(Intervju første gang publisert juni 1991)
– «Partyball» er en festplate, selv om den sikkert skiller seg en del fra de gjengse testplatene. Men det er min festplate, og mye av handlingen foregår på min egen planet, i mitt eget lille univers.
Stan Ridgway sitter borte i USA og feirer at hans tredje soloalbum nå er utgitt. Den tidligere lederen av Los Angeles-gruppa Wall of Voodoo har fått et stort publikum i Norge med sine to tidligere plater, «The Big Heat» og «Mosquitos», men hva nytt har han å by publikum denne gang?
– Jeg syns i og for seg at alle mine plater er forskjellige, men kanskje er «Partyball» litt mer abstrakt enn de tidligere. Jeg har aldri betraktet meg som en typisk rock-artist, og denne plata er på mange måter et forvirret resultat av en flerkulturellfrontalkollisjon. Tror du det er nok til å skremme vekk de fleste, ler Stan Ridgway i telefon.
Sær?
– Vel, det var ikke meningen. Og jeg føler vel heller ikke at plata er så sær, den har tross alt både fengende melodier og fengslende historier å by på.
Nettopp evnen til å fortelle historier slik at en fascinerende musikalsk film rulles opp bak lytterens og mottakerens netthinne har kjennetegnet mye av Ridgways beste arbeider. Og han forteller at han gjerne farter litt rundt når han skal samle inntrykk til nye låter.
– Det nytter i hvert fall ikke bare å sitte på et hotellrom og drikke, dersom du har ambisjoner om å lage noe mer enn en drikkeplate. Da jeg lagde «Mosquitos» skrev jeg mye av materialet i bilen. Der kan du sitte og gaule så mye du lyster uten å forstyrre noen. Denne gang har låtene kommet til på mer varierte måter. Alt fra å lese nyhetsartikler, til å oppsøke fremmede byer og miljøer, samt selvsagt noen billåter. Men det til felles har de fleste av mine sanger at jeg bruker fragmenter av folks liv, før jeg så lar fantasien spinne fritt om hva som kunne ha skjedd der og da, hvis at…
Skrekkfilm-musikk
Da Stan Ridgway i midten av 70- årene startet Wall of Voodoo var det opprinnelig som et produksjonsselskap for musikk til skrekkfilmer. Butikken gikk imidlertid ikke overvettes bra, og snart ble Wall of Voodoo et mer ordinært, om enn særpreget band. Men mange av ideene som Stan Ridgway hadde for produksjonsselskapet har han i modifisert form overført til sin musikalske karriere.
– Likevel føler jeg at folk overvurderer musikkens cinematiske elementer. Jeg tror det har mer å gjøre med at film er dagens kunst-bøker. Mange mennesker forbinder derfor automatisk historier og noveller med filmer, de trenger biIdene for å skape seg et inntrykk av hva som foregår. Jeg er selv et produkt av det, oppvokst som jeg er i filmbyen Los Angeles. Men jeg prøver som best jeg kan å balansere tekst og musikk for å skape de visuelle assosiasjoner som passer best til hver enkelt låt.
Trives på sin nisje
I det henseende traff Stan Ridgway virkelig spikeren på hodet med sin spøkelsesaktige fortelling om Vietnam-soldaten i «Camouflage», hans største hit som ble hentet fra «The Big Heat». Ridgway uttrykker selv forbauselse over at det ble en så stor hit, men synes ubekymret over hvorvidt han klarer å få flere singelhits eller ei.
– Når jeg jobber med musikk, kan jeg umulig tenke så rasjonelt som hvorvidt dette kan bli en ny hit. Det som betyr noe for meg, er at plateselskapene har nok tillit til meg slik at jeg får lov til å lage plater som er akkurat slik jeg selv ønsker. Helt fra barnsbein av har jeg vært opptatt av det litt bisarre og merkverdige, og det har resultert i et musikalsk språk som skiller seg litt fra den typisk straite rocken.
– Og noen særlig rockfan har jeg aldri vært. Det er mest en monoton rytme med noen refrenger slengt innimellom, og slikt klarer ikke jeg å bli inspirert av, hevder Stan Ridgway som for første gang har produsert en plate med seg selv uten hjelp fra andre.
– Jeg hadde et intenst ønske om å styre hele prosessen fra begynnelse til slutt på «Partyball». Det var både interessant og lærerikt å bare følge mitt eget hode, men om det betyr at jeg gjør det også neste gang, vet jeg ikke, sier Stan som avslutningsvis forteller at han under arbeidet med en ny plate bevisst unngår å høre for mye på andres musikk.
– Å lage en plate er som å mekke en bil. Der ligger du og kaver i garasjeoppkjørselen med masse løse deler som du lurer på hvordan du i all verden skal få på plass. Og da er det lite hensiktsmessig å gå over gaten og kikke på naboens ferdige Ferrari. Da kan du i hvert fall få prestasjonsangst og komme helt skjevt ut!
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 14. juni 1991)