Så har rockens største kultband endelig fått sin egen film. Todd Haynes dokumentariske blikk på The Velvet Underground har vært verdt ventetida.
For et band som i sin samtid knapt kom inn på Billboards Top 200-albumliste og som i tillegg sto i skarp kontrast til det de fleste oppfattet som tidsånden, har livet til The Velvet Underground blitt grundig dokumentert. Historien om gruppa fra New York som pushet grenser, vanket i byens kunstmiljø og skildret metropolens skyggesider er i dag blitt en del av pensum for alle rockeinteresserte. Slik «alle» også kjenner myten om at det bare var 50.000 som kjøpte gruppas debutalbum «The Velvet Underground & Nico» da det kom, men at alle disse til gjengjeld startet band.
Ingen kommersiell suksess
Det siste er selvsagt en sannhet med visse modifikasjoner, men likefullt et godt bilde av den enorme betydningen The Velvet Underground har hatt som døråpner for alternativ rock og som inspirasjonskilde for generasjoner musikkinteresserte. Og for de som måtte være interessert i tallenes tale forteller altså de at «The Velvet Underground & Nico» aldri nådde høyere enn til 171. plass på de amerikanske hitlistene, oppfølgeren «White Light/White Heat» måtte nøye seg med 199. plass, mens bandets tredje album «The Velvet Underground» krabbet inn på 197. plass. Vel å merke i 1985, 16 år etter utgivelsen!
Og for å gjøre bildet komplett: gruppas siste studio-LP «Loaded» havnet aldri på listene i det hele tatt. Hva med VG-lista, spør du? Joda, debutalbumet fikk faktisk en uke på den nedre halvpart av Top40. Men igjen noe forsinket, det vil si 45 år etter at det ble utgitt.
Haynes regissør
Til tross for fraværet av hits er The Velvet Underground blitt en av rockens grunnpilarer. Det er blitt kultgruppa over alle andre – som nå altså endelig også har fått sin egen dokumentar, regissert av Todd Haynes. Han er tidligere best kjent for musikkfilmene «Velvet Goldmine» (om glamrock) og «I’m Not There» (om Bob Dylan), der han i begge tilfellene tok utgangspunkt i fakta for så å skape sin egen fiktive verden.
I filmen «The Velvet Underground» har han ikke bare holdt seg strikt til det dokumentariske, men i tillegg skapt et epos som både visuelt og stemningsmessig kryper tett opptil bandets visjon. Blant annet står hans hyppige bruk av kornete bilder på delte skjermer perfekt til Velvet Undergrounds brutalt skurrende og kontrastfylte musikk. Samtidig som gjengens tette og viktige kontakt med Andy Warhol har sikret et unikt arkivmateriale som skildrer og levendegjør både personene i og miljøet rundt ThevVelvet Underground.
Møte mellom to kulturer
I denne sammenheng framstår Haynes grep å la historien om Lou Reed, John Cale, Nico, Sterling Morrison og Moe Tucker rulle noen år før bandets start som særlig vellykket.
Vi blir nærmest parallelt kjent med John Cales tidlige år i Wales og Lou Reeds oppvekst på Long Island. Vi får bli med på Cales stipendietur over til New Yorks avantgardiske miljø og Reeds stjernedrømmer, litterære ambisjoner og fascinasjon for doowop og tidlig rock. Vi får oppleve møtet mellom disse to outsidersjelene og den kreative gnisten som oppstår mellom dem og som legger grunnlaget for Velvet Underground. Og selvsagt, som etterhvert skal skape de kreative gnisningene som eskalerte til personlige konflikter og kulminerte med gruppas splittelse og undergang.
Andy Warhol
Alt blir satt inn i en kulturell kontekst, som uten å fordype seg i detaljer med utsøkt finesse skildrer den kreative subkulturen som vokste fram i og sugde næring fra outsidermiljøene i New Yorks skitne bakgater.
Her har Haynes naturlig nok dratt nytte av Andy Warhols evige tilstedeværelse og tendens til alltid å la kamera gå. Det omfattende arkivmaterialet setter stemning og tone, samtidig som opptakene med bandmedlemmene og folkene rundt sikrer filmen mange kommentarer og refleksjoner fra den gang da, rikelig supplert med nye intervjuer med bandets to gjenlevende: John Cale og Moe Tucker.
Intervjuene framstår både som informative og morsomme («å, som vi hatet hippienes peace&love-musikk»), samtidig som filmen styrkes av at Haynes har styrt unna fristelsen å la all verdens stjerner fortelle om Velvet Undergrounds unike betydning. I stedet har han begrenset utvalget til folk som faktisk var med eller rundt bandet i de epokegjørende årene i siste halvpart av 1960-tallet.
Blant disse Lou Reeds søster Merrill Reed Weiner og Sterling Morrisons enke Martha Morrison, mens Jackson Browne (som den gangen hadde et forhold til Nico) og Jonathan Richman får representere musikerne. Spesielt får supernerd og superfan Richman god plass, der han med bakgrunn i 60-70 Velvet Underground-konserter entusiastisk redegjør for bandets eksistensielle betydning for hans eget liv og utvikling som musiker.
Nært innpå
Parallelt med at Haynes cinematisk skaper en stemning i samsvar med Velvet Undergrounds musikk, har det nokså begrensede kildeutvalget skapt en intim atmosfære som fører oss nærmere bandet. Det bidrar også til å plassere musikken i filmen (heriblant klassikere som «Venus in Furs», «Heroin», «Sister Ray», «I´m Waiting for the Man», «Pale Blue Eyes», «Sweet Jane» og «All Tomorrow’s Parties») i en ramme som synliggjør dens tidløse styrke.
– På 1960-tallet fikk jeg høre at jeg var pretensiøs og snakket piss da jeg hevdet at vi prøvde å lage samtidsmusikk med lang holdbarhet. Derfor gleder jeg meg over den posisjonen Velvet Underground nå har fått i rockehistorien. Ettertida har gitt meg rett, sa Lou Reed da jeg intervjuet ham tidlig på 1990-tallet.
Lou Reed ville hatt all grunn til å glede seg over hvordan Todd Haynes har forvaltet og formidlet bandets historie i filmdokumentaren «The Velvet Underground».
Av Leif Gjerstad
Merk også:
Todd Haynes dokumentar hadde premiere på Apple+ 15. oktober og vises for tida også på blant annet Cinemateket i Oslo.
I en slags forlengelse av filmen ble albumet «I’ll Be Your Mirror» utgitt for en måned siden. Der tolker artister som Michael Stipe, Matt Berninger, Sharon van Etter, Kurt Vile, Courtney Barnett, St. Vincent , Thurston Moore og Iggy Pop låtene fra Velvet Undergrounds debutalbum.
Les også: Da Lou Reed frøs til is og ville kaste ut Leffe
Les også: Nico – legenden som søker skyggen (intervju fra 1982)
Les også: John Cale – Sterk alene (intervju fra 1983)
Les også: Lou Reed – Rapport fra New Yorks bakgater (intervju fra 1989)
Les også: Lou Reed i krevende form (intervju fra 1992)
Les også: Ridder Reed i rocka drakt (intervju fra 1996)
Les også: John Cale – musikalsk gresshoppe (intervju fra 1996)
Les også: Lou Reed – Jeg er ingen versting (intervju fra 1998)
Se også trailer:
