(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Bok365, der den ble publisert 2. juni 2026. Bok365-anmeldelsen finner du HER)
Biologiprofessoren tar oss med ut i naturen i sin første roman. Det blir en trivelig tur i passe temperatur.
Anne Sverdrup-Thygeson «Eremittsommer»
(roman, Kagge forlag, 423 sider)
Gjennom flere sakprosabøker har biologiprofessor Anne Sverdrup-Thygeson etablert seg som en svært kunnskapsrik forfatter med meget god formidlingsevne. Hennes bøker om insekter, skog og samspillet i naturen har sendt henne opp på bestselgerlister, mens titler som Insektenes planet, Skogen og På naturens skuldre har sikret henne flere priser.
Og det er ikke bare i Norge 59-åringens evne til å formidle vitenskapelig stoff til et bredere publikum er blitt verdsatt. Anne Sverdrup-Thygesons bøker har også fått internasjonale vinger og er utgitt i flere land og oversatt til en rekke språk, med Insektenes sommer som den aller mest framgangsrike. I Storbritannia klatret den inn på The Sunday Times bestselgerliste, og i USA innlemmet The Smithsonian boka på sin liste over «The Ten Best Science Books of 2019».
Stor internasjonal interesse
Det forundrer derfor ikke at det vakte stor internasjonal interesse, da det i fjor høst ble kjent at professoren ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås skulle gi ut en skjønnlitterær bok. Utenlandske forlag kjente sin besøkelsestid og lenge før boka var helt ferdig var rettighetene til romanen Eremittsommer solgt til 14 land.
Nå foreligger boka endelig på norsk (den tyske utgaven kommer allerede i julii og den engelske ventes våren 2027) og spørsmålet som naturlig melder seg er om hypen rundt Thygesons roman holder mål? Det enkle og kortfattede svaret blir vel et «tja», som med litt nølende dreining kan helle mot et «ja».
Forsker på sjelden bille
I boka møter vi den 34-årige biologiforskeren Eva Wist som etter en traumatisk opplevelse trenger timeout fra sin mann i Oslo og søker tilflukt i et fraflyttet hus i ei lita bygd i Vestfold.
Som sommerjobb har hun fått i oppdrag å jakte på den sjeldne eremittbillen som alle trodde var utryddet i Norge, men hvor et eksemplar skal ha blitt registrert i den gamle eikeskogen i den lille Vestfold-bygda.
Hennes nærmeste nabo er den 76 år gamle einstøingen Olga Frøyshov, som synes å trives godt med sin eremittilværelse. Hun gir ved parets første møte klar og tydelig beskjed om at hun helst hadde sett at den unge Oslo-kvinnen dro og lot henne være i fred.
Blir venner
Men mellom alle skogsturene og utforskingen av naturen utvikler det seg sakte men sikkert et vennskap mellom de to kvinnene. Til tross for aldersforskjellen viser det seg at de har mer til felles enn noen av dem først ville tro, og gradvis åpner de seg for hverandre.
Parallelt med at kvinnenes vennskap og tillitsforhold tar form, blir Eva Wist trukket inn i en lokal miljøkonflikt. Et av skogsområdene som hun skal undersøke inneholder en bergart som ved utvinning kan sikre den lille kommunen både inntekter og arbeidsplasser. Men dagbruddet vil samtidig ødelegge den gamle eikeskogen og true mangfoldet som skogen rommer – og kanskje også eksistensen til eremitt-billen, dersom den faktisk finnes der.
Tvil og ikke-tvil
I lokalsamfunnet er det steile fronter mellom tilhengerne og motstanderne av dagbruddet, og uten å kompromittere sin rolle som utenforstående forsker og observatør blir hun trukket inn i den lokale striden om næring vs natur. Og som du sikkert allerede har gjettet, så er det aldri noen tvil om på hvilken side biologen Eva står.
Tvilen hennes handler heller om livet i Oslo og forholdet til Eirik. Kan deres kjærlighet overleve det traumatiske tapet de har opplevd? Kan Eva komme seg videre i livet?
Og selv om hun har det vondt, kan det forsvares at hun bare tok bikkja og stakk av fra Eirik uten å gi beskjed på forhånd, bare fordi hun trengte litt tid for seg selv? Det er i hvert fall vanskelig å forstå for Eirik, som gjerne vil hjelpe Eva, men føler at han ikke når fram. Hvor lenge kan hans tålmodighet vare?
Vekslende fokus
Disse problemstillingene og spørsmålene baler Eva Wist med, og i boka veksler fokus kapittelvis mellom Evas liv i Oslo med sin samboer, Olgas lange (og, skal det vise seg, dramatiske) liv på gården Frøyshov og ikke minst livet i skogen og kampen om naturen. Som forlaget skriver i sin vaskeseddel, det blir en fortelling om det skjøre båndet mellom mennesker – og mellom mennesker og natur.
Men det blir også en fortelling der Anne Sverdrup-Thygeson, kanskje ikke så overraskende, tar noe av sakprosaen med seg inn i det skjønnlitterære feltet. Hun skriver enkelt og nokså rett fram i en beskrivende stil, der de vage sinnsbildene som regel får vike for det mer konkrete og åpenbare.
Best i skogen
Det fungerer som best når forfatteren tar oss med ut i naturen, og med pedagogisk kløkt lar oss forundre oss over det rike livet i skogen. Underveis lærer vi også noe, samtidig som det blir så levende beskrevet at det er like før vi kan sanse skogsduften gjennom papiret.
Men mens denne enkle og konkrete stilen kler naturbeskrivelsene godt, blir det mer som et tveegget sverd i andre deler av fortellingen. Forfatteren er litt for glad i å forklare og oppklare, slik at det blir for lite igjen å fornemme og undre oss over når vi skal fordype oss i karakterene.
Det deskriptive går til tider på bekostning av det sanselige, og overtydeligheten gjør at leseren litt for lett kan gjette seg til hva som skal skje allerede før Sverdrup-Thygeson forteller det. Bortsett fra mot slutten, der vi venter på at noen løse tråder skal nøstes opp, men der forfatteren overrasker med en vri som åpner opp boka og skaper rom for uvisshet og nye refleksjoner.
Det er noe Sverdrup-Thygeson med fordel kan utvikle i sitt neste skjønnlitterære prosjekt. For hvis hun kan forene sin kunnskap, sitt presise språk og sikre formidlingsevne med det mer tvetydige som trives og får næring mellom linjene kan dette bli bedre.
Av Leif Gjerstad
(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Bok365, der den ble publisert 2. juni 2026. Bok365-anmeldelsen finner du HER)