Anmeldelse første gang publisert i Dagsavisen 2. desember 2019
Björk leverte et så storslagent show i Oslo Spektrum at vi nesten mistet pusten. Og innimellom grep oss i å savne det litt enklere.
Det er lenge siden vi første gang stiftet bekjentskap med Björk Gudmundsdottir i islandske The Sugarcubes. Men den avstanden synes likevel mindre enn det kreative spranget som har ført henne fram til dagens status som et kulturelt ikon. For der rocken en gang lå i bunn av det hun gjorde, inngår musikken i dag kun som en bestanddel i et multimedialt show som omfatter både teatralske elementer, scenografi og et like storslått som symboltungt lys- og bildeshow.
Turné bygget på Utopia
Konserten med Björk i Oslo Spektrum mandag inngår i hennes «Cornucopia»-turné, som hun har vært på veien med i et drøyt halvår. Det bygger i stort på hennes siste album «Utopia» (2017) der framtidsbekymringene lyser klare, selv om albumet likevel framstår som langt lysere enn forgjengeren «Vulnicura», hennes skilsmissealbum.
Det er også disse som i stor grad dominerer Cornucopia-repertoaret, med bare to avstikkere til 1990-tallsplatene «Debut» og «Post» som i sin tid etablerte henne. Og begge disse kuttene, «Venus as a Boy» og «Isobel», hadde ikke uventet fått en helt ny drakt som gled sømløst inn i det øvrige settet.
Kor, fløyter og harpe
Men tonen for kvelden ble i og for seg anslått allerede før Björk kom på, med et sceneteppe dekorert med blomster og fugler og lyden av fuglekvitter og måkeskrik lavt og diskret over anlegget. Uten at teppet gled til side kom så det 18 mann- og kvinnesterke koret Hamrahlid inn på scenen og geleidet oss gjennom 20 minutter med sakral skjønnsang bygget både på islandske folketoner og gamle Björk-kompoisjoner, før det var dags for Björks entré. For kvelden kledd i rosa scenedrakt med gullsko og gullveske samt en hodepryd/maske som i hvert fall på avstand kunne likne litt på digre flueøyne.
Og bak henne et band som sier det meste om hennes egenart: sju alvekledde musikere på diverse fløyter (septetten Viibra) og én på harpe (Katie Buckley), foruten én på trommer/perkusjon (Manu Delago) og én på keyboards (Bergur Porisson). En konstellasjon som skapte effektive spenninger mellom det alvemyke og hissige beats og lydtepper forankret i elektronika. Og selvsagt, oppå det hele Björks karakterisk klare stemme og dramatiske frasering som automatisk tiltrekker seg oppmerksomhet.
Overdådig produksjon
Björk har selv uttalt at dette er hennes mest overdådige produksjon noensinne, og etter å ha overvært både noen av hennes tidligere produksjoner og denne så er det nytteløst å protestere. Scenen er bygget i platåer som illuderer overdelen av kjempedigre sopp, mens et ekkokammer blir Björks tilfluktsrom i partier der hun synger uten mikrofon. Og mens alt dette pågår, skifter bildene på de transparente sceneteppene både foran og bak på scenen. Ofte med fokus på flora og fauna, enten det er i en simulert skog eller kanskje like gjerne under vann. Men også med mer voldsomme partier der vesener kryper ut av sine skall, men blir spiddet og sperret inne i trange rom. Kanskje som en slags refleksjon rundt den økologiske kampen vi i dag står overfor?
Engasjert
I hvert fall viste Björk sitt personlige engasjement mot slutten av settet, med en lang rulletekst som erklærte «emergency», men også «Imagine a future/be in it». Og ikke minst ved at Greta Thunberg slapp til med en forhåndsinnspilt miljøappell, ikke ulik den hun holdt i FN, før Björk avrundet med først «Future Forever» fra «Utopia», før «Notget» fra «Vulnicura» syntes å advare oss mot å bli for framtidsoptimistiske.
At Björks forestilling «Cornucopia» er noe helt spesielt som sprenger de fleste grenser hersker det ingen tvil om. Men det blir også så pass mye at det kan virke utmattende, slik at man gjør den erkjennelsen at showet imponerer mer enn det beveger.
Av Leif Gjerstad
Les også: Björk 50 år (sak publisert 2015)
Les også: Vulnicura-anmeldelse
(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Dagsavisen og ble først publisert der, på nett 2. desember og papir 3. desember)
