Den verste metoo-bølgen har for lengst rast fra seg. Men fortsatt lever spørsmålet om hvordan en rettferdig harme kunne utarte til å bli en rettsløs gapestokk.
Det er ingen tvil om at #metoo var berettiget. Det er ingen tvil om at mange menn har benyttet sine maktposisjoner til seksuell trakassering av kvinner på arbeidsplasser og andre møtesteder. Det er ingen tvil om at det var på tide at man angrep ondet. Alt det er greit.
Det som derimot er ugreit er massepsykosen bevegelsen skapte, og hvordan min egen bransje gikk på tvers av egen etikk. Hvordan journalister og medier ukritisk gjenga beskyldninger uten å kvalitetssikre påstandene, og hvordan de utpekte «mannsgrisene» ikke fikk en reell mulighet til å imøtegå beskyldningene.
At jeg tar opp dette nå, så pass lenge etterpå, kan forklares med at etterdønningene fortsatt gjør seg gjeldende. Og denne sommeren har for meg stått litt i metoo-bevegelsens tegn.
Et dødelig drev
På forsommeren leste jeg den svenske journalisten Fredrik Virtanens interessante bok (og forsvarsskrift) «Uten nåde», og for noen dager siden hørte jeg den svenske skuespilleren Sissela Kyle med lettere gråtkvalt stemme fortelle om metoo-angrepet på sin kollega og venn teatersjefen Benny Fredriksson.
Et angrep hun opplevde som høyst urettferdig og som gikk så hardt inn på den mangeårige lederen for Stockholms stadsteater at han i mars 2018, fire måneder etter at mediedrevet startet, tok sitt eget liv.
Før det hadde Fredriksson måttet leve med store oppslag i de største svenske mediene som karakteriserte ham som en tyrann og diktator som dyrket en «skrekk og frykt»-kultur, som hadde presset en kvinnelig ansatt til å ta abort, som hadde trakassert ansatte seksuelt, tatt strupetak på en kvinne og latt mannlige skuespillere ved teatret begå overgrep uten å reagere.
Aftonbladet med anonyme kilder
Det var Aftonbladet som 5. desember 2017 publiserte en artikkel over flere sider, der de bragte 40 historier med krasse angrep på Fredrikssons lederstil og person. Historiene var hentet fra hans 15 år lange sjefstid ved Stockholms stadsteater, men med unntak av én var samtlige kilder til historiene med beskyldninger anonyme. Ikke uventet fulgte avisa opp med flere artikler med flere beskyldninger de neste dagene, mens andre medier hektet seg på i jakten på Fredriksson.
Aftonbladet hadde den første dagen gitt Fredriksson to timer til å imøtegå beskyldningene i det omfattende materialet, men teatersjefen var angivelig så sjokkskadet at han ikke tok til motmæle. Og selv om flere av de ansatte ved teatret (og andre i teatermiljøet) i dagene som fulgte rykket ut til hans forsvar og prøvde å nyansere bildet Aftonbladet og andre medier hadde skapt, druknet deres innlegg. De passet ikke inn i den fortellingen som var skapt.
Dømt i svenske PFU
Siden har det vist seg at noen av beskyldningene var grunnløse, mens det manglet belegg for andre. Aftonbladet ble da også dømt i PON (svenske PFU) i mars 2019 med den sjeldent krasse uttalelsen «Det är fråga om ett allvarligt pressetiskt övertramp som dessutom förstärks av att publiceringen har skett på bred front och omfattat inte bara nyhetsdelen utan även ledar- och kultursidorna».
Men for Fredriksson kom kjennelsen altfor seint. Da Aftonbladet ble dømt hadde Fredriksson allerede vært død i nesten ett år.
Glemte etikken
Selv om også norske medier var nokså hete på grøten, klarte de seg godt sammenliknet med sine svenske kolleger. Der drev de enda mer nådeløst i flokk, og vanlige presseprinsipper om samtidig imøtegåelse og å ikke navngi mistenkte personer ble fort glemt i jakten på klikk. Man syntes å resonnere som at hvis det dreide seg om en offentlig person var det også av offentlig interesse.
