Venn, kollega, tidligere Dagblad-journalist/anmelder og nå frilanser Øyvind Rønning publiserer hver måned noen anbefalinger av nye album på sin Facebook-side. Nå har Øyvind og Leffe inngått et samarbeid som innebærer at hans anbefalinger også vil bli publisert på LeffesLab! De finner du her: Øyvind anbefaler!
13.10: I dag er det ti år siden Svenska Akademiens faste sekretær Sara Danius kunne slå opp dørene og fortelle at «årets vinner av Nobelprisen i litteratur er BobDylan»!
Tildelingen ble stort sett møtt med positiv respons, men det manglet heller ikke på motstemmer som mente at det ble helt feil å gi prisen til en låtskriver som Bob Dylan.
Fra hovedpersonen selv kom det imidlertid intet annet enn taushet. Det skulle gå hele to uker før Bob Dylan ringte Sara Danius og bekreftet at han aksepterte prisen og at han var svært takknemlig for den store æren. Han kom likevel ikke til den offisielle Nobelfesten i Stockholm 10. desember 2016, og Svenska Akademien måtte vente med å overrekke medaljen til Dylan til april 2017, da han kom for å holde to konserter i Stockholm.
I ettertid er det lett å se at pubrocken var en slags forløper til pønken, med sin tilbake-til-røttene-holdning og fokus på litt løs og rølpete livemusikk. Som en slags jordnær protest mot både glam og progrock. To av sjangerens ledende band var Dr. Feelgood og Kilburn & The High Roads (Ian Durys band før The Blockheads) som jeg begge hadde gleden å se i London ca 1974.
Framfor alt Dr. Feelgood bød på en nokså aggressiv, hyperenergisk bluesbasert rock, som året etter ble utmerket dokumentert på debutalbumet «Down by the Jetty». Den ga bandet vind i seilene, men det var først med andrealbumet «Malpractise» (1975) som de kom inn på britisk Top20. Noe som styrket bandets posisjon ytterligere og altså resulterte i at tredjealbumet, liveplata «Stupidity», klatret helt til topps på de britiske listene.
Dessverre kranglet de to frontfigurene Lee Brilleaux (vokal) og Wilko Johnson (fremste låtskriver og gitar) så mye under innspillingen av fjerdealbumet «Sneakin Suspicion» at Johnson forlot bandet – eller ble sparket, ifølge han selv.
29.09: Taylor Swift kunne innkassere tre nye priser da MTV Awards ble arrangert i helgen.
Ufortjent, mener Todd Rundgren i et intervju med Vulture. Der avfeier han Taylor Swift som «selve høydepunktet av middelmådighet» samtidig som han hevder at Swift har «ødelagt musikken».
Litt seinere i intervjuet går han enda lenger ved å hevde at «Taylor Swift ikke gjør noe særskilt stort bortsett for å la håret gro. Hun er ikke noen stor vokalist. Hun er ikke en stor låtskriver. Og hun er ikke en stor danser».
En som derimot får tommelen opp av den gamle veteranen er Lady Gaga, som han holder fram som en «ekte musiker» og en «klassisk utdannet pianist».
At popbransjen i dag er så dominert av store, kvinnelige stjerner tror han kan forklares med at unge gutter siden 1990-tallet har vært mer opptatt av gaming enn av musikk.
– Da unge gutter heller brukte pengene sine på videospill, rettet musikkindustrien naturlig nok blikket mer i retning av jentene. De har lommepenger de også, og de kjøper fortsatt plater.
Klubben på 100 Oxford Street eksisterer fortsatt og ikke helt uventet markerer de 50-årsjubileet for The 100 Club Punk Special med en todagers-festival der unge grupper som Sprints og Maruja som «forvalter og viderefører pønkånden» skal stå på programmet. Billettprisene skal være de samme som for festivalen i 1976, £1.50.
Vinneren av Aschehougprisen 2026 er en forfatter som, gjennom hele sitt virke, har opphevet grensene mellom det virkelige og det fantastiske. Etter poesidebuten i 1998 utviklet forfatteren seg raskt til et litterært kraftsentrum, ikke minst med noveller der underlige ting skjedde. (…) Forfatteren vender ofte tilbake til språkets evne til å skape virkelighet.
Menneskene som befolker hennes særegne univers baler med de spørsmålene vi alle må bale med: Er det noen som ser meg? Er det noen som elsker og forstår meg? Årets prisvinner tror på litteraturen. Hun gjør også et stort arbeid med å åpne og spre den: gjennom essay om kunstnere og forfattere, i verk som leker med litteraturhistorien, fra vikingtidas vonde dronninger til Baudelaires vonde blomar.
