Jeg har vært forelsket i veldig mange damer. Så mange faktisk at det ikke nytter å nevne alle. Men i anledning kvinnedagen trår jeg likevel til med en hyllest til i hvert fall noen av mine (gamle) kjærester.
Og bare så det er sagt, jeg har også hatt noen damer av det slaget som lister seg litt mer ubemerket forbi slik at ikke altfor mange oppdager dem. De gidder jeg ikke nevne her. Jeg foretrekker damer der jeg kan forvente en reaksjon mer på linje med «hva, hadde du et forhold til henne?!» eller kanskje «Oi, var du også sammen med henne? Det var jeg med!»
1960-tallet
Little Eva. Strengt tatt hadde hun bare denne ene store hiten, men det holdt lenge for meg. Jeg hadde allerede latt meg fange inn av popmusikken noen år da hun kom inn på scenen med «Locomotion». Den gjorde et så stort inntrykk på meg at jeg aldri vil glemme henne.
Dusty Springfield. Swinging London, swingin 60s og alt det der. Joda, Dusty Springfield var en del av det. Likevel så stilte hun seg litt på utsiden, men måten hun viste fram sjela si – og all den skjønnheten den rommet – sikret henne en stor plass i hjertet mitt. Les også: Dusty lyser klart
Aretha Franklin. Svart musikk for meg var den gangen stort sett Tamla Motown, supplert av en del litt røffere soul- og rhythm&blues-artister. Og mot Arethas stemmeprakt var det umulig å verge seg. Kjærlighet ved første lytt. Respect, woman! Les også: Dronningens stemme har stilnet
Grace Slick. Hippier, peace & love og psykedelia. En vesentlig del av andre halvdel av 60-tallet, og drømmene mine gikk i retning San Francisco. Og framfor alt til Grace Slick, kvinnen med den krystallklare stemmen i superkule Jefferson Airplane. Les også: Mistet to på samme dag
Janis Joplin. Sammen med Big Brother og kompani tok hun meg med til Frisco og Monterey, der hun blandet den tidas psykedeliske miks med sjelfull r&b/blues. Hun tilbød litt av sitt hjerte, vi tok alt. Og sorgen var smertelig da vi innså at vi hadde tatt mer enn Janis tålte.
1970-tallet
Joni Mitchell. Da singer/songwriter-bølgen vokste seg stor på tidlig 1970-tallet var det mange kvinner å velge blant. Men jeg ble tro Joni. Tekstene og teksturen i musikken førte inn til et nytt og spennende univers. Les også: Syngedamenes hærfører
Emmylou Harris. Ble kjent med henne da hun jobbet (og var?) sammen med Gram Parsons. Likte henne veldig godt allerede da, men helt «min» ble hun først da hun sang «Elite Hotel» i 1975. Da sjekket jeg inn hos henne, og siden er jeg blitt der. Les også: Travelt friår
Patti Smith. Pønkdronninga (som hun gjerne ble kalt den gangen) bød på en intensitet og energi jeg ikke hadde møtt hos mine tidligere damer. Når hun i tillegg fanget både pønk og poesi i sin musikk, var jeg jo bare nødt til å bli vanvittig forelsket! Les også: Hester med evig liv
Chrissie Hynde. Hadde noe av det samme tøffe «fuck you»-uttrykket som Patti Smith, med røffe energiske Pretenders-rockere, supplert med myk og melodiøs gitarrock som sikret at jeg aldri ble ferdig med den dama. Les også: The Great Pretender
Debbie Harry. 1970-tallet eksploderte på begge sider av Atlanteren. I London regjerte den strikte pønken, i New York den litt mer vidtfavnende nyveiven. Og der oppdaget jeg Blondie, med sin perfekte powerpop og Debbie Harry som med magnetisk kraft trakk meg til seg. Les også: Tre kule damer (ved en av dem)
1980-tallet
Marianne Faithfull. Det er nesten litt juks å plassere Marianne her. Vi hadde tross alt et forhold som tenåringer på 1960-tallet, og etter mange års separasjon gjenopptok vi kontakten i 1979. Men det var jo først et par år etter at jeg innså at dette ville vare. Livet ut. Les også: To ikoner fyller 70
Madonna. Da hun fikk sin første hitsingel avfeide jeg henne som døgnflue. Punktum. Jeg tok visst feil. Men ikke bare det, fra å ha vendt henne ryggen ble jeg så glad i henne at jeg forsvarte henne varmt mot alle angrep som måtte komme. Les også: Nærkontakt med Madonna
Annie Lennox. «Sweet Dreams» sang hun litt slørete suggestivt inn i mitt øre, og dermed var all min motstand brutt ned. Jeg fulgte henne overalt. I hvert fall de første Eurythmics-årene. Deretter mistet vi litt kontakten, selv om jeg de siste årene har nærmet meg henne igjen. Les også: Ingen diva
Stevie Nicks. Hun presenterte seg for meg da de to parene i Fleetwood Mac brukte sine bitre skilsmisser til å lage verdens beste popmusikk. Men da var jeg var et helt annet sted og med andre damer, så det tok noen år før Stevie overbeviste meg at hun var verdt å satse på. Les også: hTi klassiske skilsmisser
Kate Bush. Var på mange måter litt for mye drama queen for at jeg skulle trives like godt i hennes selskap bestandig. Til gjengjeld hadde jeg vel aldri et kjedelig minutt i hennes selskap, så jeg kom gjerne tilbake om og om igjen.
