– Ikke kall meg degos!

(Intervju første gang publisert november 1991)

Garland Jeffreys synger mot rasisme og diskrimering (Foto: www.garlandjeffreys.com)

Plateomslagets forside viser en 4-årig gutt som tidlig i 50-årene møter verden med et uskyldig og forventningsfullt blikk. Baksida viser den samme mannen i dag, mange erfaringer rikere. Men selv om mange av disse erfaringene har vært skuffende, har de også gitt et bedre innblikk i vår tilværelse.

Mannen på bildene er Garland Jeffreys og plata er «Don’t Call Me Buckwheat», som fritt oversatt og overført til norske forhold blir noe slikt som «ikke kall meg degos». Og det er ganske riktig rasemotsetninger og diskriminering som er utgangspunktet for Garland Jeffreys første plate på åtte år.

– Som halvt puertoricaner og halvt farget falt jeg mellom alle stoler da jeg vokste opp i Brooklyn, New York. For mørk til å bli akseptert som hvit, for lys til å bli akseptert som farget, og for oppblandet for å bli akseptert som latinsk. Det forvirret meg og gjorde meg usikker, men etterhvert som jeg har skjønt mer av mekanismene i dette rasespillet, har jeg også funnet min naturlige plass i samfunnet. Og føler meg mer harmonisk og avslappet enn noensinne.

Samtidig ser jeg imidlertid at avstanden og spenningen mellom de ulike folkegruppene i New York er like stor som den var da jeg vokste opp.
Sårene har alltid vært der, og med dagens harde økonomiske klima kommer verkebyllen lettere opp til overflaten. Enten vi snakker om New York eller Norge brukes minoriteter eller andre folkegrupper som syndebukker når hverdags-slitet og frustrasjonene over tilværelsen blir for overveldende. Det er så mye lettere å sparke et fremmed menneske enn å angripe et komplisert økonomisk og politisk system, sier Garland Jeffreys.


En plate om New York

Han presiserer at selv om problematikken på «Don’t Call Me Buckwheat» er like aktuell i Norge og for den saks skyld Sør-Afrika som i New York, så er dette en plate om hans hjemland og hjemby.


– Det er mine erfaringer og observasjoner som ligger til grunn for «Don’t Call Me Buckwheat», og historiene har hentet næring fra New York. Fra den gang faren min tok meg med på min første baseballkamp for å se Jackie Robinson (den første fargede spilleren som kom med på et topplag i den «hvite» ligaen) til i dag når min hvite kone og jeg får misbilligende blikk fordi vi har inngått en pakt på tvers av raseskillene. Og hele tida med den underliggende trusselen om vold, som de færreste liker men som likevel er uløselig knyttet til New York.


Lang pause

Garland Jeffreys forrige plate, «Guts of Love» ligger så langt tilbake i tida som 1983, og det lange fraværet forklarer han ganske enkelt med at han ønsket en liten pause.


– «Guts of Love» var min sjette plate på syv år, og jeg begynte å merke kjøret. Opprinnelig var meningen å lage en ny plate i 1985, men jeg ble aldri helt fornøyd med materialet. Det manglet substans, og jeg manglet energien og gløden som må til for å lage en god plate. Så i stedet for å gi ut noe halvhjertet, ventet jeg til behovet om å få ut noe jeg brant for virkelig meldte seg. Og det kom altså da de daglige møtene med rasemotsetninger i New York akkumulerte seg slik at behovet å skrive om og få ut følelsene om dette ble så intense at det ikke var noen annen vei utenom.


Musikalsk mangfold

Blant Garland Jeffreys best kjente plater er «American Boy And Girl» og «Escape Artist». Begge tar opp «seriøse» temaer i tekstene, samtidig som musikken vitner om – for å bruke Jeffreys egne ord – hans rasemessige forvirring.

Rock, salsa, gospel og ikke minst reggae står side om side på New Yorkerens plater. Og dette gjelder også hans nye plate, selv om reggaen må sies å dominere i litt større grad enn tidligere.


– Samtidig som «Don’t Call Me Buckwheat» er en fortelling om mine egne erfaringer og observasjoner, er det også en fortelling om musikk. Plata er som en musikalsk reise gjennom de stilartene som jeg vokste opp med og som har inspirert meg, sier Garland Jeffreys som på «Buckwheat» har brukt mange forskjellige musikere.Med Michael Brecker, Sly Dunbar og Vernon Reid (Living Colour) blant de best kjente. Og avslutter plata gjør han med en liten hyllest til sin første store helt, Frankie Lymon, i form av en nyinnspilling av hans gamle hit «I’m Not A Know It All».

– Der har du både røttene mine og hele meg i et nøtteskall. På plata utgir meg ikke for å være en som har løsninger på alle slags problemer.Men det kan ikke stoppe meg fra å lufte mine følelser!

Av Leif Gjerstad

(Intervju første gang publisert i NTN 6. november 1991)

Print Friendly, PDF & Email

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *