Onsdag spiller Ulf Lundell på Sentrum Scene i Oslo. Det kan bli svenskens aller siste konsert i Norge. Men fortvil ikke, er du fan kan du alltids kjøpe den nye boksen «Hemåt genom Rift Valley». Da har du 68 CDer med totalt 828 låter å spille igjennom og trøste deg med.
La gå at Ulf Gerhard Lundell er kontroversiell, og de siste årene har havnet i krangel med mange. Spesielt journalister og kvinner, gjerne i kombinasjon, slik som i tilfellet hans egen datter Sanna Lundell. Men når støyen og støvet legger seg, er han like forbanna nabolandets mest profilerte og viktigste artist de siste 40 årene.
Avskjedsturné
Men uten at 66-åringen har tatt ordet pensjonist i sin munn (for det hevder han bestemt han ikke har planer om å bli enda), føles høsten 2015 likevel som tida for et slags farvel. Eller i hvert fall med turnéartisten Lundell. For selv om han nylig skal ha sagt noe som kan tolkes annerledes, har han ikke gått tilbake på erklæringen om høstens turné som den aller siste., i hvert fall av dette slaget. Med endelig sluttstrek nyttårsaften på Göta Lejon på Söder i Stockholm, bare noen få steinkast unna barndomshjemmet på Lundagatan.
Parallelt med at turnébussen ruller sine siste mil, med stopp i Oslo onsdag 9. desember, har han dessuten oppsummert sine 40 år som plateartist med en gedigen CD-boks. «Hemåt genom Rift Valley» består av ikke mindre enn 68 CDer og rommer alt han har gitt ut offisielt, foruten noen ikke tidligere utgitt materiale.
Produktiv
Totalt teller boksen 828 låter, og omfanget illustrerer også noe av det mest særpregete ved Ulf Lundell: Hans enorme produktivitet.
Siden platedebuten med «Vargmånen» i 1975 har han gitt ut 21 enkle og 8 doble studioalbum, foruten 5 livealbum (hvorav en trippel). Legg til dette at fem av de enkle CD-utgivelsene måtte blitt doble, dersom de også hadde kommet i LP-format.
Man kan bli svett av mindre, og det er før vi trekker inn forfatteren Lundell. For gjør vi det må vi plusse på med 17 (ofte omfangsrike) romaner og 4 diktsamlinger.
Mange tall? Ja, men det blir flere. Slik som at dersom vi summerer utgivelsene hans blir det totalt 42 studioplater, romaner eller diktsamlinger i løpet av 40 år. Og selv om det faktisk er noen år hvor han ikke har gitt ut verken det ene eller andre, er det enda flere år hvor han har gitt ut både det ene og andre.
Og her har vi ikke en gang nevnt at han hele tiden har turnert flittig, samt at han de siste par tiårene har malt og vist fram kunsten sin på en rekke utstillinger. Glemte vi å si at han i tillegg har brukt mye energi og tid på å gå grundig på fylla i mange år? Men det visste du sikkert fra før uansett.
Mellom USA og Sverige
En grei innvending mot Lundell er at mange av platene og bøkene rent kunstnerisk kunne blitt enda bedre med strammere redigering. Men samtidig er det vanskelig ikke å bli sjarmert av en artist og forfatter som til de grader lar sine egne uttrykksbehov overstyre strategisk markedstenking. Det skaper en kreativ nerve og nærhet som mangler hos mange.
Som forfatter har han sugd mye næring fra de gamle beatpoetene, mens musikeren har latt seg inspirere av Dylan kombinert med Springsteen og en dose Neil Young. Men selv om alt peker i retning USA, har han klart å ta det tilbake over Atlanteren for å smelte det sammen med svenske røtter. Og resultatet er blitt et personlig uttrykk i spenningsfeltet mellom poesi og politiske samfunnskommentarer. Tekst og musikk som ikke bare plasserer ham i en svensk tradisjon og virkelighet, men som også har inspirert yngre artister såvel i Sverige som Norge.
Gjennombrudd med generasjonsroman
Mitt eget forhold til Ulf Lundell stammer fra debutromanen «Jack» i 1976. Riktignok hadde jeg hørt LPen «Vargmåne» året før og likt det jeg hørte, men det var det energiske fortellerdrivet i «Jack», om de unge, alternative og rotløse menneskene på drift i Stockholm, som virkelig tente meg. Kanskje ikke så rart, i og med at det var hjembyen min og folk på min alder han skrev om. En ekte generasjonsroman med sterk identifikasjonsfaktor, også fordi den «utagerende» livstilen han skriver om ikke akkurat var meg helt fremmed.
Siden er det blitt både mange bøker, plater og ikke minst konserter med Uffe. Og gjennom årene også mange intervjuer i forbindelse med en eller annen utgivelse. Men nå begynner det å bli noen år siden jeg traff Lundell, og faktisk også noen år siden jeg leste en av hans romaner.
Platene derimot, både nye og gamle, har jeg fortsatt å lytte på. Slik jeg også har fått med meg Lundell-konserter, når det har vært mulig. Og nå, som han truer med at nok får være nok og den norske «avskjedskonserten» nærmer seg, merker jeg vemodet ved avskjeden vokse. For det er ingen tvil: Innerst inne har hjertet mitt alltid banket for Uffe.
Takk for følget. Vi sees på Sentrum Scene onsdag!
Av Leif Gjerstad
PS, Uffe! Skulle du ombestemme deg og likevel fortsette å turnere skal jeg ikke holde din manglende konsekvens mot deg. Det må være din fulle rett å gå tilbake på tidligere avgjørelser. Slik det vil være min soleklare rett til å se nok en avskjedskonsert med deg.
Les også: Konserter jeg minnes
Les også: Ulf Lundell angriper sin datter Sanna
Les også: Ulf Lundell – Vil knuse myten om nasjonalskalden (arkivintervju fra 1985)
Les også: Full Lundell (arkivintervju fra 1991)
Les også: Ulf Lundell – efter stormenl (arkivintervju fra 1992)
Les også: Lundell hyler mot månen (arkivintervju fra 1993)
