Thåström ble et ikon med Ebba Grön og Imperiet. Så knuste han alt med sitt 90-talls industrikonsept Peace, Love and Pitbulls. En ny bok spør hvorfor?
Med Ebba Grön ble Thåström den største stjernen innen skandinavisk pønk. Veksten bare fortsatte på 1980-tallet med Imperiet og den gamle pønkeren fra Stockholm ble et opprørsk ikon som solgte sekssifret. Da han i tillegg tolket Bellman (Imperiet, «Märk hur vår skugga») så framgangsrikt ble han så folkekjær at det kunne virke som om alle elsket Joakim «Pimme» Thåström.
Helt til nesten samtlige falt av lasset og noen endog la ham for hat. Eller rettere sagt, det var hans nye konstellasjon Peace, Love and Pitbulls (PLP) som snudde alt på hodet. Brutalt støyende industrirock på engelsk alienerte de aller fleste av Thåströms gamle fans.
Usalgbart og forferdelig
Da bandets selvtitulerte album kom i 1992 ristet anmelderne oppgitt på hodet. «Utilgjengelig, uberegnelig, uvennlig, uvanlig og absolutt usalgbart» tordnet Expressen, mens Aftonbladet fulgte opp med «Ukommersielt er det i hvert fall, og aldeles forferdelig». Og deres anmelderkolleger i andre medier syntes sjeldent samstemte i sin knusende dom. Mannen som bare få år før for alvor hadde sunget seg inn i svenskenes hjerter, hadde nå slått inn på en katastrofal blindvei. En blindvei som også fansen rygget forskrekket vekk fra. De ga uttrykk for at de følte seg sveket, og PLP-plata ble stående usolgt i butikkhyllene. Debutalbumet «Peace, Love and Pitbulls» ble et kommersielt selvmord.
Vondt ble i tillegg verre da oppfølgeren «Red Sonic Underwear» (1994) kom. Den var om mulig enda mer ekstrem enn forgjengeren, og mens debutplata i det minste var utstyrt med en liten klistrelapp med Thåströms navn på, for å fortelle kundene hvem som sto bak PLP, nektet Thåström å godkjenne noe slikt på andrealbumet. Det hjalp ikke akkurat på det elendige salget.
Hundarnas sång
Nesten ingen likte PLP, men Joakim Thåström angrer likevel ikke på noe. Han snakker fortsatt varmt om prosjektet, framgår det i en ny bok som dekker de sju årene på 1990-tallet med Peace, Love and Pitbulls.
I Hundarnas sång, med undertittel Peace Love and Pitbulls: Thåströms 90-tal skildrer musiker/forfatter Sören «Sulo» Karlsson livet med og i Peace, Love and Pitbulls. Tida før og etter har han latt ligge.
Det vil si, vi får vite litt om Thåströms arbeidsmetoder, og vi får vite hvor ubekvem han følte seg mot slutten av 1980-tallet, i sin nye rolle som Imperiets store rockestjerne som alle skulle ha en bit av. Vi får også litt om det livslange men også litt turbulente forholdet til skuespillerkjæreste Amanda Ooms, som inkluderer et mellomspill med et kortvarig ekteskap og barn med en annen kvinne. Men alt dette er i og for seg kjent fra før, så noe særlig nytt på denne fronten bringer Hundarnas sång ikke til torgs.
Ble kvalt av dyrkelsen
Til gjengjeld skildrer boka inngående hvordan han slet med idolstempelet i Imperiet-tida, hvordan all hyllesten som folkekjær holdt på å kvele hans kreativitet og artistiske ambisjoner. Men samtidig som han visste hva han ikke ville, var han mer usikker på veien framover. Han hadde noen visjoner, men følte selv at han ikke klarte å fange dem på solodebuten «Thåström» i 1989. Og etter andrealbumet «Xplodera mig 2000», vokste behovet for å komme seg vekk og gjøre noe helt annet.
Han ville nullstille seg, og løsningen ble at han sammen med Amanda Ooms flyttet til Amsterdam. Der kastet han seg over byens elektroniske undergrunnscene, og ikke lenge etter hadde han rekruttert medlemmer til sitt nye band Peace, Love and Pitbulls.
Sju år i kreativt kaos
I Hundarnas sång – med tittel hentet fra en Imperiet-låt – har Karlsson intervjuet Thåström og bandmedlemmene (der noen ble skiftet ut etterhvert), og bildet som tegnes er av en nokså kaotisk kreativ tilværelse.
Det er på mange måter historien om et band som kjempet i konstant motvind. Med endeløse mil på turnéveier rundt om på kontinentet. Med små gasjer som sjelden var nok til å brødfø musikerne. Og med masse alkohol som sikret at det mulige lille overskuddet uansett forsvant underveis. Som om det ikke var nok måtte bandet, før og etter hver konsert, sjaue instrumenter og 17 tv-apparater som ble brukt som visuelt blikkfang på scenen.
Livet på veien var så langt unna et glamorøst rock’n’roll-Iiv man kan tenke seg, og midt oppi alt dette slet bandet med den interne rolleforståelsen. Thåström hadde jo vært klar på at Peace, Love and Pitbulls skulle være et kollektivt band uten frontfigur eller leder, men de facto ble han selvsagt både frontfigur og leder. Det var hans visjoner som skulle foredles, det var han som skrek ut den forvrengte vokalen og det var han som tok jobben med å sparke medlemmer han mente ikke passet inn.
«Jeg var nok litt enehersker», innrømmer Thåström i boka litt lakonisk i dag.
Enehersker
Men han var ikke bare enehersker, han var i tillegg en kompromissløs sådan. Ifølge Thåströms egne uttalelser skulle Peace, Love and Pitbulls støye inntil smertegrensen var passert og alle grenser var sprengt. Det var som om han gjorde alt det han kunne for å fjerne seg fra tidligere bedrifter. Han oppsøkte det kreative kaoset med nærmest nihilistisk presisjon, i en evig jakt på nye og stadig mørkere uttrykksformer.
Det slet på bandet, og Niklas Hellberg (som er med Thåström den dag i dag) fikk så alvorlig tinnitus at han mot slutten av bandets levetid måtte ta timeout, samtidig som Thåströms intense skriking belastet stemmebåndene slik at han i en periode mistet stemmen helt.
Riktignok roet de seg litt på sitt tredje og siste album «3» i 1977, men da var bandet allerede på oppløpssiden. Eller som Thåström uttrykker det i boka: «Da Imperiet var nye skrek publikum etter Ebba-låter. Da solokarrieren startet ble det skreket etter Imperiet. Men ved dette laget visste jeg at publikum aldri kom til å skrike etter låter av PLP».
Tilbake til det svenske språket
Samtidig som slitasjen for alvor begynte å merkes, gikk Thåström lei engelsken. Han ville si mer gjennom sine tekster, og han savnet å kunne uttrykke seg på sitt morsmål. Han var klar for å vende tilbake til Skandinavia, og snart gikk flyttelasset fra Amsterdam til København. I samme slengen brøt han med Ooms og inngikk et kortvarig ekteskap og fikk barn, før han bare ett par år etter igjen fant sammen med Ooms.
Det ble mye pendling mellom København, Stockholm og Skåne i denne perioden, mens neste fase i hans solokarriere så sakte begynte å ta form. Den fasen som i 2005 resulterte i det delvis selvbiografiske albumet «Skebokvarnsvägen 209».
Det var med dette albumet som Thåström for alvor la grunnlaget for å bli det ikonet innen skandinavisk rock som han framstår som i dag.
PLP som forutsetning for dagens Thåström
Konklusjonen i Hundarnas sång er at dette ikke kunne ha vært mulig uten Peace, Love and Pitbulls. Thåström framholder i hvert fall denne tida som svært viktig i hans liv. Det var da han fikk nullstilt seg i land hvor ingen visste hvem han var, og akkurat det var en forutsetning for at han kunne finne tilbake til seg selv etter alle årene i rockesirkuset. Å knuse myten om idolet Thåström var nødvendig for å komme videre, hevder han bestemt.
Samtidig som han innser at han med PLP støtte fra seg mange fans, stiller han spørsmål med hva som egentlig ble for mye for så mange. Var det virkelig musikken? Eller var det muligens det at han ble oppfattet som en sviker da han snudde ryggen til alt? Hva Thåström selv mener om akkurat det framgår kanskje av tittelen på det første svenskspråklige albumet (som solgte over 100.000) han lagde etter sitt comeback i 1999:
«Det är ni som e dom konstiga, det är jag som e normal».
Av Leif Gjerstad
Les også: Imperiets vekst og fall
