På forhånd var det knyttet store forventninger både til Susanne Sundfør og Blur på Øyafestivalen torsdag. Begge leverte så det holdt!
Sist Susanne Sundfør sto på Øya-scenen var i 2015. Da avsluttet hun festivalen seint lørdag kveld med en electropreget popkonsert som det slo gnister av. Når hun i går, åtte år seinere, var tilbake var det i et helt annet format. Etter triumfen med «Ten Love Songs»-albumet i 2015 søkte hun på «Music for People In Trouble» (2017) en mer dempet og introvert stemning, før hun med årets glimrende utgivelse «Blomi» fortsetter ferden i retning en mer organisk stemning.
Med utgangspunkt i materiale fra «Blomi», supplert med eldre låter i nye versjoner tilpasset det nye uttrykket, skapte Susanne Sundfør en nærmest sakral stemning på Øya. Hennes uttrykksfulle stemme omsluttes av 14 musikere/korister som lydhørt følger Sundfør på hennes vandring gjennom et landskap som rommer både gospel, jazz, pop og en dæsj 70-talls vestkyst/Joni Mitchell.
At hun nådde fram til publikum viste seg også ved den roen som senket seg over sletta. Mens vi så altfor ofte må irritere oss over folk som skravler seg gjennom konserter, var det helt stille under Susanne Sundfør. Hun bød jo på så mye vakkert å lytte på.
Vellykket comeback, stor konsert
Et par timer etter Sundfør sto britpoperne i Blur for tur. De ga ut sitt siste album i 2015, før de nå i sommer har gjort et like hyggelig som sterkt comeback med «The Ballad of Darren». To låter derfra, «The Ballad» og «St. Charles Square», fikk åpne ballet før Blur beveget seg fram og tilbake gjennom sin 30-årige historie. Med god plass for deres erkebritiske uttrykk både i mer odde sanger og popperler som «Country House», «Parklife» og «Song 2». Samt ytterligere tre fra årets langspiller.
Som scenepersonlighet har Damon Albarn en litt keitete og introvert, men likevel sjarmerende stil, som på mange måter spiller på lag med bandets ofte litt tverre sanger. Det er også interessant å notere hvordan Albarn (som ofte er blitt sammenliknet med Ray Davies) i spesielt balladene på det nye albumet har nærmet seg David Bowie, både med tanke på den musikalske strukturen og det vokale uttrykket. Og bragte ikke bandet også inn dette Bowie-elementet i noen av de eldre låtene?
Rekken Ray Davies, David Bowie og Damon Albarn er uansett tre gylne kort i britisk musikkhistorie, slik Blur er et av de beste bandene britene har gitt oss.
Av Leif Gjerstad
Les også: Potent fest med Viagra Boys (Øya onsdag, anmeldelser)