Gunnhild Øyehaug er født i 1975, oppvokst i Ørsta og bosatt i Bergen. Hun debuterte i 1998 med diktsamlinga Slaven av blåbæret som ble fulgt av den Bragepris-nominerte novellesamlinga Knutar i 2004. Hun har siden skrevet flere novellesamlinger, romaner og essaysamlinger og mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap. Øyehaug er i år aktuell med den nye novellesamlingen Elskarane mine .
24.08: Zara Larsson har ikke bare fått fem nominasjoner til årets MTV Awards. Hun har også fått Platinagitarren av Stim (svenske Tono) for sin «eksepsjonelt store internasjonale suksess og sterke bidrag til svensk musikk.»
«Hennes musik förenar starka popmelodier, en personlig röst och en tydlig konstnärlig riktning – och inspirerar en ny generation att skriva, skapa och hitta sitt eget uttryck. För sina internationella framgångar och sitt betydelsefulla bidrag till svenskt musikskapande tilldelas Zara Larsson Stims Platinagitarr», sier Anton Waltari fra Stim i en pressemelding
Karpe har fått Norge til å lytte til fortellinger som ofte krever kamp for å bli hørt. I dag blir de omfavnet av mange, men de har gått en lang vei fra gutterommet til de største arenaene. Karpe er blitt brobyggere, men deres samfunnsengasjement har skapt debatt og alltid hatt skarp brodd, begrunner Fritt Ord sin avgjørelse med.
14.08: «So It Goes» sang Nick Lowe I 1976. Singelen ble utgitt 14. august det året, og ble den første utgivelsen på nystartete Stiff Records. Plateselskapet som de neste drøye fem årene var et av de mest potente, med spesiell fokus på pønk og nyveiv. Blant selskapets mest kjente artister finner vi Nick Lowe, Elvis Costello, Ian Dury, Madness og Kirsty McColl. Og ifølge plateselskapet selv var det ingen tvil om at de var best. Eller som de selv uttrykte det: If It Ain’t Stiff, It Ain’t Worth A Fuck».
I anledning 50-årsdagen har vi her samlet 20 sentrale låter fra de første årene til Stiff Records.
22.06: Den prisbelønte svenske filmregissøren – kjent for filmer som «Play», «The Square» og «Triangle of Sadness» – vil dele ut en million kroner på et torg i Roma, fritt for hvem som helst å ta, melder ScreenDaily.
Östlund gjør det som et sosialt eksperiment, i samarbeid med et kunstgalleri i Roma. Galleriets utstilling har som tema å undersøke folks oppførsel i det offentlige rom, og ideen er å plassere sedler tilsvarende en million svenske kroner på et torg. Hvem som helst skal så kunne forsyne seg med så mye penger de vil.
– Poenget er at når prosjektet avsluttes, skal pengene som er igjen gå til en organisasjon som betaler sykehusregninger for fattige familier i Roma. Tar du pengene, tar du dem også fra disse fattige menneskene, sier Ruben Östlund til ScreenDaily.
10.06: Nationalteaterns mangeårige bassist Nikke Ström er død. «Pappa somnade in på sin 75-årsdag» bekrefter hans barn på sosiale medier. Dødsårsaken oppgis å være komplikasjoner etter en hjerteoperasjon i slutten av april.
Nikke Ström var med i to av den svenske proggbevegelsens store band på 1970-tallet. Han ble først kjent med Nynningen, før han i 1976 fulgte etter bandkollega Totta Näslund til Nationalteatern. Göteborg-bandet ble ikoniske i Sverige, med klassikere som «Livet är en fest» og «Barn av vår tid». Ström var med i Nationalteatern fram til 2014, og da Nynningen to år seinere ble gjenforent var det med Nikke i rekkene. Det siste tiåret spilte han også i bandet til Stefan Sundström.
24.05: Den rumensk-norske filmen «Fjord» med Renate Reinsve i den kvinnelige hovedrollen har fått Cannes-festivalens gjeveste pris Gullpalmen. For regissøren Cristian Mungiu er det andre gang han innkasserer Gullpalmen, og for Renate Reinsve er det andre gang hun har den kvinnelige hovedrollen i en prisvinnende film i Cannes. Så seint som i fjor fikk jo Joakim Trier festivalens nest største pris, Grand Prix.
Mer Reinsve og Cannes? Joda, vi glemmer selvsagt ikke at hun i 2021 vant prisen for beste kvinnelige skuespiller for sin rolle i Triers «Verdens verste menneske». Og det tar jeg selvsagt litt av æren for! Store deler av filmen ble tross alt spilt inn i min og samboer Vibekes leilighet oppe ved Uranienborgparken, så uten vårt ja og oppofrende innsats etc etc 🙂
