(Intervju første gang publisert 1986)
Da den engelsk-baserte men delvis amerikanske — kvartetten Katrina & The Waves for et snaut år siden besøkte Norge for første gang, var det som et ukjent band. Men med seg i bagasjen den gang hadde de LPen «Katrina & The Waves», og med sanger som «Que Te Quiero», «Going Down To Liverpool» og framfor alt «Walking On Sunshine» skulle mye bli forandret. I dag er Katrina & The Waves en internasjonalt etablert gruppe, og Norge er blant de landene som virkelig har trykket gruppa til sitt bryst.
— Det har vært en brå overgang, og jeg har hatt visse vansker med å sk|ønne hva som egentlig har skjedd, innrømmer gruppas gitarist og fremste låtskriver Kimberley Rew i en kommentar til tilværelsen etter det plutselig gjennombruddet. Og vokalist Katrina Leskanich tilføyer:
— De fire årene før dette siste var beinharde, og alle som spiller i ukjente band med frynset økonomi vet hvordan man av og til bare ønsker å gi opp. I dag ser jeg imidlertid hvor viktig og tross alt positive disse fire magre årene har vært. De sveiset oss sammen, ga oss erfaring og et musikalsk og personlig fundament å stå på. Uten denne ballasten tror jeg at sjansen for at vi skulle kantre, at vi ikke skulle klare det siste årets store påkjenninger med stress, press og ingen fritid, hadde vært langt større.
Vitalitet
Fjorårets LP med Katrina & The Waves slo ned som en aldri så liten bombe med sin helstøpte vitalitet. Det var gruppas første utgivelse internasjonalt, selv om materialet egentlig var remixede versjoner av låter som tidligere hadde vært utgitt på to LPer med gruppa i Canada. Forventningene til gruppas nye LP har derfor vært store, men da «Waves» kom tidligere i vinter ble den møtt med en noe mer blandet reaksjon…
— Sier du det? spør Katrina smilende og tilsynelatende uanfektet. – Jeg har mer inntrykk av at reaksjonen varierer fra land til land. Noen lands kritikere synes å like denne bedre enn den forrige, mens andre lands kritikere synes å holde en knapp på den forrige. Men selv om det alltid er gøy å få ros, er kritikernes dom likevel av underordnet betydning. Slik vi trosset trender og andre lettvinte snarveier da vi var ukjente, må vi også nå holde på vårt og ikke snegle for mye på hva andre måtte mene om oss.
Seiler i medvind
— Dere representerer en musikalsk rocktradisjon som legger hovedvekt på energisk og melodiøs musikk. Både Katrina & The Waves, The Bangles og andre liknende gruppers nylige suksess tyder på at denne musikkstilen seiler i medvind?
— Ja, vi merker i hvert fall en markert forskjell, sammenliknet med da vi startet i England for fem år siden. Den gang var det bare synther og menn i mørke klær og dystre oppsyn for alle penga. Jeg tror vår stil representerer noe av det essensielle i pop og rock. Noe som alle generasjoner kan samles om og vende tilbake til når nye trender i sin søken etter nye effekter og uttrykk fjerner seg for mye fra røttene, sa Katrina før hun snek seg opp på hotellrommet for et par timers sårt tiltrengt søvn før konserten.
Da den engelsk-baserte men delvis amerikanske — kvartetten Katrina & The Waves for et snaut år siden besøkte Norge for første gang, var det som et ukjent band. Men med seg i bagasjen den gang hadde de LPen «Katrina & The Waves», og med sanger som «Que Te Quiero», «Going Down To Liverpool» og framfor alt «Walking On Sunshine» skulle mye bli forandret. I dag er Katrina & The Waves en internasjonalt etablert gruppe, og Norge er blant de landene som virkelig har trykket gruppa til sitt bryst.
Av Leif Gjerstad
(intervju første gang publisert i mai 1986 i flere aviser. Denne versjonen er hentet fra Haugesunds Avis 24. mai 1986)
Les også: Katrina & The Waves: Årets funn (intervju fra 1985)
Les også: Opp av bølgedalen (Katrina & The Waves-intervju fra 1991)