(Intervju første gang publisert juni 1991)
Til tross for sin relativt unge alder, har saksofonisten Bendik Hofseth visst å markere seg i vårt hjemlige musikkmiljø. De tre siste årene har han imidlertid hatt New York som base, og det har igjen ført til at han nå debuterer som soloartist.
Debutplata til Bendik Hofseth heter «IX», og det er selvsagt ikke noe forsøk på å tilsnike seg mer erfaring som soloartist at hans første plate bærer tallet ni. Derimot er det masse tallmagi med i spillet, forklarer Bendik.
– Foruten prologen og epilogen, inneholder plata ni låter, som hver inneholder ni forskjellige tekst-temaer. Tekstene tar utgangspunkt i min verden, og i lys av dagligdagse begivenheter har jeg prøvd å skissere livet slik jeg ser det. Jeg har bygd opp min egen lille verden på «IX».
For kjennere av Bendik Hofseth vil platas musikalske profil muligens komme som en liten overraskelse. Det er jo helst jazz Bendik forbindes med, men uten å blunke omtaler han sin egen plate som pop.
– I begrepet popmusikk legger jeg musikk som er inviterende, og slik opplever jeg «IX». Det er ingen sær eller innadvendt plate jeg er kommet med, men en samling låter som i all sin enkelhet og tematikk burde kunne kommunisere med mange. Jeg har etterstrebet en tidløs kvalitet a la Cole Porter – uten å trekke akkurat den sammenlikningen noe videre, forteller Bendik og fortsetter:
– Den eneste forklaringen på at jeg bestemte meg for å lage en popplate, er at det var nettopp det jeg følte for å gjøre. Som jazzmusiker har jeg vært vant med å jobbe utenfor de strikte musikalske rammene, og det å jobbe innenfor et klart definert format framsto derfor som en stor utfordring. Det krever en annen disiplin, og for min egen utvikling som musiker føltes dette som et viktig og riktig skritt.
Lærerike år
Da Bendik Hofseth for tre år siden dro over til New York og ordnet seg med leilighet på Manhattan, var det på grunn av kontakter og tilbud om jobb. Og jobbing er det blitt til gagns. Han har vært ivrig opptatt med jazzrock- bandet Steps Ahead, samtidig som han i løpet av disse årene har fått anledning til å jobbe sammen med folk som Joe Cocker, Rickie Lee Jones, Andy Summers og Full Circle.
– Det har vært lærerike år på mange forskjellige måter. Ikke minst fordi jeg er blitt kvitt mange av de mindreverdighetskompleksene som vi nordmenn gjerne sliter med, forteller Bendik som videre innrømmer at han har følt seg litt privilegert i sin nye tilværelse.
– Mange som kommer til New York, opplever byen som uhyre tøff. Jeg var så heldig å ha kontaktene på forhånd, slik at jeg fra første dag kom inn i et etablert musikkmiljø. Jeg har derfor ikke vært nødt til å kjempe og slite slik som så mange andre må, sier Bendik som via sine amerikanske kontakter fikk levert noen taper med eget materiale til diverse plateselskap. Flere selskap viste interesse, men Colombia Records fikk tilslaget.
Frie hender
– Kontakten ble opprettet i 1988, men av forskjellige grunner dro forhandlingene ut, slik at avtalen ble undertegnet først året etter. Og da den først var i havn, fikk jeg frie hender til å gjøre akkurat hva jeg ville. Ingen plateselskapsfolk hørte noe av plata før den var ferdig innspilt, forteller Bendik Hofseth som med unntak av sine amerikanske musikervenner Tony Levin og medprodusent Michael Mainieri valgte å satse på norske musikere. Slike som Audun Erlien, Knut Reiersrud, Paolo Vinaccia og Eivind Aarset.
– Dels fordi de er utrolig dyktige musikere, men også fordi det er mye lettere for meg å jobbe med norske kolleger. Vi har den samme erfaringsverden, og vi snakker samme språk. Og for meg betyr slike ting nokså mye, forklarer Bendik som også bruker disse musikerne i sitt Bendik Hofseth Band.
Komponisten og saksofonisten
Før innspillingen av «IX» har Bendik Hofseths navn figurert på plater med artister som Pål Thowsen, Jon Eberson, Anne Grete Preus, Jan Eggum og Bjørn Eidsvåg.
– Når jeg spiller for andre, gjelder det å forstå deres intensjoner. På egen hånd får du mer rollen som en regissør. Det gjelder å trekke det ut av musikerne som du ønsker, samtidig som du lar dem få nok spillerom til å boltre seg litt med egne ideer, sier Bendik som stortrives i sin kombinerte rolle som komponist og saksofonist.
– Å komponere er for meg en nokså innadvendt prossess, som gir meg anledning til å reflektere litt over livet. Mens det å spille er noe mye mer utadvendt og sosialt. Jeg opplever begge deler som like viktige i mitt liv, og hva jeg foretrekker i øyeblikket, avhenger helt av livsfasen jeg befinner meg i der og da, avslutter Bendik Hofseth.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB juni 1991)