I morgen slippes 38 år gamle konsertopptak med amerikaneren Lee Clayton. «Lost Piece of Mind – Live in Oslo 1988» er en flott dokumentasjon av møtet mellom «Nashvilles glemte outlaw» og hans norske band Trueloves, med gitarist Tore Elgarøy i en hovedrolle. Britiske Uncut har allerede lovprist albumet.
Lee Clayton, egentlig Billy Hugh Shotts, er «outlaw-artisten Nashville glemte», men han er ikke glemt i Norge. 38 år etter at det ble spilt inn er et liveopptak fra Cruise Café «renset» og gitt ut på nytt, supplert med et par ekstra låter og et «glemt» opptak med seks låter fra Rockefeller samme år.
Den dagen han døde skulle Lee Clayton (1942 -2023) etter planen vært i studioet til Nashvilles nye superprodusent Dave Cobb, som har loset artister som Jason Isbell, Ian Noe, Brandi Carlile, Chris Stapleton, Rival Sons og mange flere i riktig retning. Det kunne utvilsomt blitt interessant.
Golfspiller
36 år tidligere skjedde det spennende ting i Oslo. Clayton var mye i Norge, og da han kom til hovedstaden våren 1988 var det fordi han hadde hørt at det var gode muligheter til å få spilt golf (!), går det fram av Tom Skjeklesæthers liner notes.
Han hadde da hatt en sju år lang pause fra musikkindustrien. Hans siste konsert før pausen var faktisk i Oslo. Clayton var ikke glemt av sine norske fans, og ble bedt om å spille på en minnekonsert for musikkavisredaktør Tore Olsen på Rockefeller. Olsen døde i en bilulykke i 1986 med bilen full av Beat-blader, ferske fra trykkeriet.
Norsk band
Opptredenen i 1988, solo med unntak av to ekstranumre med Tom Russell og Steve Young, ble en suksess, og Bjørn «Julle» Juliusson satte seinere samme år sammen et band med unge norske musikere som ganske fort fikk navnet Trueloves av Lee.
Cruise-sjef Svein Eriksen hadde flere ganger spurt Kai Jarre om han kunne fikse en konsert med Clayton på klubben som nylig feiret at det var 40 år siden den ble etablert på Aker Brygge. Clayton holdt en lav profil, men Jarre fikk telefonnummeret hans av Steve Young – og Clayton svarte endelig etter mange forsøk. Det ble to utsolgte konserter på Aker brygge med Trueloves: Tore Elgarøy (gitar), Jørgen Lie (bass), «Julle» (trommer) og Arne Sæther (keyboards). Oppvarmer en av kveldene var Lyle Lovett!
Renset og «bakt»
Konsertene var så bra at de måtte tas opp, og ytterligere to ble gjennomført to uker seinere – og spilt inn av et mobilt studio. Miksingen startet i Rainbow Studio i Oslo, men Lee ville gjøre det i USA.
Han kjente husteknikeren i countrymusikkens storstue midt i Nashville, Ryman Auditorium, og nettene ble brukt til å gjøre ferdig miksen. «Another Night», med åtte av låtene, ble gitt ut på et nederlandsk plateselskap i 1989. Ti konserter ble satt i Norge og Sverige, men etter halvparten av dem forsvant Clayton uten noen forklaring. Noen måneder seinere gjennomførte de en Europa-turné.
Video fra Rockefeller
Da Jarre fikk høre at Clayton hadde gått bort, hentet han fram den originale miksen til Rainbow Studio fra Cruise Café og fikk renset dem, eller «bakt dem» som han skriver i sine liner notes. Jarre mener Oslo-miksen trumfer den fra Ryman.
Samtidig fant han en video med god kvalitet fra Rockefeller som også ble «bakt». I morgen blir konsertene gitt ut med tittelen «Lost Piece of Mind – Live in Oslo 1988». Albumet er blitt promotert med konserter med den gamle Trueloves-besetningen i tillegg til Even Martinsen på akustisk gitar og vokal og Ulf Rikter-Svendsen som innstepper for avdøde Jørgen Lie. Bandet var også blant artistene som feiret Cruise-jubileet i august.
17 låter
Claytons «Women Love Outlaws» ga navnet til outlaw-bevegelsen (den ble spilt inn av en av dem, Waylon Jennings). Outlaw-kompis Willie Nelson spilte inn «If You Can Touch Her At All». Clayton er også kjent for å ha skrevet «Silver Stallion», som The Highwaymen spilte inn og fikk en hit med på sitt andre album. Den er ikke med på albumet, derimot hele 17 andre låter fra konsertene på Rockefeller (solo) i mai og Cruise Cafe (med band) i september 1988.
Musikken i den første og lengste delen, med band, er i hovedsak usminket rock’n’roll. Et unntak er countryorienterte «Industry», en fenomenal låt om oppvekst i byen der den første atombomben ble skapt – og et kraftig spark til Union Carbide som ga blaffen i faren til Lee og de andre som gjorde jobben. Rock’n’roll eller country, Clayton nærmest dirrer med sin intense, bitende og insisterende stemme.
Med ett unntak er samtlige låter signert Clayton, fra åpningen «Saturday Night Special» via «A Little Cocaine» og «Like A Diamond» til avsluttende «Round and Round – Losing Game». Hele veien demonstreres Claytons udiskutable evner som låtskriver, ofte med utgangspunkt i egen virkelighet.
Sur sang
Det er de første elleve låtene som er gullbeholdningen på denne samlingen. De seks opptakene fra Rockefeller tidligere samme år, der åpningen er a capella-låten «Oh, How Lucky I Am», har mer form av kuriosa. Du hører at herr Clayton har vært ute av gamet en stund, men han blir ifølge Jarre likevel et høydepunkt under minnekonserten. 40 minutter blir utvidet med 15.
På to av de tre ekstranumrene blir han gjestet av Tom Russell og Steve Young i en litt «slapp» versjon av Bob Dylans «Knockin’ On Heavens Door», albumets eneste (og litt unødvendige) coverlåt. Noen av disse sololåtene skjemmes av noen feilskjær og en del sur sang fra Clayton og, særlig helt på tampen, svært ruskete akustisk gitarspill, men det passerer på kvota for «historisk interesse».
Elgarøys triumf
Den som virkelig får vist seg fram på dette albumet er gitarist Tore Elgarøy, en undervurdert gitarist som virkelig briljerer på opptakene fra Cruise. Han spiller som om djevelen sjøl er etter ham. På «Tequila is Addictive» høres gitaren hans ut som om den er fjernstyrt av Mark Knopfler, men som regel er den full av fandeniovoldsk råskap – gjenskapt under konsertene i forkant av dette albumslippet.
Noen vil huske ham fra Henning Kvitnes’ band Next Step, Anne Grete Preus’ Can Can og turnering med Fra Lippo Lippi. De siste ti åra har han gitt ut en rekke soloalbum sånn litt i det stille, det siste, «The Sound of The Stars», sammen med Henry Kaiser i februar i år. De to har komponert og spiller alle instrumenter.
Det er simpelthen en gåte at Elgarøy ikke oftere blir dratt fram som en av de store, toneangivende gitaristene her til lands. Britiske Uncut gjør det derimot i en glimrende anmeldelse av «Lost Piece of Mind – Live in Oslo 1988» (9 av 10 poeng) der særlig Elgarøy blir trukket fram som «sensational».
Av Øyvind Rønning
