De mørke pianoakkordene i introen til åpningskuttet «The Fuse» varslet at «The Pretender»-albumet ikke var noe-late-som. I dag er det 50 år siden Jackson Brownes klassiker kom ut.
Da LPen «The Pretender» kom 1. november 1976, var det ikke til udelt positive heiarop. Joda, de aller fleste ga helt klart tommelen opp, men det var også noen som murret om at Jon Landau-produksjonen ble litt for pen og at Brownes sanger ikke helt nådde det store dypet som begeistret så mange på forgjengeren «Late For the Sky».
Innvendingene er sikkert reelle nok, men må samtidig ses i lyset av at «Late For the Sky» fikk en mottakelse av forståsegpåerne det var vanskelig å måle seg mot. Og i ettertid er de fleste innvendingene glemt og «The Pretender» betraktes i dag som et av Jackson Brownes fineste øyeblikk. Mens tittelkuttet «The Pretender» stadig dukker høyt opp på lister når rockehistoriens beste tittelkutt skal kåres.
Ikke særlig lystig
Selv om noen kritikere mente at Browne burde gravd dypere i sjelens materie, er «The Pretender» ikke en særlig lys plate. Her synges det om død, sorg og fortvilelse i litt ulike former, samtidig som det sedate middelklasselivet får sitt pass påskrevet.
Jackson Browne viste nok en gang sin store evne til å løfte det personlige til noe større. Med utgangspunkt i eget liv kunne han ende opp som en slags samfunnskommentator, med sin skildring av post-Vietnam USA. Med 60-tallets motkultur som raknet og en voksende desillusjon og resignasjon som naturlige stikkord. Gjerne med en underforliggende kynisme som sto i skarp kontrast til hans myke stemme og musikalske uttrykk.
Mistet kona
På plata skriver Browne også om sin ferske erfaring som far og sitt anstrengte forhold til sin egen far. Der råder heller ikke idyllen. Det er mer usikkerheten og angsten over det nye ansvaret som far som kommer til syne, mens forsoningen med faren åpenbart er vanskeligere enn han kunne ha ønsket.
Det dystre innholdet innenfor de vakre og melankolske rammene har også en naturlig forklaring. Kort tid etter at Browne hadde påbegynt arbeidet med den nye plata, tok hans kone Phyllis Major sitt eget liv.
– Vi burde kanskje ha skjønt noe, men gjorde det ikke, kommenterte Browne som la arbeidet med «The Pretender» på is da Major døde. Han hadde mer enn nok med egen sorg og med å ta seg av parets toårige sønn Ethan, som han nå hadde eneansvar for. (Ethan døde tragisk av en overdose i fjor, 52 år gammel)
Farget stemningen
Den store sorgen lå som en skygge over mye av innspillingen og farget stemningen på «The Pretender», Men selv om låten «Sleep’s Dark and Silent Gate» omhandler konas død, er det også den eneste låten som ble skrevet etter at hun avsluttet sitt liv. Alle de andre, inklusive «Here Come Those Tears Again» som er dedikert til kona, var skrevet før Browne gikk inn i The Sunset Sound Studio i Los Angeles. De bare ventet på å få sin endelige form.
Til det fikk Browne for øvrig god hjelp av mange venner. David Crosby og Graham Nash var der. I likhet med Lowell George og Bill Payne fra Little Feat. Og studioess som Waddy Wachtel, Russ Kunkel, Jim Gordon og Leland Sklar. Nevnte vi David Lindley og Jeff Porcaro? Og hva med Don Henley og Bonnie Raitt og Roy Bittan og og… sikkert noen andre vi har glemt i farten.
Jon Landau krever mer
Sist nevnte musiker, Springsteens klavermaestro Roy Bittan, var det Jon Landau som hadde tatt med seg fra østkysten. Men det var ikke det eneste Landau hadde kommet med. Det hevdes at han også tok med seg litt mer østkystsk effektivitet inn i studio, slik at den laidbacke Laurel Canyon-gjengen måtte skjerpe seg litt.
Jackson Browne har i hvert fall forklart hvordan Landau pushet ham og utfordret ham til å yte det lille ekstra som skal til. Visstnok en ny erfaring for Browne som på sine tre første album helst bare hadde spilt inn låtene rett inn slik han hadde dem med til studio.
Så det er sikkert god grunn til også å gi Jon Landau sin fortjente del av æren for at «The Pretender» ble så vellykket. Uten å forsterke eller minimere smerten Browne nærmet seg stoffet på, klarte Landau å gi musikken en rolig stemning som kledde tekstene samtidig som han ga dem et litt optimistisk løft opp fra og over alt det triste.
Millionselger
Det var tydelig at samarbeidet mellom Jackson Browne og Jon Landau hadde båret frukter. De hadde klart å finne og fange en god balanse som også publikum satte stor pris på. Da «The Pretender» endelig nådde butikkhyllene i månedsskiftet oktober/november, lot responsen ikke vente på seg. Med en femteplass på salgslistene sikret den Jackson Browne hans store kommersielle gjennombrudd, og ble kjapt en millionselger.
Men kanskje enda viktigere, den gikk inn i klassikerrekkene som sikret plata et langt liv og omtale her på LeffesLab. Jackson Browne hadde med klar beskjed fastslått at han var noe mye mer enn bare en «pretender».
Av Leif Gjerstad
Se «The Pretender» i et liveoppak fra 1976:
