Smerten var til å føle på, da Amy Winehouse sang «Back to Black». Tirsdag 27. oktober er det 20 år siden albumet ble utgitt, bare fire dager etter at den trassige førstesingelen «Rehab» ble sluppet.
Vi vet alle at historien om Amy Winehouse var både turbulent og trøblete, før den så tragisk endte med hennes død 23. juli 2011, bare 27 år gammel. Men få har som den unge London-kvinnen klart å destillere smerte med slik emosjonell kraft som hun gjorde på «Back to Black». Hennes andre album som også skulle bli hennes siste.
Hun setter tonen allerede i åpningslåten «Rehab», der hun trassig avfeier forslag om at hun bør søke behandling for sine rusproblemer med et innbitt «no, no, no». Og vi kan føle smerten når hun forteller at hennes kjæreste har forlatt henne til fordel for sin eks. Mens han gikk «back to her», gikk Amy «back to black».
Og med låttitler som «You Know I’m No Good», «Love Is a Losing Game», «Wake Up Alone» og «Addicted» trer bildet fram av en kvinne som sliter både med kjærlighet, selvbilde og rus. Og der musikken blir den ventilen 22-åringen har for å lette på det indre trykket.
Forvirret og famlende
Akkurat dette, å være forvirret, ulykkelig forelsket og famlende søke et stabilt punkt i tilværelsen er dessverre ikke så uvanlig for unge mennesker på vei inn i voksenlivet. Men det er svært få som kan tonesette sine turbulente følelser på samme måte som Amy Winehouse. Allerede på debutalbumet «Frank» høsten 2003 viste den da (under innspillingen) blott 19-årige artisten en sjelden forståelse og finfølelse for ulike musikalske uttrykk. Hun beveget seg elegant mellom sjangere som rhythm & blues, soul, hiphop og framfor alt jazz.
Og mens hennes samarbeidspartnere beskrev henne som en vimete tenåring utenfor studio fortalte de om en artist med stålkontroll i studio. Hun visste hva hun ville, og hadde den nødvendige musikalske modenheten som skulle til for å nå sitt mål.
Skjønt, kanskje gjorde hun ikke det likevel. Da «Frank» var ferdig innspilt og skulle sekvenseres stilte hun seg likegyldig til rekkefølgen på låtene. Den oppgaven overlot hun til sin produsent Salaam Remi, siden det (ifølge Winehouse) var hans album, og ikke hennes.
Også seinere ga hun mange ganger uttrykk for at hun var misfornøyd med debutalbumet, hun hevdet at musikken aldri klarte å fange henne slik hun var.
Lykke og sorg
På det mer personlige plan virket hun på dette tidspunktet likevel mer tilfreds. Hun fant kjærligheten i Blake Fielder-Civil, og selv om «Frank» satte Amy Winehouse på kartet, var hun ikke mer kjent enn at hun og kjæresten kunne oppsøke de lokale barene i Camden i London og bruke tida på å spille biljard. Helst på et sted med en jukebox som i bakgrunnen spilte Motown, gamle soulklassikere og 60-talls pop, gjerne av kvinnelige artister generelt og jentegrupper som The Shangri Las, The Ronettes og The Crystals spesielt. Bare for å nevne noen.
Men selv om livet lekte, så hadde både hun og kjæresten Blake trøbbel med å sette grenser. Det ble mye alkohol og dop, og for Amy ble det enda mer da Blake rundt inngangen til 2006 gikk tilbake til sin tidligere kjæreste. Ifølge Amy Winehouse lå hun en uke på kjøkkengulvet med en flaske Jack Daniels ved sin side mens The Shangri Las låt «I Can Never Go Home Anymore» gikk på repeat på platespilleren.
Tar form
Det var også der hennes nye album for alvor begynte å ta form. I hvert fall var det i denne fasen hun skrev «Back to Black», med de klare referansene til Blakes svek og hennes egen fortvilelse og flukt inn i «det sorte». Og i nokså raskt tempo skrev hun flere låter som gjerne kretset rundt svik, sorg, utrohet, skyld og andre lystige temaer i kjølvannet av et havarert forhold.
