(Intervju første gang publisert august 1996)
OSLO: De danser ikke limbo, men Throwing Muses har alltid balansert med hårfin eleganse mellom det sære og mer lette tilgjengelig. Førstkommende mandag er det amerikanske kultbandet aktuelle med nytt album, «Limbo».
– Mange artister er ikke så begeistret for å snakke om musikken sin med pressen. Men vi liker det oppriktig. Det er da vi finner ut hvem vi er og hva vi gjør, smiler Kristin Hersh og trommis h
. Paret er en snartur innom sommer-Oslo for å snakke om sin nye utgivelse, mens tredjemann Bernard Georges (bass), passer fortet hjemme i USA.
– Når vi skriver sanger, er utgangspunktet mer ubevisst enn ideer. Jeg har aldri skrevet en sang ut i fra en helt bestemt idé om et eller annet. Derfor analyserer jeg heller aldri sangene,
med mindre jeg blir bedt om det. Og det er det som regel bare journalister og fans som ber meg om, sier Kristin Hersh, men blir noe modifisert av Narcizo.
– Om prosessen er ubevisst, er det vi gjør likevel ikke ubevisst. Jeg ville nødig kalle Throwing Muses for noe ubevisst dill-dall!
Kulthelter
Det er det da heller ikke så mange som har gjort i de ti årene Throwing Muses har eksistert som plateartister. Boston-bandet er tvert imot blitt hauset opp som undergrunnshelter og indierockens yndlinger, til tross for at de fleste av deres plater i USA er gitt ut på multinasjonale Warner.
– Vi har vært heldige på mer enn en måte. Vi har hatt en trofast om enn ikke altfor stor fanskare, som har gitt oss et grunnlag til å jobbe videre med. Og til tross for at vi aldri har prøvd å lage en hit, har plateselskapet aldri presset oss. Det virker som om de ikke forventer at vi skal seige noe særlig i det hele tatt, og at vi mest fungerer som deres «kulturelle alibi», hevder Hersh og Narciszo.
Enkel produksjon
Om sitt nye album «Limbo» forteller paret at de har gått for en enkel produksjon med rene rytmer.
– Det tvinger seg på en måte fram av seg selv. Deler av vår musikk kan være litt kompleks, og da ville en svulstig produksjon med flere lag av instrumenter bare stå i veien for det vi prøver å få fram, forklarer Kristin Hersh som den gang bandet startet også hadde halvsøsteren Tanya Donelly med i rekkene.
Parallelt med Throwing Muses spilte Tanya også i Breeders, før hun i 1991 brøt Muses-båndene for godt og dannet Belly. Og slik «alle» vet, ble bruddet forårsaket på grunn av gnisninger mellom søstrene og fordi Tanya var lei av å stå i skyggen av Kristin.
– Det «alle» vet er bare basert på spekulasjoner, kontrer Kristin. – Som søsken flest har også vi vært uenige fra tid til annen. Men vi har også hatt veldig god kontakt med hverandre og har det fortsatt. Bedyrer bun.
Soloplater og barn
På egen hånd har Hersh også gitt ut et soloalbum, -Hips And Makers – i 1994. produsert av Lenny Kave og med Michael Stipe som en prominent gjest.
– Throwing Muses vil alltid ha førsteprioritet. men i den grad jeg har materiale av et mer akustisk slag enn det Muses står for, kan det godt tenkes at det kommer flere soloplater, forklarer Kristin Hersh som nøyer seg med en kort lanseringsturne med Muses til høsten, og venter med den store rundreisen til neste vår.
– Jeg venter mitt tredje barn nvttårsaften, så da blir det naturlig nok en liten pause, sier hun med et smil og stryker seg over magen.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 13. august 1996)
