Jack ble 1970-tallets store, svenske generasjonsroman. Første påskedag fyller Jack 50 år, men hvordan er det gått med ham? Jeg har lest Ulf Lundells suksessroman om igjen, for første gang siden møtet med Jack og hans kompiser i 1976.
Høsten 1975 platedebuterte Ulf Lundell med LPen «Vargmåne». Men det var debutromanen Jack halvåret seinere som for alvor etablerte den da 26-årige forfatteren/musikeren som et av Sveriges hotteste og mest spennende navn.
Fortellingen om Jack Råstedt og hans kompiser og kjærester/sexpartnere – i stor grad med utgangspunkt i Ulf Lundells eget liv – slo ned som en bombe i Sverige. Her var en forfatter som sprudlet over av kerouac-inspirert energi. Som stilte seg på utsiden av det etablerte og nektet å akseptere premissene for «knegarnas ni til fem»-liv. Som fylte dagene med fyll, dop og sex i nærmest endeløse strømmer. Som forsynte seg av alt livet kunne by på. Som spilte ut de drømmene som svært mange går rundt og bærer på. Og som klarte å levendegjøre det med et vitalt og ofte også humoristisk språk.
Men det var også fortellingen om en mann tidlig i 20-årene som desperat famlet etter retning og søkte kjærlighet. Som bar på en forfatterdrøm, men hvor timene ved skrivemaskinen ble få og kaotiske. Fristelsene ble for mange. De sto i kø for Jack, og var det noe han manglet var det selvdisiplin.
Alle ville være Jack
Da Jack kom våren 1976 traff den meg med voldsom kraft. Jeg var omtrent jevngammel med bokens hovedperson, og handlingen fant for det meste sted i byen jeg var fra, Stockholm, og som jeg (i min eksiltilværelse) fortsatt følte meg sterkt knyttet til. Og selv om mitt alkoholkonsum var mer moderat og mitt sexliv langt mer beskjedent enn det Jack og gjengen utfolder i løpet av bokas 430 sider, var det et miljø jeg lett kunne kjenne meg igjen i. Noen av utestedene Jack frekventerte sto i tillegg på min egen lysløype når jeg var i Stockholm. Det var mitt Stockholm Ulf Lundell skildret så levende i Jack, og å lese boka var som å være med på festen. jeg kunne godt tenke meg å være Jack!
Akkurat det ønsket var jeg ikke alene om. Det virket som om omtrent alle unge svensker gjerne ville bli Jack. Førsteopplaget på 2000 forsvant over natta, og ett år seinere hadde salget av Lundells debutroman passert 200.000 i hjemlandet.
Ikonet Uffe
Siden har boka solgt ytterligere 150.000 i Sverige, samtidig som ikonet Ulf Lundell har gitt ut utallige plater og bøker som jeg omtrent har hørt og lest alt av. Jeg har også sett ham live mange ganger i løpet av snart fem tiår (første gang 1978, siste gang i 2022), og som journalist har jeg truffet og intervjuet ham et tosifret antall ganger.
Uffe har liksom vært med meg i hele mitt voksne liv, men Jack er blitt stående igjen i 70-årene. Han har hatt sin faste plass i bokhylla og samlet støv.
Helt til nå. For i forbindelse med at det 5. april er 50 år siden boka ble gitt ut, fikk jeg lyst til å lese den om igjen. Med det store spørsmålet hvordan en slik generasjonsroman fra «et helt annet liv» oppleves når man selv har rukket å leve «et helt liv» siden det første ekstatiske møtet? Kan jeg fortsatt nyte skildringen av det stockholmske 70-tall – og kan jeg gjenkjenne meg selv i boka og dens miljø? Eller har kanskje Jack blitt et offer og tapt for tidens tann?
Styrke og svakheter
Det enkle svaret er både og. De detaljerte menneske- og miljøbeskrivelsene er fortsatt like fascinerende levende og kraftfulle, og i store partier i boka byr Lundell på et energisk driv som det er vanskelig å verne seg mot. Det slår gnister av hans rytmiske prosa som suger tak i leseren og nærmest tvinger hen med på den elleville ferden.