1990-tallet
PJ Harvey. Måten hun viste fram nervetrådene sine på da jeg første gang traff henne var så styggvakkert at jeg bare måtte bli og be om mer. Og det har jeg med årene fått så mange ganger at hun helt klart er en av de virkelig favorittdamene mine! Les også: Kjærlighetserklæring fra PJ
Aimee Mann. Jeg ble kjent med henne i popduoen Til Tuesday på 1980-tallet, men tente til på ordentlig gjorde det først da hun gikk solo på 1990-tallet. Hun er ikke den som gjør mest ut av seg, men jeg føler meg alltid litt rikere etter å ha brukt litt tid i hennes litt lavmælte selskap. Les også: Omgitt av idioter?
Lauryn Hill. Egentlig litt motsatt her. Da hun var sammen med de andre i Fugees følte jeg at hun var «the real thing» og at dette bare var starten på et livslangt forhold. Men jeg vet ikke helt, kan være meg, men har liksom mistet mye av den gløden jeg en gang følte for henne.
Björk. Islands lille villblomst. Et morsomt og eksentrisk mellomspill, tenkte jeg da jeg traff henne sammen med gutta i Sugarcubes. Morsom og eksentrisk er hun fortsatt, og selv om hun innimellom kan bli for speisa for mitt beste, er det umulig å ikke bli fascinert. Les også: Björk 50 år
Lucinda Williams. Traff henne litt på 1980-tallet, men det var i 1990-årene det virkelig tok fyr. Denne slentrende, slørete dama som ikke alltid vet om hun skal trekke ut ordene i seigdrag eller spytte dem raskt og bitsk ut, men som uansett alltid får meg til å lytte.
2000 og utover
Amy Winehouse. Hva mer kan jeg si enn at det gjorde fryktelig vondt da beskjeden kom i 2011 om at vi hadde mistet henne. Da var det, for å si det med hennes egne ord, «Back To Black». Men om enn hun er borte, vil hun likevel alltid være med meg. Les også: Fem europeiske skilsmisser
Ane Brun. Må jo ha med en norsk dame, og da velger jeg Ane Brun. Ikke bare fordi hun har flyttet til Stockholm, men fordi hun har invitert meg inn i en verden der skjørhet og sårhet blir til en betagende skjønnhet. Les også: Ti år med Ane
Robyn. Siden jeg har med ei norsk dame, garderer jeg meg med en svensk også. For Robyn har ikke bare tatt et solid grep om egen karriere, det er heller ingen andre som har fått meg til å stortrives så nært dansegulvet på flere tiår! Les også: Dame med kontroll
Lana del Rey. Første gang jeg hørte henne trodde jeg det var dama til David Lynch. Men det er det jo ikke. Derimot forteller hun pastellfargede noveller om livet i USA med en dekadent-slepende stemme som forfører og forfører, om og om igjen. Les også: I La-na-land
Kacey Musgraves. Den siste i rekken av damer som har fått mitt hjerte. En amerikansk dame av typen med bein i nesa som likevel ikke forkaster gamle tradisjoner. Elsker det hun gjør, men nærer på en liten bekymring om at hun skal bli litt for glatt? Håper jeg tar feil! Les også: 46 gylne minutter med Musgraves
Av Leif Gjerstad
Spilleliste med alle disse 25 damene