Slik som i tilfellet med Aftonbladets profilerte journalist Fredrik Virtanen. Han hadde åpenbart hatt sine svin på skogen, som en usympatisk sjøldigger som fylte tida med fyll, dop og knulling. Han hadde også blitt anmeldt for voldtekt av den kjente kvinnelige bloggeren Cissi Wallin. Men samtlige hendelser lå mange år tilbake i tid, og etter å ha etterforsket voldtekten valgte politiet å henlegge saken. Etterforskningen kunne ikke styrke hennes påstand og Virtanen ble aldri trukket for retten, men da metoo-bevegelsen kom til Sverige i 2017 syntes Cissi Wallin at tida var moden til å avsløre at «kjendisen» som hun hevdet hadde voldtatt henne i 2006 var Fredrik Virtanen.
Ned i avgrunnen
Straks dukket det opp flere historier og beskyldninger om hvordan han i «de ville årene» tidlig på 2000-tallet hadde misbrukt sin makt og posisjon til å skaffe seg sex.
Framfor alt Expressen og Svenska Dagbladet brukte store ressurser og mange sider på å «avsløre» Virtanen. Og selv om det også her primært dreide seg om anonyme kilder fra hendelser mange år tilbake, var det nok til at Virtanen mistet jobben og nærmest falt ned i avgrunnen hvor alle, med hans egne ord, «kunne pisse på ham».
Interessant forsvarsskrift
I boka «Uten nåde – en ransakelse» skriver Virtanen at han var så langt nede at også han seriøst vurderte å ta sitt liv. Men han kom heldigvis på bedre tanker, noe som våren 2019 resulterte i utgivelsen av «Uten nåde». En bok som bærer litt preg av både å være en selvransakelse og et forsvarsskrift, men som framfor alt framstår som en naken og rystende fortelling om hvordan svenske medier i blodtåka kastet alle presseetiske prinsipper overbord.
Det er også betegnende for situasjonen at «Uten nåde» ble gitt ut på det norske forlaget Gloria, angivelig fordi ingen svenske forlag torde ta i den betente materien som Virtanen-saken utgjorde.
Uppdrag granskning
Enda et grelt eksempel på tilstanden i Sverige da metoo-bølgen raste som verst var da SVTs «Uppdrag granskning» (Sveriges tilsvarighet til NRKs «Brennpunkt») bestemte seg for å granske «tilfället Virtanen». Under produksjonen av dokumentaren «#metoo och Fredrik Virtanen» ble SVT-journalist Lina Makboul utsatt for voldsom hets og til og med drapstrusler, fordi programmet ønsket å sette et kritisk lys på medienes ukritiske håndtering av fakta i Virtanen-saken.
Se Uppdrag granskning-programmet #metoo och Fredrik Virtanen
At Uppdrag granskning avdekket at flere av beskyldningene mot Virtanen var enten feilaktige eller grunnløse eller manglet belegg spilte åpenbart mindre rolle. Sentrale personer i #metoo-bevegelsen hadde bestemt at Virtanen skulle knekkes og plasseres i gapestokken. Da var vanlige rettsprinsipper av underordnet betydning.
Direkte patetisk ble det da daværende Expressen-redaktør Thomas Mattson ikke klarte å akseptere at avisa (som en av flere) ble felt i PON for sin dekning av Virtanen-saken. I stedet for å legge seg flat, prøvde Mattson på en slags frikjennelse av egen avis ved å karakterisere fellelsen som «interessant», mens han prøvde å underminere PON ved å minne om at også «flere andre medier» hadde vurdert situasjonen slik som Expressen.
Som at brudd mot presseetiske prinsipper blir mindre alvorlig bare fordi flere begår de samme overgrepene?
Les hele Virtanen-kjennelsen her!
Hvor gikk det feil?
#metoo satte et viktig søkelys på en foreldet og forkastelig machokultur. Men i kampen mot «fake news» og for økt troverdighet vil det være en fordel om media også setter et søkelys på sin dekning av #metoo og stiller seg spørsmålet hva var det egentlig som skjedde? Hva var det med beskyldningene som rettferdiggjorde at kildekritikk og menneskelige hensyn ikke lenger var så viktig?
Det spørsmålet er fortsatt ubesvart.
Av Leif Gjerstad