En ferd som i bokas første av tre deler i stor grad handler om å leve et liv i frihet og dyrke ekstasen. Å nekte å innordne seg knegarlivet, og heller nyte sommerferien året rundt. Reservasjonsløst og ubetinget, uten tanker på karriereløp eller hva morgendagen måtte bringe. Eller slik Lundells fortellerperson Jack formulerer det: «vi kunde göra allt. Livet var ett spel. Det var bara att satsa och vinna eller förlora. Det var inte vinsten eller förlusten som var grejen. Det var det att man verkligen vågade satsa. Vågade spela.»
Sex & drugs & sex & drugs
Men samtidig framstår mye av handlingen som for pubertal. Det er vel knapt en side i boka uten fyll, dop eller knulling, og de detaljerte skildringene av spritinntak og ikke minst selve sexakten blir både mange og drøye. De sjokkerer ikke, de bare kjeder i alle sine gjentakelser. Og kvinnesynet som kommer til syne i Jack er, sett gjennom dagens briller, utvilsomt nokså problematisk.
Selv om jeg reagerte på dette under vinterens lesing, kan jeg ikke huske at jeg hadde de reservasjonene da jeg leste boka for snart 50 år siden. Trolig skyldes det noe så enkelt som at mye i samfunnet har endret seg siden den gang, og ikke minst: at jeg selv var i en alder hvor utprøving av både det ene og andre sto mer sentralt – og hvor det å utfordre samfunnets maktstruktur og moralnormer var viktig for å etablere egen identitet. Det var nødvendig for å leve et fritt liv.
Mørket viser seg tydeligere
Det som der i mot trer bedre fram ved omlesingen 50 år etter, er mørket og desperasjonen som har sneket seg inn i tredje del og fortrengt den grenseløse livsgleden fra første del. For bak de eksplosive «sex&drugs»-skildringene trer nå usikkerheten og ensomheten tydeligere fram. Jack og hans venner trenger rusen for å skjule usikkerheten og de trenger sexen for å minske følelsen av ensomhet.
På dette punktet viser unge Lundell samtidig dramaturgisk modenhet. Fra den viltre humoristiske og grensesprengende framtidsoptimismen i begynnelsen til den langt mørkere tonen når vi nærmer oss slutten. Uskyldig ungdomsfyll utvikler seg til alvorlig rusmisbruk. Grenseløs nytelse spinner ut av kontroll og ender i det tragiske. Drømmer blir knust i møte med den brutale virkeligheten, og jakten på den store kjærligheten forblir like desperat som resultatløs.
Disse kontrastene gir Jack en dybde som mer enn oppveier den litt falmede tidskoloritten, mens det levende språket med den humoristiske undertonen sikrer den gode leseopplevelsen.
Gjensynet med Jack etter 50 år ble slik hyggeligere enn jeg kanskje hadde forventet, ikke minst fordi den viste meg noe jeg ikke hadde registrert ved første gangs lesing.
Da jeg traff Jack Råstedt første gang, var det nok med litt misunnelse overfor livet han levde. Nå er jeg mer tilbøyelig til å si «Stackars Jack», som Ulf Lundell sang i en låtkommentar til sin litterære hovedperson, fem år etter at han slapp Jack løs på leserne.
Av Leif Gjerstad
Les også: Ulf Lundell fyller 75 (artikkel fra 2024)
Les også: I Uffes landskap (omtale av boksen med 68 CDer, «Hemåt genom Rift Valley», 2016)
Les også: Ulf Lundell «Tranorna kommer» (plateanmeldelse fra 2019)
Les også: Lover flere konserter (konsertanmeldelse fra 2019, Göteborg)
Les også: Personlig og innholdsrikt telegram (plateanmeldelse fra 2020)
Les også, intervjuer med Ulf Lundell: 1982, 1985, 1987, 1988, 1989, 1991, 1992, 1993