Så londonsk, så britisk, så 70-tall! Og bare så god! Steve Harley & Cockney Rebels «Make Me Smile» er en av mine store favorittlåter fra 1975, og i dag fyller opphavsmannen Harley 70 år.
I en annen verden kunne Stephen Malcolm Ronald Nice og jeg vært kolleger. Han kunne holdt på med sitt Cockney Rebel og jeg kunne vært vokalist i et annet (minst like bra) band. Eller vi kunne begge to ha vært journalister. For det var jo det unge Nice jobbet som, før han misfornøyd hoppet av pressehjulet og i stedet satset på musikken som Steve Harley.
Det var nok tross alt et lurt valg. Riktignok gjorde han kanskje ikke altfor stor furore da han i 1971 prøvde seg på den akustiske folkscenen rundt om i London, men det ga ham både erfaring og incentiv til å skrive eget materiale. Dette testet han også ut som gatesanger i London, og allerede høsten 1972 var han klar for neste skritt. Cockney Rebel.
Gjennombruddet
Og nå gikk det fort. Bandet fikk kontrakt, gikk i studio sommeren 1973 og albumdebuterte med «Human Menagerie» i november det året. Da hadde de allerede fått sin første singelhit med «Sebastian», men siden den gjorde det best utenfor Storbritannia var plateselskapet likevel både litt misfornøyd og utålmodig.
De trengte ikke vente lenge på bedre tider. Cockney Rebel spilte inn den nye singelen «Judy Teen» vinteren 1974, og den gikk så bra at Cockney Rebel ble betraktet som noe av det mest hotte da andrealbumet «The Psychomodo» kom i juni 1974. Og her falt brikkene fra debuten ordentlig på plass, den dyrket et britisk litt cabaretaktig uttrykk som sammen med Harleys teatralsk-milde cockney-aksent førte til sammenlikninger med David Bowie og Roxy Music.
Brudd – og nytt band
Ikke at det hjalp så altfor mye. For da bandet sommeren 1974 la ut på det som burde være deres store kroningsferd, ble krangelen så intens at tre av medlemmene like etter hoppet av. Mye av misnøyen skal visstnok ha skyldtes unge herr Harleys udemokratiske sinnelag. Ikke bare ga han klart uttrykk for at det var hans låter som gjaldt, det ble også hevdet at han herset med de andre, som om de var hans undersåtter.
Steve Harley lot seg uansett ikke stoppe. Kort tid etter hadde han en ny utgave av Cockney Rebel oppe og gikk, men for å unngå alt snakk om dumme demokratigreier og sånn og for at ingen skulle være i tvil, fikk den nye bandutgaven navnet Steve Harley & Cockney Rebel.
Med singelen «Make Me Smile» fikk bandet en knallstart vinteren 1975, og albumet «The Best Years of Our Lives» var en ny styrkedemonstrasjon fra en av Londons mest markerte stemmer. Men kanskje evnet Harley seg dårligere som bandleder enn som låtskriver, eller kanskje var det bare tilfeldighetene som rådet? Uansett skulle det vise seg at heller ikke Steve Harley & Cockney Rebel (utover debuten) varte mer enn to album og to år før ny strek ble satt.
Solokarriere
Cockney Rebel ble oppløst, og Steve Harley la ut på en soloferd. Dessverre uten så altfor stor suksess. To raske album mot slutten av 1970-tallet var nokså bleke skygger sammenliknet med tidlig Cockney Rebel, og de to soloplatene fikk da heller ikke så stor oppmerksomhet.
Det endte med at Harley kort tid etter utgivelsen av «The Candidate» i 1979 mistet platekontrakten, og mer eller mindre frivillig trakk han seg tilbake fra musikkbransjen på 1980-tallet. De siste tiårene har han likevel vært aktiv, selv om fire album på de siste 30 årene kanskje ikke er så altfor mye å skryte av. Den siste, «Uncovered» kom imidlertid så seint som i fjor.
Finn Bjelke og Steve Harley
Om det har vært langt mellom hver utgivelse, har Steve Harley i det minste turnert flittig med ulike utgaver av Cockney Rebel. Også i Norge har han spilt flere ganger, med Haugesund 2013 som siste besøk og Rockefeller-konserten 28. april 2006 som den kanskje mest minneverdige.
Om ikke annet fordi den konserten ene og alene var Finn Bjelkes store fortjeneste. Han syntes det var så leit at Harley ikke hadde gjestet Norge på 17 år at han på eget initiativ booket Steve Harley & Cockney Rebel til Rockefeller. Det var faktisk britens eneste konsert det halvåret, og både Harley, Bjelke og alle vi andre som var tilstede den kvelden opplevde seansen som en stor opptur.
Finn, jeg skjønner at det ikke nytter med en ny Steve Harley-konsert akkurat nå. Men kanskje om fem år, når han fyller 75?
Gratulerer med 70-årsdagen, Steve!
Av Leif Gjerstad
Les også: Steve Harley får meg til å smile
Se også video:
Hei Leif – jeg er kjempefan av Steve Harley helt fra 1974 (mannen er et geni) – mine favorittalbum:
1. Endless Flight
2. The Quality Of Mercy (The album was a critical success and also charted at No. 40 in Norway)
3. The Psychomodo
4. Stranger Comes To Town
5. The Best Years Of Our Lives
6. The Human Menagerie
7. Uncovered
8. Poetic Justice
9. The Candidate
10. A Closer Look (første compilation?)
11. Love’s A Prima Donna
12. Yes You Can
13. Live In The UK – In Concert (Star For A Week) (1992)
14. Face To Face
15. Steve Harley & Cockney Rebel With Orchestra Of The Swan And Chamber Choir – Birmingham
16. Hobo With A Grin
17. Live At The BBC
18. Stripped To The Bare Bones
19. Steve Harley – Unplugged
20. Acoustic And Pure Live
det finnes jo ytterligere et par live album som følger etterpå her, men jeg må innrømme at jeg kan blande dem litt – er vel muligens utgitt i forskjellige versjoner rundt omkring? Ellers synes jeg at «Live in (Radio) Bremen, Germany, 27/1/76» utgivelsen var brukbar+
MVH Arne L. Larsen.
Hei Arne!
Så ikke din kommentar før nå. For det meste bare spam som kommer, så sjekker bare en sjelden gang når jeg skal «rydde opp». Artig at du er så stor fan av Harley. Med åpenbar god peil på hele hans katalog. Imponerende!
Selv er jeg kanskje mer den gjennomsnittlige (?) Harley-lytteren som hørte mye og gjerne i noen år på 1970-tallet, men som vel så bare har hørt ham litt mer sporadisk. Sikkert litt dumt, men sånn er det blitt 🙂
mvh
Leif
Hei Arne, du mener vel Timeless Flight som ditt favorittalbum. Det er jeg forøvrig helt enig i 🙂
mvh FrodeH