Hennes første novellesamling «Hvor lenge varer vi» har fått anmelderne til å trille seksere og sikret henne nominasjoner både til Brageprisen og Ungdommens kritikerpris. Førstnevnte pris gikk riktignok til Nina Lykke, men sistnevnte blir først delt ut på nyåret og er fortsatt innenfor rekkevidde. Møt bokdebutanten her!
Aktuell med novellesamlingen «Hvor lenge varer vi» på Cappelen Damm
Kort om deg selv?
– Jeg er 36 år og født og oppvokst i Tromsø. Bortsett fra en periode i Bergen har jeg alltid bodd i Tromsø, og her blir jeg nok boende. Da jeg var ung utdannet jeg meg til lærer, men siden har jeg også utdannet meg innen scenekunst og tatt et toårig forfatterstudium. De siste ti årene har jeg jobbet mye med scenekunst, og driver sammen med to venner blant annet teatergruppa Teaterterminalen. I tillegg driver jeg også en skrivegruppe, samtidig som jeg tar oppdrag som skrivende frilanser.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg har vel fortsatt ikke helt skjønt det. Jeg har alltid vært glad i å skrive, men da jeg gikk inn i skrivinga var målet ikke nødvendigvis å bli forfatter. Det handlet mer om å kjenne på skrivegleden og utvikle fortellerevnen. Ikke minst har jeg ønsket å lære meg mer om det å skrive ut karakterenes indre liv.
Hva handler boka di om?
– Litt forenklet kan vi si at «Hvor lenge varer vi» byr på sju ulike historier om ulike personer med variert bakgrunn og alder. Gjennom disse personene blir vi vitne til bittesmå hverdagstragedier som for dem som står midt oppi det framstår som veldig viktige. Det handler om å ta valg, og å ende opp med å ta feil valg. Ofte kan det være noe hovedpersonene selv ikke skjønner, men som leseren har mulighet til å se.
Både temaene og karakterene i de ulike novellene kan variere fra hverandre, men jeg har forsøkt å knytte det hele sammen gjennom formen – gjennom mye bruk av dialog og fortettede miljøer.
Kan du si noe om hvordan du fikk ideen til akkurat denne boka?
– Stien er på mange måter blitt til mens jeg har gått. Jeg har hatt mange historier med mange ulike ting jeg har ønsket å utforske. Men jeg har ikke hatt tålmodighet til det store romanprosjektet, og da jeg ble mor ble det enda vanskeligere. Da hadde jeg verken tid eller energi til å tenke roman, og under den prosessen innså jeg at jeg hadde flere historier som kunne utvikles og knyttes sammen til en novellesamling.
Jeg mener på ingen måte at man må være forelder for å kunne bli en god forfatter, men for meg har det vært viktig. Det har fungert forløsende og har utvilsomt gavnet arbeidet mitt.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Som skrivende er du på jobb også mye av den tida du ikke skriver. Det kan gjelde enten du er på café, snakker med folk eller går tur. Mye av denne tida er du liksom påkoblet uansett. Men har jeg helt fri, så er jeg aller helst på hytta sammen med familien. Dessuten er jo Tromsø en kulturby hvor det alltid skjer noe hele tida, slik at det aldri er vanskelig å finne på noe å gjøre.
Av Leif Gjerstad
