(intervju opprinnelig publisert 1986)
Oslo: – En gal mann som kan strukturere sine tanker er et geni. Jeg sier hverken at jeg er gal eller et geni, men jeg elsker å gå berserk i mitt eget lille ryddige univers, sier Andy Partridge med et smil.
XTC-sjefen titter ned i den lille tekoppen han holder i sine hender. Han sitter på SAS-hotellet i Oslo, hvor han har kommet ens ærend for å snakke om «Skylarking», gruppens nye LP som ble utgitt mandag 27. oktober.
– Sammenlignet med tidligere XTC-LPer viser denne kanskje en «snillere» side ved gruppen. I hvert fall ligner den mer på vår LP «Mummer» fra 1983, enn på vår forrige LP, «The Big Express», sier Andy Partridge når vi ber ham beskrive «Skylarking».
Som vanlig er Partridge blid, og hans kommentarer er krydret av typisk godsinnet, engelsk humor. Et sinnelag som også skinner igjennom i musikken til XTC.
– Vi bor i Swindon, evigheter unna storbyens travle og harde liv. Det er derfor bare naturlig at den nære kontakten med landsbygda og dens «mykere» verdier også nedfeller seg i musikken. For meg ville det vært umulig å skape musikk som ikke er meg. Noe helt annet er det at jeg ofte skulle ønske at jeg også hadde en litt voldsommere side i meg selv, at jeg ikke var så utrolig snill hele tiden, smiler Andy og fortsetter:
– Bare tanken på å bo i en storby skremmer meg. Ikke minst fordi jeg med årene er blitt allergisk mot støy. Kona mi har uvanen å la både TVen og radioen stå på samtidig som diverse kjøkkenmaskiner går for fullt, og det holder lenge!
Back to the 60’s?
XTC har eksistert i ni år, mesteparten av tiden som en trio med foruten Andy Partridge Dave Gregory og Colin Moulding som medlemmer. Deres lekfulle sound har ofte ført til at Beatles, psykedelia og 60-tall blir brukt som referanser til XTC’ musikk. En referanse som ikke akkurat svekkes av deres åttende LP «Skylarking»?
– Du mener det? Jo, det ligger sikkert noe i det, siden så mange sier det. Men enda en gang kan jeg bare skylde på tilfeldighetene. Jeg er vel født med et aldri så lite psykedelisk øye, og visst har jeg satt stor pris på deler av 60-talls rocken. Men siden vi bevisst prøvde å unngå «60-tallsfeelen» da vi spilte inn «Skylarking», så kan jeg kanskje skylde på vår produsent Todd Rundgren i stedet? Han klarte nemlig å avdekke noen av våre «smårare» sider som vi prøvde å holde skjult, svarer Andy Partridge.
Anstrengt forhold
På vårt spørsmål innrømmer han ærlig at forholdet til Todd Rundgren ikke var det aller beste. Og mellom linjene kanskje også at det var noen hakk verre enn bare «ikke det aller beste».
– Han ville ha full kontroll, og det ville vi også. Derfor ble det mange konfrontasjoner i studio. Men samtidig skal jeg villig innrømme at han hadde mange gode idéer som vi dro nytte av. Som en konklusjon på «samarbeidet» med Rundgren kan vi derfor trygt si at musikken trivdes langt bedre enn musikerne, smiler Andy Partridge som videre opplyser at valget av amerikanske Rundgren som produsent var plateselskapets idé.
– Sannsynligvis i håp om at han skulle hjelpe oss å lage litt mer lettsolgt, kommersiell musikk. Men der tok de feil. Han er jo sprøere enn oss, he he …
Det er mange år siden XTC tok beslutningen om å slutte å spille konserter, en avgjørelse som Andy Partridge ikke ser noen som helst grunn til å omgjøre.
– Turnélivet er en trusel mot min mentale balanse. Dessuten nøler jeg ikke med å påstå at XTC har skapt sine beste plater etter at vi bestemte oss for å forlate veien for godt. Vi fungerer best som «tre landsens vise menn» som i avslappende former kommer sammen og presenterer våre nye låter for hverandre. Låter som deretter blir bearbeidet og omformet før vi endelig finner veien til studio.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i november 1986 i flere aviser. Denne versjonen er hentet fra Bergens Tidende)
