(Intervju første gang publisert i juni 1996)
Oslo/Malmö: – Hoola Bandoola Band er mer aktuelle nå enn noensinne. På 70-tallet var Hoola Bandoola litt forut for sin tid, mens det i dag står midt i sin samtid. Derfor kan vi også gjenforenes uten å rødme, sier Mikael Wiehe (50).
Wiehe var den fremste kreative drivkraften i Sveriges og Nordens fremste prog-band i 1970-årene. Som «musikrörelsens» flaggskip ga Hoola Bandoola Band ut fire kritikerroste LPer i perioden 1971-1976, før de bestemte seg for å legge inn årene.
Helt til de nå, 20 år etter avskjeden, er kommet sammen igjen. Fredag 29. juni går startskuddet for en ny Hoola-turne i Karlskrona, med Sarpsborg 12. juli som foreløpig eneste norske stoppested.
– Men det kan bli flere konserter i Norge også, for vi har satt av resten av 1996 – helt fram til nyttårsaften – til Hoola, opplyser Wiehe på telefon fra sitt hjem i Malmö.
Wiehes initiativ
Både Wiehe og hans gamle Hoola-kompis Bjørn Afzelius kan se tilbake på lange og framgangsrike solokarrierer, og ingen av dem skulle derfor trenge å skru klokka tilbake til Hoola-tid. Likevel var det Wiehe som tok initiativet til gjenforeningen, og den første han kontaktet var Afzelius.
– Jeg følte et behov for å si noe om dagens Sverige, om politisk rot, fremmedfrykt, økonomisk elendighet og annet som preger vår hverdag. Men så slo det meg at jeg allerede hadde skrevet om alt dette, og at jeg derfor heller kunne spille de gamle låtene med det gamle bandet, forklarer Wiehe. Og noen frykt for at datostempelet på Hoola-låtene har gått ut, har han altså ikke.
– Enkelte sanger er nok for nært knyttet til konkrete, tidsbestemte hendelser, men de aller fleste tekstene tar opp problemer på en måte som gir dem gyldighet også i dag. I 70-årene var vi ofte så knallharde i vår kritikk, at det kanskje ikke alltid passet like godt som virkelighetsbeskrivelse. I dag er samfunnet imidlertid blitt så mye hardere, at det som den gang virket fjernt i dag er en realitet vi daglig konfronteres med.
Gjensyn med angrefrist
Da Wiehe og Afzelius i fjor høst ble enige om gjenforeningsplanene, inviterte de resten av originalbesetningen hjem til Wiehe.
– Det var første gangen på 19 år som hele Hoola-gjengen var samlet, og over diverse øl og cognac fant vi tilbake til tonen. Vi bestemte oss for å feste og spille to ganger i uka fram til jul, med nyttårsaften som siste angrefrist vedrørende årets gjenforening. Da 1995 gikk over i 1996 var alle fortsatt med, og dermed erklærte vi 1996 som et Hoola-år. Men heller ikke lenger, for 31.12. 1996 er det også ubønnhørlig slutt, erklærer Wiehe som videre lover at det bare er gamle låter på bandets repertoar.
– Vi har fikset på arrangementene her og der, for å gi dem et litt mer aktuelt preg. Men aldri så mye at låtene ikke er gjenkjennelige, for det skal de være!
CD-boks før turné
Hoola-turneen starter bare en drøy måned etter at bandets CD-boks «Ingenting förändras av sig själv» kom ut. Den består av fem CDer, med de fire Hoola-LPene på de fire første og med mer obskurt stoff på den femte. Men til tross for den gode timingen, bedyrer Wiehe at det bare er tilfeldig at plateslipp og turnestart skjer så å si samtidig.
– Boksen har vært på gang i mange år, og skulle ha vært utgitt for lengst. Diverse forsinkelser underveis førte til at plateselskapet utsatte den til denne våren, en avgjørelse de tok uten å vite om våre planer for dette året, sier Wiehe som når Hoola-året er over kan bli aktuell på en helt annen scene.
– Jeg har skrevet musikk til musikalen «Kejsaren av Portugallien», av Selma Lagerlöf. Den kommer kanskje opp i Göteborg i løpet av neste år, og det ville vært fantastisk moro.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 19. juni 1996)
Les også: Fortsatt til å stole på (arkivintervju med Mikael Wiehe fra 1985)
Les også: Åtte livelåter med Björn Afzelius (arkivintervju fra 1991)
Les også: Mikael WIehe – I forandringens tegn (arkivintervju fra 1991)
Les også: Wiehe feirer 75-årsdagen hjemme
