Quincy Jones musikalske testament

(Intervju første gang publisert i 1990)

Quincy Jones-intervju i Arbeiderbladet 31. januar 1990

Stockholm: På sokkelesten er Quincy Jones bare snaue 170 cm, men som musiker rager han hodet høyere enn de aller fleste. I løpet av 40 år har han arbeidet sammen med nesten alle som teller i musikkens «hvem er hvem». Fra Miles Davis til Michael Jackson. 

Quincy Jones har jobbet som arrangør, produsent, komponist, med TV- og filmmusikk og som plateselskapssjef. En «bakmann» av nærmest utrolige dimensjoner, som selvsagt også har gitt ut en rekke egne plater. Før jul kom hans første plate på over åtte år, «Back On The Block», og i går ettermiddag møtte Quincy Jones skandinavisk presse i Stockholm. 

God og dårlig 

– Jeg har aldri likt å plassere musikk i bås. For meg finnes det kun to typer musikk, god og dårlig. All annen klassifisering er bare tull, og å vise det er noe av formålet med «Back On The Block». Denne plata er mitt musikalske testament etter 40 år i bransjen, og jeg ville derfor ha med all mulig musikk fra ulike tidsperioder. Jeg ville vise at de har samme opprinnelse. At blues, jazz, rock og rap alle har samme afrikanske mor. 

Forklarer den snart 57-årige legenden. Han har ankommet Stockholm sammen med en av sine nære samarbeidspartnere, Herbie Hancock. Og Herbie er selvsagt en av de mange musikalske vennene som Quincy Jones kontaktet og lot møtes og forenes i hans egen musikalske verden. Fra be-bop til hip-hop. Fra Dizzy Gillespie og Miles Da vis til rappere som lee-T og Kool Mool Dee. Fra 73-årige Ella Fitzgerald til hans nye 12-årige funn Tevin Campbell. Fra Ray Charles til Siedah Garrett Og så videre. 

Michael Jackson 

Det eneste store navnet man i grunn savner er Michael Jackson. Quincy har tross alt vært Jacksons nære musikalske samarbeidspaitner og produsent gjennom hele 80-tallet, og Jacksons fraavær har derfor gitt næring til ryktene om at de to ikke lenger er på talefot. 

– Alle spør meg om Michael Jackson, ler Quincy uanfektet 

– Jeg inviterte Michael, men han takket nei fordi han hevdet at sjefen på plateselskapet hans ville mislike det. Rart? Vel, det er Michael Jackson og det er det svaret jeg fikk, sier Quincy som likevel ikke utelukker at de samarbeider på Jacksons neste plate. 

Engasjement 

Quincy Jones fotografert i Venezia 1989 (Foto: Gorup de Besanez/ Wikimedia Commons)

Ved siden av produksjonsarbeidet for Michael Jackson, har Quincy Jones opplevd sin største kommersielle suksess i 80-åra med «We Are The World», som han arrangerte og produserte for USA For Africa. Og det er tydelig at seksbarnsfaren og bestefaren føler at musikere og andre folk i rampelyset har et stort sosialt ansvar. 

– I amerikanske storbyer blør den svarte ungdommen ihjel av stoffmisbruk og all den vold og kriminalitet det skaper. Og blant disse er det mange opplyste og gløgge ungdommer som er selvdestruktive fordi de mangler et skikkelig alternativ å kanalisere all sin energi gjennom. 

– Da jeg var ung, lærte vi ingenting om de svarte amerikanernes historie. Mye har forandret seg siden den gang, men dette rir fremdeles det svarte USA som en mare. Svarte ungdommer mangler gode og naturlige forbilder, og derfor er det så viktig at svarte musikere bruker sin påvirkningskraft på en positiv måte, erklærer Quincy Jones og minner om den lange veien som svarte artister har måttet gå.

Ikke voldelig 


– Husk at da Lena Home og Harry Belafonte spilte i Las Vegas tidlig i sin karriere, men som kjente stjerner, måtte de spise på kjøkkenet. Og da Count Basie lå på dødsleiet, sa han til meg at han var så glad for det Michael Jackson og jeg hadde oppnådd. Han og Duke Ellington hadde aldri i sine villeste fantasier kunnet drømme om å få en storselger på tvers av raseskillene. Så det har gått med mye blod og slit før vi er kommet dit vi er i dag, sier Quincy som ikke har noe til overs for militante rappere som Public Enemy og Niggers With Attitude.

– De søker en konfrontasjon og en voldelig løsning på problemene med sin musikk. Men det er ikke veien å gå. Jeg hadde kontakt med Black Panthers i 60-årene og jeg er oppvokst i ghettoen så jeg kjenner alt det der. Men det vi trenger i dag er ikke en voldelig, men en intellektuell og åndelig revolusjon. 

Film

Sier Quincy Jones som gir sin varme støtte til Jesse Jackson og som også røper at han har tenkt å vie mye av 90-årene til film. Han vil utvide sin rolle fra å være «bare» filmkomponist til også å bli filmprodusent.

– Bilder slår mye hardere enn lyd, og jeg ønsker å forene lyd og bilde til et medium. Tenk for en kraft sannheten får hvis den presenteres på riktig måte for øyne og ører samtidig, fastslår Quincy Jones og tar farvel. 

Av Leif Gjerstad

(Intervjuet ble første gang publisert i flere aviser i januar/februar 1990. Denne versjonen er hentet fra Arbeiderbladet 31. januar 1990)

Print Friendly, PDF & Email

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *