(Anmeldelsen er skrevet på oddrag for Bok365 hvor den ble publisert torsdag 29. januar. Den anmeldelsen finner du her)
Hverdagen kryper verdifullt nærmere i en unik brevveksling mellom to unge kvinner på hver sin side av grensen mellom Israel og Gaza.
Tala Albanna, Michelle Amzalak «Vi er oppdratt til å hate hverandre»
(Sakprosa, Kagge forlag, 158 sider. Oversatt av Agnete Øye))
Tala Albanna og Michelle Amzalak vokser opp bare kilometer fra hverandre, men befinner seg likevel i to helt ulike verdener. Kan deres brevveksling bryte ned murer og skape større forståelse for den andres situasjon?
Det er nå over to år siden Hamas sjokkerte verden med sitt brutale angrep på dansende israelske ungdommer og kibbutz-beboere i den sørlige delen av Israel, nær grensen til Gaza. Rundt 1200 personer ble drept i terroraksjonen og 251 israelere ble tatt til fange og ført til Gaza som gisler.
Israels svar kom nærmest øyeblikkelig. Benjamin Netanyahus ekstreme, høyrenasjonalistiske regjering har siden bombet Gaza til grus, med anslagsvis nærmere 70.000 drepte palestinere som resultat. De aller fleste sivile, i det som både FN, Amnesty og mange andre internasjonale instanser har karakterisert som folkemord. Samtidig har den israelske forsvarsmakten effektivt stoppet eller trenert hjelpesendinger til den palestinske befolkningen og framprovosert en humanitær katastrofe.
I lokale nyhetsrapporter fra den utbombede landstripen (internasjonal presse er jo nektet adgang) har vi uke etter uke, måned etter måned sett hjerteskjærende skildringer av den ufattelige nøden. Døde, sårede og/eller traumatiserte mennesker har blafret forbi i nyhetsflommen, i et tempo som gjør det vanskelig å bli særlig kjent med den enkelte. I krig reduseres menneskeskjebner til tall, til statistikk.
Fransk initiativ
Med dette som bakgrunn tok den franske journalisten Dimitri Krier i ukemagasinet Nouvel Obs initiativet til å forene to unge kvinner, en fra Gaza og en fra Israel, i en brevveksling som kunne gjøre dem bedre kjent med hverandre og kaste lys på likheter og ulikheter i livene deres.
Tala Albanna (20) bor i Gaza by og Michelle Amzalak (24) i den israelske småbyen Sderot, like ved grensen. I luftlinje bor de bare drøye ti kilometer fra hverandre, men på hver sin side av en grense som gjør enhver kontakt umulig. I sine respektive samfunn er de oppdratt til å hate hverandre, og begge innrømmer at de aldri har hatt kontakt med noen fra «den andre siden». Dette til tross for at begge de to unge jusstudentene framstår som liberale og tolerante med drømmer om å leve i fredelig sameksistens. Michelle er til og med aktiv i den israelske fredsbevegelsen. Hun sier at hun hater Netanyahu og hennes kjæreste har vært fengslet som militærnekter.
Innholdsrike brev
I et drøyt år, fra mars 2024 til juli 2025, har de – med Krier som mellomledd – sendt hverandre brev hvor personlige følelser og hverdagslige hendinger står side om side med refleksjoner knyttet til krigen og det politiske klimaet. Deres sinn rommer både krigens redsler og ungdommelige lengsler og framtidsdrømmer. Og den relativt personlige og respektfullt vennlige tonen med plass for små detaljer gir et verdifullt innblikk i det hverdagslivet som ellers lett forsvinner i nyhetsrapporteringen.
Som personer deler Tala og Michelle mange felles trekk og tanker, og begges familier er trygt forankret i den liberale middelklassen. Men selv om likhetene kan være mange, har den politiske situasjonen gjort livenes deres svært forskjellig. Riktignok føler også Michelle frykt og angst når Hamas-rakettene suser over hodet og hun må søke tilflukt, men selvsagt på en helt annen måte enn Tala. Eller som Michelle selv kommenterer: «for å si som sant er skammer jeg meg nesten for å snakke om det etter å ha lest hvordan du må slåss for å overleve».
Og det gjør inntrykk når Tala skriver og formidler følelsen av at «Vi har mistet enhver form for meningsfullt liv. Vi setter opp telt i ruinene av ødelagte hus». Men samtidig er det imponerende å se hvordan hun takler den fortvilte situasjonen og hvordan det daglige livet likevel ruller på, selv om vi også kan merke et stemningsskifte i boka.
Mens hun i et av de første brevene snakker om drømmen om å studere i utlandet, er hun merkbart mer resignert når hun mot slutten av brevvekslinga skriver «jeg har sluttet å planlegge for framtiden».
Verdifull skildring
I forordet skriver Krier at målet med brevvekslingen «ikke har som mål å støtte den ene eller den andre siden, men å skape forståelse for den andre». Om dette målet er oppnådd er kanskje litt usikkert, til det står Tala og Michelle i ideologisk forstand litt for nær hverandre. De befinner seg på hver sin side av grensen, men likevel på den samme siden.
Vi er oppdratt til å hate hverandre er likefullt blitt en verdifull skildring av hverdagslivet til to unge kvinner som nekter å la hatet ta bolig i deres sinn. Og mens den synliggjør likheter og ulikheter i deres liv, setter den hele veien fokus på krigens faenskap.
Som Tala skriver: «Hva galt har vi i Gaza gjort for å ha fortjent all denne grusomheten?»
Som Michelle skriver: «Ingen tjener på denne situasjonen bortsett fra lederne, og de kommer aldri til å betale hva det virkelig har kostet».
Av Leif Gjerstad
PS! Etter at boka ble publisert fikk Tala Albanna tillatelse til å reise ut av Gaza for å studere i Irland. Det muliggjorde også at hun kunne treffe Michelle Amzalak i Paris. Bildet i saken er fra deres møte.
(Anmeldelsen er skrevet på oddrag for Bok365 hvor den ble publisert torsdag 29. januar. Den anmeldelsen finner du her)