(Intervju første gang publisert i NTB 1991)
Oslo: – Jethro Tull har noen år og fire, fem plater igjen før det er på tide å sette sluttstrek. Jeg har gjort så mye rart på scenen gjennom så mange år, og før eller seinere kommer du til et tidspunkt hvor du ikke kan fortsette uten at krampen tar deg. Og når jeg føler at den tida nærmer seg, skal jeg vite å si stopp!
Jethro Tull er en av rockens institusjoner, og 44-årige Ian Anderson dets ansikt utad. Det er mer enn 20 år siden Ian Anderson ble flittig avbildet stående på et bein og med fløyta skjult bak et hav av hår, men selv om han nå foretrekker å stå med begge beina på bakken og håret er blitt en del tynnere, så kommer det stadig nye Jethro Tull-plater med nokså stor regelmessighet.
I disse dager er bandet aktuelle med sitt 25. album, og Ian Anderson er på en liten rundreise for å informere om «Catfish Rising». Men før vi får tid til å spørre stønner lakse-oppdretteren Ian Anderson på forskudd over spørsmålet han frykter mest:
– Hvorfor heter ikke plata «Salmon Rising»? Om du bare visste hvor mange ganger jeg har fått det spørsmålet de siste par ukene! Vel, siden du ikke spurte kan jeg jo røpe at tittelen ble slik på grunn av plateomslaget, og ikke omvendt. Og selv om jeg driver med fiskeoppdrett, synger jeg aldri om det på Jethro Tull-plater. Det ville føles tåpelig, samtidig som jeg vet at majoriteten av de som lytter på Jethro Tull verken har peiling på eller er interessert i den slags temaer, sier Ian Anderson og himler med øynene.
Engasjert
At han selv er engasjert i fiskeoppdretternes situasjon og fiske- og jordbrukspolitikk generelt, hersker det imidlertid ingen tvil om. Da jeg sist snakket med Anderson, i forbindelse med plata «Rock Island» i 1989, gikk nesten hele vår time med til en lang Anderson-monolog over dette temaet.
– Men det var bare fordi du var dum nok til å spørre om det. Jeg tar aldri initiativet til å snakke om fiskeoppdrett og liknende temaer, men hvis noen andre gjør det, er det som å trykke på en knapp. Og av-knappen er nærmest umulig å finne. La oss snakke om andre ting i dag, flirer Anderson vennlig.
Lederposisjon
– Martin Barre har vært din trofaste følgesvenn i Jethro Tull opp gjennom årene, og også ellers har Jethro Tull hatt en nokså stabil besetning. Likevel setter alle likhetstegn mellom Ian Anderson og Jethro Tull. Hvordan betrakter du selv gruppa, som ditt personlige redskap eller som en kollektiv gjeng?
– Både og. Vi er et band som liker å turnere, og da er vi en sammensveiset og demokratisk enhet. Men i studio er det mest jeg som styrer, fordi en plateinnspilling er langt mer enn å bare spille musikk. Og etter at de andre har bidratt med sitt, er det jeg som produsent som må bli igjen og sy sammen produktet slik at alle detaljer sitter, svarer Ian Anderson og fortsetter:
– Av den grunn lytter jeg aldri på en plate jeg er ferdig med før vi må øve inn materialet til en eller annen turné. Jeg kommer så nært innpå plata at jeg trenger noen måneders distanse for å kunne se den i et mer objektivt lys.
Hva slags lys man skal se Jethro Tull i, er derimot mer usikkert. Til alles forbauselse fikk Jethro Tull i 1988 en amerikansk Grammy som «årets beste heavy metal-band», og Ian Anderson smiler selv hjertelig av denne episoden.
-Å få slike utmerkelser er alltid en ære, men det som gledet meg mest var at den Grammy’en er et bevis på hvor vanskelig det er å kategorisere oss. I musikken vår finner du tunge elementer side om side med blues og akustiske folk-innslag. Og det er slik jeg vil ha det. I Jethro Tull skal vi kunne bruke det som til ethvert tidspunkt passer best, uten å la oss binde av båstenking.
Rolig familieliv
Den ønskede distansen fra Jethro Tull får Ian Anderson på oppdretts-farmen sin i Skottland, sammen med familien. Og uten å være typen som går direkte i hi, har han likevel klart å leve sitt privatliv langt unna det rampelyset som ofte omgir andre rockestjerner.
– Ikke fortell meg at du har gått glipp av oppslaget i The Sun om meg og de to unge, svenske blondinene?, fleiper Ian før han fortsetter litt mer seriøst:
– Mange engelske journalister har mitt private telefon-nummer, og det skjer at de ringer for å få mitt syn på et eller annet miljøspørsmål. Men ellers er jeg vel uinteressant for avisene. Jeg lager plater og selger mellom en og halvannen million i året, men jeg har ingen fortid spekket av skandaler. Ikke er jeg blitt arrestert for stoffmisbruk, ikke har jeg stukket av med en annen manns kone og ikke har jeg noen barn på fremmede steder som plutselig dukker opp og vil ha sin del av kaka. Jeg har til og med gitt vekk de fleste av mine gamle klenodier for så mange år siden at jeg ikke har noe å forære til alle disse auksjonene med kjendisting som er blitt så «in» de siste årene.
Gla i mat
– Derimot er jeg faktisk blitt bedt om å bidra til en kjendis-kokebok, hvor mitt bidrag står rett foran det til Betty Bush. Mat er nemlig en av mine store lidenskaper, røper Ian Anderson før han begynner å legge ut i detalj om oppskriften på en indisk rett som han forærte til den nevnte kokeboka. Og heller ikke denne gangen dreier det seg om laks…
– Neida, havsreker! Sist jeg var i Norge var forøvrig i fjor sommer, da jeg var på en ukelang ferie sammen med kona og barna. Før vi dro hjemmefra måtte jeg love dyrt og hellig at vi ikke skulle besøke noen fiske-oppdrettsanlegg i det hele tatt. Og det løftet holdt jeg. Hvem trenger vel «Salmon Rising» i ferietida, når man kan finne «Catfish Rising» i butikkene?
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 6. september 1991)
Les også: – Synthpop er kjedelig (Intervju fra 1982)
Les også: – Ikke tull med Jethro Tull (intervju fra 1989)
