20. oktober framfører Stevie Wonder sitt doble album «Songs in the Key of Life» på Unity Arena utenfor Oslo. I dag er det 50 år siden klassikeren kom ut.
Turneen «Songs in the Key of Life Performances – 50th Anniversary Tour» skal, slik tittelen forteller, fokusere på materiale fra det banebrytende albumet. Alle de 17 låtene på det doble albumet (og muligens også de fire som var på EPen som ble utgitt samtidig?) skal framføres, på en turné som i skrivende stund omfatter 18 bekreftede konserter, med startpunkt i Birmingham i England 13. oktober og sluttstrek i Los Angeles 19. desember. Og der i mellom altså tre konserter i Skandinavia: København (18. okt), Oslo (20. okt) og Stockholm (22. okt).
Kreativt høydepunkt
Da «Songs in the Key of Life» kom I 1976 var det som en kulminasjon på Stevie Wonders kreative 70-tall preget av musikalsk nysgjerrighet og utforskertrang. I dag er det smått utrolig å tenke på at han i de fem årene før «Songs in the Key of Life» ga ut fem album som alle ble svært godt mottatt, og der «Music in My Book» og «Talking Book» (begge 1972) samt «Innervision» (1973) vel nærmest har fått klassikerstempel.
Men alt skulle toppes av det utrolig ambisiøse «Songs in the Key of Life»-prosjektet. Et løft som må betraktes som Wonders karrieremessige høydepunkt. Men vel også dessverre det siste virkelige gode albumet med Detroit-mannen, med et mulig unntak for «Hotter Than July» i 1980.
Inspirert av Marvin Gaye
Stevie Wonders utvikling på 1970-tallet er naturlig å se i lys av Motown-kollega Marvin Gayes utvikling et par år før. Gaye var elleve år eldre enn Stevie Wonder (f. mai 1950) og begge var de del av Berry Gordys strømlinjeformede Motown-fabrikk som på 1960-tallet spydde ut hits og definerte »the sound of young America».
Men Gaye opponerte etter hvert mot den kommersielle tvangstrøyen han mente Gordy påtvang ham, og måtte igjennom en nokså hard kamp for å få den kreative friheten han ønsket. Det manifesterte seg i det banebrytende og sosialt kommenterende albumet «What’s Going On» (1971) som den dag i dag står som en milepæl for utviklingen av amerikansk soul.
Ønsket større frihet
Dette registrerte blott 20-årige Stevie Wonder, som ved å peke på Marvin Gaye krevde sin egen kreative frihet. Som han i hvert fall delvis fikk og i superraskt tempo spilte inn (som tidligere nevnt) fem album i perioden 1971-1974.
Men etter 1974-albumet «Fulfillingness First Finale» tok Wonder en liten pause og lot bare kontrakten gå ut. Ifølge ham selv fordi han var så bekymret for verdens utvikling at ham mistet lysten til å spille inn mer musikk. 25 år gammel var han klar for å avslutte musikkarrieren, og heller dra til Ghana og Afrika for å jobbe humanitært.
Det fikk alarmklokkene til å ringe hos Motown, og etter litt om og men klarte de å overtale Wonder til å skrive ny kontrakt og fortsette med musikk. Prisen plateselskapet måtte betale var den høyeste noensinne for en svart artist i USA, og vel så viktig: Stevie Wonder fikk full kunstnerisk frihet.
Ambisiøse utfordringer
Wonders måte å markere det på var å forlenge pausen, mens han lurte på hva han skulle finne på ved neste korsvei. I en dokumentar om tilblivelsen av «Songs in the Key of Life» har Stevie Wonder uttalt at han endte med ønsket om å utfordre seg selv ved «å skrive så mange ulike ting som mulig, ved å dekke så mange temaer som mulig, i samsvar med tittelen og det den representerer. Tittelen ville gi meg en utfordring, men like viktig var utfordringen jeg ga meg selv ved å skape en mulighet til å uttrykke mine følelser som låtskriver og som artist».
Ambisiøst så det holder, og mens Wonder fortsatt var i tenkebobla, tok noen sanger som muligens kunne vurderes til den nye plata form. Og etter hvert fikk de selskap av mange flere som sammen dekket de fleste temaer man kan tenke seg, i omtrent like mange sjangere.
Han skrev om tro, kjærlighet, romantikk, nostalgi, foreldreskap, diskriminering, utenforskap og rasisme. For å nevne noe. Og da han skulle forme låtene i studio, gled han mellom og blandet soul, funk, jazz, pop, r&b og litt afro og latino til en herlig miks.
Mest selv, med litt hjelp
Det meste på «Songs in the Key of Life» er spilt, skrevet og arrangert av Wonder selv, i flere ulike studioer (men mest Crystal Sound i Hollywood) over et tidsrom på flere måneder.
Men kanskje kan det ambisiøse i prosjektet også synliggjøres hvis vi tilføyer at Stevie Wonder – til tross for at han altså gjorde det meste selv – trakk inn rundt 130 personer til å jobbe på dette prosjektet. Hvorav over 60 musikere er nevnt på platas credit notes, med Herbie Hancock, George Benson, Minne Ripperton, «Sneaky Pete» Kleinow og Deniece Williams som fem av de mest kjente.
Med så mange stilarter og temaer kunne «Songs in the Key of Life» lett blitt altfor sprikete, og med så mange hjelpekokker kunne plata fort blitt utvannet og tam. Men Stevie Wonder klarte kunststykket å sy alt sammen til et hele, med hans personlige stempel synlig og hørbar gjennom samtlige låter.
Kunstnerisk og kommersiell triumf
Det var omtrent nesten samtlige kritikere enige om, og omtrent før plata var havnet i butikkhyllene var den allerede erklært som klassiker. Noe også platekjøperne åpenbart mente, siden de sendte den rett til topps på albumlistene hvor den ble liggende i 13 uker på rad (og enda en uke til, litt seinere). Den kommersielle suksessen stoppet heller ikke der, for singlene «I Wish» og «Duke» sikret i tillegg Wonder to førsteplasser på Hot100.
Derfor kom det heller ikke som noen særlig overraskelse at da det amerikanske plateåret 1977 skulle oppsummeres var «Songs in the Key of Life» det nest mest solgte albumet det året (slått bare av Fleetwood Macs «Rumours»), mens bransjen belønnet Stevie Wonder med hele fire Grammys: for årets album, årets produsent, beste mannlige vokal og beste mannlige r&b vokal.
20 millioner solgte
I dag skal «Songs in the Key of Life» ha passert 20 millioner solgte globalt, samtidig som den framstår som Stevie Wonder’s karrieremessige høydepunkt, bare 26 år gammel. For selv om han seinere har gitt ut en rekke album har det dessverre vært nokså langt mellom de virkelige godbitene, og ingen er kommet i nærheten av mesterverket fra 1976.
Men akkurat det betyr ikke så mye når Stevie Wonder ankommer Oslo om tre uker. For da er det jo nettopp mesterverket det skal handle om!
Av Leif Gjerstad
Les også: Stevie Wonder 75 (skrevet i forbindelse med 75-årsdagen hans i fjor)
Les også: Visjonær artist på Norges-besøk (Stevie Wonder-intervju, 1989)
