(intervju opprinnelig publisert 1980)
Oslo: Chrissie blir betraktet som en av den nye rockens viktigste kvinner. Hun ser godt ut og har en god sangstemme, men hun er mye mer enn det. Hun spiller i tillegg aggressiv rytmegitar, skriver mesteparten av Pretenders repertoar og er bandets ubestridte leder.
Hynde er amerikansk, men har de siste årene pendlet mellom sitt gamle hjemland, Frankrike og England. Nå er hun bosatt i London, der hun for noen år siden var musikkskribent i den engelske musikkavisa NME. Men selv om mange mener hun gjorde en god jobb, er hun selv av en helt annen oppfatning.
– Jeg følte meg ofte både litt flau og brydd og mislykket som journalist. Spesielt ille var det selvfølgelig de gangene jeg skulle intervjue artister som jeg kanskje ikke likte og heller ikke kjente noe til, minnes hun.
– Hvordan føles det da plutselig å sitte på den andre siden av bordet og selv bli intervjuet?
– Ikke altfor bra. Jeg liker ikke denne nye situasjonen som intervjuoffer, det blir så unaturlig. Jeg føler at jeg er den samme nå som før, men intervjuformen gjør at jeg på trykk likevel ender opp som «stjerne».
– I hvilken grad tror du at din stjernestatus kan inspirere andre jenter og gjøre det lettere for dem i denne mannsdominerte bransjen?
Jeg tenker ikke på den måten i det hele tatt. For meg er kjønnet på den som spiller helt likegyldig. Og at jeg er så spesiell har jeg heller ingen tro på. At jeg er med i Pretenders skyldes at ingen andre jenter kan spille gitar i denne gruppa slik som meg. Hvis du kan finne ei annen jente som klarer det bedre enn meg ville jeg sikkert bli byttet ut!
Liker ikke hiten eller hjemlandet
Blant andre litt oppsiktsvekkende ting kunne Chrissie Hynde fortelle at hun aldri har likt gruppas store hit «Brass In Pocket». Videre hadde hun ikke noe særlig til overs for sitt gamle hjemland.
– USA har blitt altfor uniformt. Alle de forskjellige særtrekkene og nyansene som gjorde landet så spennende er i rask ferd med å forsvinne.
Hun rister på hodet og fortsetter:
– Nei, USA er nok ikke for meg lenger.
– Så det betyr at du har slått deg til ro i England nå?
– Ja, jeg tror det. Hvis man da kan kalle det å være to uker hjemme i sin leilighet i løpet av et halvt år for«å slå seg til ro», avrunder en smilende Chrissie samtalen med.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i mai 1980 i Dagbladet)
