I dag er det 50 år siden Sex Pistols tegnet kontrakt med EMI. Tre måneder og en singel seinere hadde de fått sparken, og pønkrevolusjonen var i gang.
Da sommeren 1976 gikk mot sin slutt var Sex Pistols på rask vei opp mot stjernehimmelen. En ukelang turné gjennom England tidlig i september var gjennomført, og langs bandets ferd fulgte kaos og støy og atter kaos. De ble et navn i nyhetene, og tabloidene mesket seg med oppslag som var egnet til å sjokkere den middelaldrende briten i gata. Samtidig sikret alle skandaleoverskriftene Sex Pistols all den oppmerksomhet de kunne ønske seg.
100 Club
De var klare for større oppgaver, og med manager Malcolm McLaren som energisk og ambisiøs pådriver, ble Sex Pistols 20. september headlinere på 100 Club Punk Special, todagers-festivalen i London som foruten Sex Pistols kunne skilte med fremadstormende pønkeband som The Damned, The Clash og Siouxie & The Banshees.
Pønk-festivalen på 100 Club ble en stor suksess, og viste for alle at dette var et fenomen som kunne vokse seg stort. Ikke minst gjaldt dette Sex Pistols som ble spydspissen i den kontroversielle pønkbevegelsen.
Det var bare et tidsspørsmål før de hadde platekontrakt, og det nye, pønkete selskapet Stiff Records pekte seg ut som et naturlig hjem for Sex Pistols. Bortsett fra at manager McLaren ikke mente det. For ham var det et poeng at bandet skulle til et av de store, etablerte selskapene. Med det at Sex Pistols ikke skulle bukke for de dyre dressene, som et vel så viktig poeng. Bandet skulle holde på sin konfronterende og aggressive framtoning, den som signaliserte at de opponerte mot og ga faen i alt the establishment sto for.
EMI
Kontakt ble opprettet med EMI, men innad i det tradisjonsrike plateselskapet var meningene delte. Mange var svært kritiske mot å gi «uoppdragne drittsekker som ikke kunne spille» platekontrakt. Og de fikk støtte fra mange av selskapets etablerte artister som mente at pønken hadde svært lite med musikk å gjøre.
Ledelsen følte på det negative presset fra egne ansatte, men følte samtidig at pønken var et tog som kunne bli stort. Det var et tog de måtte være med på – og toget, det gikk NÅ. Etter litt overtaling lyktes McLaren dermed å overbevise toppene i EMI om at Sex Pistols var nettopp det bandet de måtte satse på. Det var landets største pønkeband og potensialet var enormt. Ifølge McLaren var det bare tidsspørsmål før Sex Pistols erobret verden.
Kontrakt og kaos
Han nådde fram med sitt budskap og 8. oktober 1976 kunne kontrakten undertegnes. Men selv om begge parter smilte fornøyd til den inngåtte toårs-kontrakten, varte det ikke lang tid før EMI-bossenes smil stivnet.
De hadde muligens regnet med å kunne profesjonalisere og styre bandets vei mot toppen, men Johnny Rotten & Co virket immune mot alle slike forsøk. I tillegg virket det som om de og manager McLaren nøt alt som kunne provosere allmennheten generelt og plateselskapet spesielt.
Det ble i tillegg problem da pønkekvartetten skulle i studio for å spille inn sin første singel, «Anarchy in the U.K.» Samarbeidet med produsenten som EMI hadde paret Sex Pistols med, Dave Goodman, fungerte så dårlig at de visstnok ikke klarte å feste noe på tape som noen var fornøyd med.
Anarchy
Dermed ble Roxy Musics stjerneprodusent Chris Thomas hentet inn, og det funket åpenbart bedre. I hvert fall fikk de spilt inn sin første singel, og 26. november kunne de endelig slippe «Anarchy in the U.K.»
Den skapte straks kontroverser, med sitt bråkete lydbilde, krasse politiske utsagn og provoserende plakat med et revnet Union Jack-flagg. Den hadde også en snerten popmelodi med all den aggressive energi som mange hatet – og som den raskt voksende pønkbevegelsen elsket.
Anarchy-singelen satte Sex Pistols på dagsorden, og snart gikk veien inn til tv-studioene. Men det endte ikke helt uventet katastrofalt. Da bandet 1. desember gjestet tv-stjernen Bill Grundys show endte det med en krangel der programlederen (litt uprofesjonelt) fikk bandet til å banne og fornærme sin vert og hans publikum.
Nå gikk sjokk- og skandalebølgene høyere enn noen gang, og for å roe det litt ned sendte plateselskapet Sex Pistols på en turné til Nederland. Men også da endte det med kaos og bråk, og EMI-toppene innså at de neppe noen gang ville klare å gjøre Sex Pistols stuerene. De så ingen annen mulighet enn å kvitte seg med bandet, og 6. januar 1977 kom beskjeden om at kontrakten med Sex Pistols var terminert, mindre enn tre måneder etter at den ble signert.
A & M i ni dager
Og ferden videre? Gikk til A&M Records, som 10. mars signerte kontrakt med bandet rett utenfor Buckingham Palace, i et smart pr-stunt med tanke på at deres nye singel skulle hete «God Save The Queen». Men det gikk ikke bedre der enn hos EMI. Heller tvert i mot. Denne gangen tok det bare ni dager før Sex Pistols fikk sparken, etter bråk og trusler på plateselskapets kontor. Med tanke på at bandet fikk rundt 125.000 pund i forskudd + kompensasjon, var det uansett en bedre deal for Sex Pistols enn A&M Records.
Dessuten fikk de sin tredje platekontrakt bare to måneder seinere, denne gang på Virgin Recrods. Og denne gangen holdt kontrakten ut Sex Pistols (korte) levetid.
Av Leif Gjerstad
