(intervju opprinnelig publisert 1986)
Oslo: — Rock handler om fanatiske fans. Uten dem, ingen rock’n’roll, fastslår The Cramps-vokalist Lux Interior og understreker poenget ved å vifte med en finger i lufta.
Den andre handa er i ro. Den holder sammen buksesmekken på de trange, gullglinsende buksene som utgjør hans komplette scenekostyme. Men som altså sprakk mot slutten av konserten.
Vi sitter i garderoben, noen få minutter etter konsertens slutt, og bandet har fremdeles på seg sceneklærne. Nesten like tynnkledd som Lux Interior er den kvinnelige gitaristen Poison Ivy, som stiller i glinsende bikini. Gruppas andre kvinnelige medlem, bassisten Fur, er litt mer påkledd oven til i sin sorte PVC-drakt, men om mulig enda mindre nedentil. Bare trommisen Nick Knox ser alminnelig ut, der han sitter i sine sorte Elvis-klær.
Sex, skrekk, voodoo og magi
Joda, amerikanske The Cramps levde i visuelt henseende opp til myten om dem som alle svigermødres mareritt. Gjennom snart ti år har de sjokkert «anstendige» borgere med et provoserende sceneshow, med tekster om sex, skrekkvold, voodoo og magi. Alt framført til rockabilly ispedd pønk.
Men selv om de har forarget mange, har deres særegne stil også skaffet dem mange fanatiske fans. Så mange at Circus i Oslo var fylt til mer enn siste ståplass da Cramps kom til Norge for første gang. Et besøk som de norske tollerne godkjente først etter nitid og intim kontroll, gliser Lux Interior.
B-kulturens konger?
Som fenomen er The Cramps mange ganger blitt utropt til B-kulturens konger. The Cramps er gruppa som har dårlig smak og presenterer det med stil. Men hvor mye i sceneshowet er parodi på rock og B-kultur? Spør vi – og Lux Interior svarer høyt og tydelig uten nøling:
– Ingenting! Vi har ikke satt kvalitetsstempel på noenting, og kan derfor heller ikke gjøre narr av noe. Alt det vi gjør mener vi og står for. Og snakket om dårlig smak og B-kultur er mest et overklassepåfunn, skapt av overklassefolk for å skjule sine egne intellektuelle mangler. Vi derimot, vi liker alt som gir oss et kick. Vi liker alt som er gøy!
Elvis er konge
Når samtalen glir over i temaet musikalske inspirasjonskilder, nevnes kjente og mindre kjente rockabillynavn om hverandre. Bl.a. trekkes størrelser som Bo Diddley og Rick Nelson fram. Samt selvfølgelig Elvis Presley.
– Det spiller ingen rolle hvilken periode du snakker om. 50-tallet eller Las Vegas, Elvis var like fantastisk hele tiden, sier Lux Interior før han fortsetter med å klage litt over dagens tilstand.
– Folk, og da især ungdommen, vet altfor lite om den musikalske fortiden. Og dagens rock mangler i altfor stor grad humor.
– The Cramps har alltid lagt stor vekt på humor. Men med en så pass spesiell stil, er du ikke redd for at folk skal misforstå Cramps?
– Tvertimot! Flertallet vil aldri skjønne hva vi driver med, heldigvis. Det er først den dagen som de fleste virkelig skjønner oss som jeg virkelig blir bekymret, smiler Lux og tilbakeviser samtidig og bestemt enkelte kritikeres utsagn om at Cramps på sin siste LP «A Date With Elvis» er i ferd med å legge om kursen.
– Tull! Det vil aldri skje. Cramps har alltid spilt og vil alltid spille samme type musikk og synge om sex, magi og voodoo. Vi vil fortsette med det som gjør at noen hevder at vi er dekadente og perverse misfostre. Om vi er det? Vel .. .jeg antar det …
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i mai 1986 i flere aviser. Denne versjonen er fra Adresseavisen)
PS! The Cramps ble oppløst da bandleder Lux Interior døde i 2009, bare halvannet år etter at de spilte på Øya-festivalen.
