en stor plass i mitt hjerte? I hvert fall har jeg fulgt ham tett siden debuten, og ikke minst gjorde romanen «Jack» et sterkt inntrykk. Selv om jeg på det tidspunktet hadde flyttet fra Stockholm, følte jeg at det var meg, mine venner og mitt miljø han skrev om. Han skrev sin samtid. Og på samme måte har hans musikk og tekster blitt et kjært lydspor som har fulgt meg gjennom livet.

Som journalist har jeg også hatt gleden av å treffe og intervjue Ulf Lundell flere ganger. Det har alltid vært like interessant og hyggelig, unntatt den ene gangen han var så dritings at han over en middagstallerken på Savoy Hotel i Oslo bommet på kjøttbitene da han skulle prøve å spidde dem med gaffelen.

Litt typisk var det at VG den gangen møtte mannsterkt opp på Rockefeller-konserten dagen etter, siden de været den store skandalen. Men da var Lundell selvsagt ovenpå igjen, og ga en flott konsert med sedvanlig energisk livslyst.

Mange konserter

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett Ulf Lundell live, fra første gangen på Kalvøya i 1978 til sommerens turnéavslutning i Trädgårdsföreningen i Göteborg i slutten av august. Konsertene har selvsagt variert noe i kvalitet, men i de aller fleste har han levert. Og noen har vært helt formidable. 

Det gjelder blant annet den tre og en halv time lange kraftprestasjonen i Göteborg i august i år. Et gledelig turnécomeback som ble avsluttet med løfter om at det blir mer neste år. Jeg kommer sikkert til å se ham også da, men det aller sterkeste minnet fra en Lundell-konsert vil nok for alltid bli fra den gangen han spilte på hjemmebane i en gold ishall i Nacka utenfor Stockholm sommeren 1982.

Nacka!

Etter en gnistrende konsert på rundt 2 ½ time skriker publikum seg hese på mer. Det får de, og Uffe leverer nok en glimrende halvtime før han går av. Men publikum er fortsatt ikke mette. De vil ha enda mer – og får ytterligere 20-25 minutter før Lundell vinker et nytt farvel og lysene slås på.

Men publikum gir seg ikke og mens de roper taktfast «Uffe! Uffe» ser jeg Lundell backstage slenge seg ned på rygg på en lav gymbenk. Han er gjennomsvett, stirrer i taket og hiver etter pusten, med gitaren som subber gulvet i den ene hånden. Ute i salen ljomer det fortsatt «Uffe! Uffe!» med uforminsket energi.

Uffe hiver fortsatt etter pusten når han vinker til seg en i crewet. Han sier noe til fyren som forsvinner mens Uffe ligger der, helt utkjørt. Mannen kommer tilbake og heller en bøtte kaldt vann over hodet på den utkjørte artisten. Uffe rister på hodet av kuldesjokket, spretter opp og løper ut på scenen for nye utrolige 15 minutter.

Det bildet, med den energien og den gløden, sammenfatter på mange måter Ulf Lundell for meg. 

Gratulerer med dagen, Uffe!

Av Leif Gjerstad

Les også: Tranorna kommer: Uffe skuffer ikke

Les også: Ulf Lundell slipper nye låter

Les også: Uffes landskap

Det ligger også noen gamle intervjuer med Lundell på bloggen. De finner du her: 1982, 1985, 1987, 1988, 1991, 1992, 1993