Da hun var klar for å gå i studio, dro hun først til Miami for å jobbe med sin gamle produsent Salaam Remi, og etter å ha festet fem låter på tape der gikk ferden videre til New York hvor den hippe stjerneprodusenten Mark Ronson ventet i et studio i Brooklyn. Selv om Amy Winehouse på denne tida fortsatt ikke var mer enn 22 år, hadde hun klare visjoner for sin musikk – og som Remi og Ronson fikk i oppgave å realisere.
Det handlet i korte trekk om å bruke element fra gammel soul, Motown og 60-talls jentegrupper, og skape et Phil Spector-inspirert arrangement. Men samtidig som det skulle hvile en retro-feel over musikken, skulle produksjonen være sylskarp, plassere helheten musikken i 00-tallet og framfor alt fokusere på Winehouses stemme og framheve hennes personlighet.
For å få til alt dette trakk Amy Winehouse og Ronson også inn Sharon Stones faste backinggruppe The Dap-Kings, som har en framtredende rolle på plata.
Suksess
Etter siste finpuss i et London-studio var plata klar for utgivelse i oktober 2006, med «Rehab» som førstesingel. Den gikk øyeblikkelig inn på Top10 og sørget for økte forventninger til «Back to Black-albumet.
Og da det ble sluppet fire dager seinere ble det unisont hyllet av kritikerne, mens platekjøperne sendte plata rett opp til tredjeplass på albumlista. Ikke lenge etter nådde den førsteplass, og da 2007 skulle oppsummeres var det med «Back to Black» som det mestselgende albumet i Storbritannia, med nærmere to millioner.
Også internasjonalt ble Winehouse-albumet en gedigen suksess. Med førsteplass i en rekke land, (inklusive Norge) og en andreplass i USA ble albumet verdens nest mest solgte med nærmere seks millioner eksemplarer i 2007. I dag har det tallet økt til over 20 millioner solgte.
I tillegg til den kommersielle suksessen, kunne Amy Winehouse glede seg over fem Grammyer ved utdelingen i 2008, foruten en rekke andre utmerkelser.
Jaget vilt
Men medaljen hadde sin opplagte bakside. Allerede før «Back to Black» hadde hennes rusmisbruk nådd avisene, og da den voldsomme suksessen var et faktum ble hun fritt vilt for
kjendispressen. De beleiret hennes hjem og det ene skandaleoppslaget fulgte det andre. Riktignok kunne de også bringe den positive nyheten at hun ble gjenforent med Blake Fielder-Civil og at paret giftet seg i 2007, men det varte ikke lenge før parets utagerende liv og turbulente forhold ble en gjenganger i spaltene.
Det gjorde ikke akkurat livet lettere for Amy Winehouse som gled stadig lengre inn i et fatalt misbruk. Allerede sommeren 2007 ble hun nødt til å avlyse flere konserter (blant annet Øya-festivalen), og seinere samme høst ble resten av turneen avlyst, etter at hun ved flere anledninger hadde vært ruset på scenen.
Og i årene som fulgte var det stort sett bare rot og rør, selv om hun faktisk sto på scenen innimellom også de siste årene av sitt liv. Den aller siste konserten fant sted i Serbias hovedstad Beograd i juni 2011, bare en drøy måned før sin død. Dessverre ble den nok et eksempel på at hun helt hadde mistet styringa over sitt liv, og ifølge rapporter derfra var konserten «skandaløst dårlig».
Men ingen kan ta fra Amy Winehouse at hennes «Back to Black» er et av 00-tallets desidert musikalske høydepunkter.
I dag slippes en jubileumsutgave av «Back to Black», der det opprinnelige albumet nå er utvidet til en trippelsamling (LP/CD) som foruten det opprinnelige albumet inneholder fire tidligere uutgitte demoer, sjeldne B-sider, alternative opptak og liveopptak fra en konsert på Paradiso i Amsterdam.
Av Leif Gjerstad
Les også: 20 år etter Amy Winehouses platedebut
Se video:
