(Intervju første gang publisert oktober 1987)
London: – Barriérene som media delvis har skapt mellom rock, blues, jazz og hva det nå måtte være er en gedigen bløff som jeg ikke kan akseptere. Derfor prøver jeg å spille så mange typer musikk som mulig, med musikere med forskjellig bakgrunn. Det er min enkle musikalske filosofi i et nøtteskall, sa Sting da han nylig presenterte sin nye, 63 minutter lange (doble) LP «Nothing Like The Sun» for europeisk presse i London.
Førsteinntrykket etter en rask gjennomspilling tyder på at den ligger i noenlunde samme gate som hans forrige LP «The Dream Of The Blue Turtles». Litt melankolsk stemningsfull, dog muligens uten de umiddelbart fengende melodiene som bidro til at «Blue Turtles» ble slik en gedigen salgssuksess. På plata får Sting hjelp av musikere som Branford Marsalis, Kerny Kirkland, Mark Knopfler, Eric Clapton, Ruben Blades og sin gamle Police-kollega Andy Summers. Om valget av musikere fortsatte Sting med å fortelle at han følger to kriterier.
– Det ene er at de er gode venner som jeg vet kan spille. Og når jeg går utenom vennekretsen prøver jeg å finne musikere som har et følsomt uttrykk i sin spillestil, og som jeg tror kan klare å gripe det jeg prøver å formidle.
Hendrix
«Nothing Like The Sun» inneholder 12 låter, hvorav 11 er nyskrevne Sting-låter og den tolvte er jimi Hendrix’ gamle «Little Wing» i en ganske så annerledes versjon.
– Som 15-åring så jeg Hendrix spille i min hjemby Newcastle, og møtet med hans musikk fikk en voldsom effekt på meg. Han forandret livet mitt, sier Sting, som videre hevder at den noe uvanlige spillelengden, 63 minutter – altfor lang til å være én enkelt LP, og noe kort for å være en dobbel – skyldes at vi i dag har CDen.
Amnesty-aktiv
På sine tidligere LPer – både i og etter Police-perioden – har Sting hatt for vane å ta opp aktuelle, politiske temaer. Så også denne gang. En av låtene på LPen, «They Dance Alone», handler således om de mange forsvunne i Pinochet-Chile. Om hvordan deres etterlatte koner og mødre i en stille protest og politisk markering danser alene på offentlige steder, med et bilde av de savnede festet til klærne.
– Ofte tror jeg slike aksjoner kan ha større effekt enn å kaste bomber, og jeg håper min sang kan bidra til å føre de chilenske kvinnenes rop om hjelp og støtte videre ut i verden, sier Sting, som er en meget varm og ivrig talsmann for Amnesty International.
– Jeg har ingen tro på autoriteter eller dogmer, og jeg tilhører ikke noe kirkesamfunn. Den absolutt eneste organisasjonen jeg er medlem av er Amnesty, forteller Sting, som spilte sin første støttekonsert for Amnesty så langt tilbake som i 1980. Og tidligere i år har han sammen med bl.a. Peter Gabriel, U2, Bob Dylan/Tom Petty og Bryan Adams gjennomført en kort Amnesty-turné i USA.
Premiere
– Vi fortsetter neste år med en større og mer omfattende turné. Og med aller største sannsynlig het blir første konsert i Skandinavia i august, sier Sting, som videre hevder at kampanjen i år har ført til 25.000 nye Amnesty-medlemmer. Men utover det å gi sin varme støtte til Amnesty, er ikke Sting altfor villig til å komme med patentløsninger på problemene han peker på i noen av sine tekster.
– Visst har jeg klare oppfatninger om hva jeg mener er galt, og hva som kanskje kan gjøres for å bøte på problemene. Men jeg er ingen politiker, bare en musiker. Og som artist føler jeg at det er viktigere å stille spørsmålene å slå folk i hodet med svarene, uttaler Sting som villig innrømmer at man godt kan se på hans tekster som en dagbok fra hans liv.
– Opplagt! Jeg henter materialet til tekstene fra mitt virkelige liv, fra mine drømmer og fra opplevelser som venner har hatt. Og det er i tekstene jeg formidler mine tanker, følelser, håp og bekymringer for omverdenen. Tekstene fra den første Police-LPen i 1978 og fram til «Nothing Like The Sun» tror jeg derfor gir et ganske godt bilde av min utvikling som menneske, fortsetter den i dag 36-årige engelskmannen som parallelt med sin musikerkarriere også er aktiv på filmfronten.
Tidligere i år avsluttet han filmingen av en ny film av Terry Gillian, og på programmet framover står videre en film med Melanie Griffith («Stormy Monday»)
– Å spille film er en helt annen type utfordring enn å skape musikk. Og for meg dessuten noe mer avslappende. Hvis en av mine plater blir dårlig, har jeg ingen andre enn meg selv å skylde på. Om en film derimot går dårlig, kan jeg bare slå ut med armene og si «Ikke skyld på meg! Jeg er jo bare en liten skuespiller», smiler Sting avslutningsvis.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert oktober 1987 i flere aviser. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen)
