Berit Nordgarden var ikke helt forberedt på alle utfordringene som ventet da hun begynte på sin debutroman. Nå kan hun glede seg over strålende kritikker i flere medier.
Aktuell med spenningsromanen «Lockwoodgrensen» på Forlaget Oktober
Tidligere har Berit Nordgarden (53) deltatt i tv-programmet «Hele Norge baker» – og gått av med seieren der. Nå fortsetter suksessen, med en bokdebut som har fått anmelderne til å juble. «Knalldebut» fastslår VG, «Friskt pust fra verdensrommet» melder Dagsavisen og «Godbit av en bok» mener Adresseavisen. Og publikum har også latt seg begeistre i stor nok grad til å sende Lockwoodgrensen inn på Norlis Top-10 liste for skjønnlitteratur.
Kort om deg selv?
– Oppvokst på Kløfta, bosatt i Oslo siden jeg var tjue. Utdannet markedsfører og økonom, jobbet med IT i over tretti år, nå som virksomhetarkitekt. Gift og mor til to tenåringer. Jeg er en urolig sjel som sjelden sitter i ro – bortsett fra når jeg skriver.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– I 2022. Det vil si, jeg har nok hatt en drøm om det siden jeg var barn, men jeg har ikke helt vedkjent meg den drømmen – ikke tenkt at jeg hadde det som trengs. Jeg har sett sånn opp til ekte forfattere, ikke tenkt at jeg kunne være en av dem. Så kom jeg til et punkt midt i livet hvor det begynte å demre for meg at det er skrivingen som hele tiden har ligget og ulmet i meg som noe uforløst, noe spesielt – annerledes enn andre skapende hobbyer jeg har hatt. Og jeg tenkte at nå er tiden kommet for å ta det på alvor, og prøve. Finne ut av det, se om jeg kunne få til å skrive noe mer enn bare kåserier, dikt og noveller for skrivebordskuffen, som jeg har gjort en del av. Kunne jeg skrive en hel roman? Ja, det kunne jeg. Og jaggu meg fikk jeg den ikke utgitt også, og det på Forlaget Oktober, av alle forlag. Det var en enorm, livsendrende opplevelse. En bekreftelse på at jeg har evnen til å skrive noe som andre kan ha glede av, og at selve prosessen er noe jeg selv kan ha glede av – det er tross alt det viktigste, det å få skrive – og at jeg har stamina til å stå i det. Å skrive en roman er ikke en maraton. Det er et ultraløp. Jeg skjønte ikke omfanget da jeg gikk i gang, og det var kanskje like greit. Jeg har ikke gjort det lett for meg selv heller, med tematikk og vitenskapelige elementer i boken som krevde veldig mye research, flere tidsplan, mange karakterer og synsvinkler, steder og hendelser. Det er en bok der det skjer mye.
Hva handler boka di om?
– Lockwoodgrensen er en sjangeroverskridende, eventyrlig og spekulativ spenningsroman. Den kan sies å være en historie om grenser – personlige, biologiske og kosmiske, og spekulerer i og filosoferer rundt noen scenarioer som kan oppstå om vi får muligheten til å flytte på noen av de grensene. I sentrum av fortellingen står Leonid, en forknytt og ytterst ensom einstøing som bærer på et traume fra barndommen. En dag dukker en rømling opp i livet hans, Dima på 13, og hun stiller alle de spørsmålene som Leonid bestandig har unngått. Dimas nysgjerrighet avdekker et mysterium knyttet til Leonids fortid, noe som setter i gang en hel kjede av hendelser som fører de to, og flere andre, ut på et eventyr og til en utrolig oppdagelse som kan få uante konsekvenser for menneskeheten.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Jeg visste ikke hvor jeg skulle, jeg tenkte ikke ut noe plott, men jeg hadde en karakter, hentet fra en historie som jeg improviserte frem på sengekanten til barna da de var mindre. Så begynte jeg å skrive ham frem, og historien begynte å materialisere seg basert på min egen fascinasjon for naturvitenskap og biologi og eksistensiell filosofering knyttet til liv, død og vitenskap. Det var en veldig organisk og utforskende prosess. Det var kjempespennende, jeg visste jo ikke hva som kom til å skje på neste side! Så jeg måtte skrive det da, for å finne det ut, det er utrolig gøy. Derfor hadde jeg en liten nedtur når førsteutkastet var ferdig, for da visste jeg jo alt. Så var det bare veldig mange redigeringsrunder, spenningen var borte, men så begynte det etterhvert å bli gøy igjen – finpusse språk, endre på scener, bygge ut karakterer, kutte litt her og legge til litt der. Det endelige resultatet er ganske så annerledes enn førsteutkastet.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Fiske, plukke sopp, være på fjellet, lese, trene, gå på kunstutstillinger, lage god mat og ikke minst være sammen med familien min.
Av Leif Gjerstad
