(Øyvind anbefaler – januar 2024)
Desember er en stille måned for albumutgivelser, men nå skal den nye musikken ut! Det startet forsiktig tidlig i måneden, men sist fredag, 26. januar, kom det et skikkelig ras. Her kan du lese om norske januarutgivelser fra Slowshift (med Kristoffer Lo), Sivert Høyem, Erik Lukashaugen, Trygve Skaug, bandet med det eiendommelige navnet Best i motlys (med bl.a. Trond Granlund og Johan Berggren) og «Songs of Hank Williams» med Ramblin’ Roy & T B Hurricane Band (Roy Lønhøiden).
SLOWSHIFT: «World Going One Way»
Har du lagt merke til musikken i tv-serien «Makta» og filmen om Aksel Lund Svindal? En av komponistene er jazzutdannede Kristoffer Lo (38), som har gjort seg bemerket i Highasakite og Trondheim Jazz Orchestra m.m. Han er ikke redd for å trøkke til når han skal få ut «musikken han har i hodet».
Bandet han bruker på det glimrende albumet «World Going One Way» består av gitaristen Brynjar Leifsson (Of Monsters and Men) og trommeslager Tomas Järmyr (eks. Motorpsycho/Årabrot) og 16 strykere fra TrondheimSolistene i tillegg til Lo sjøl på piano, gitarer, bass, blås, synther og vokal. Det er for øvrig ikke mye vokal på albumet, men på åpningssporet «End Up» hører du Fay Wildhagen og Kristian Kristensen og på 16 minutter lange «SIR» den australske vokalisten Gordi. En stille periode på to minutter halvveis i «SIR» virker noe «unødvendig», men det er sikkert en mening med det også.
«World Going One Way» er uansett et eventyr av et storslått, mektig og «dramatisk» album – eller verk om du vil – som kunne vært et soundtrack til hvilken som helst film. Det er lenge siden jeg har brukt betegnelsen symfonisk rock, men det passer ganske godt til Slowshift. Det er også visse likheter med Ola Kvernbergs Steamdome-prosjekt, Knut Reiersruds klassiske prosjekter og Stian Carstensens «Musical Sanatorium». Albumet kommer for øvrig også som dobbelt vinyl med en de luxe-utgave der hele partituret for hele albumet følger med. Det er ganske spesielt.
* Du kan høre Slowshift live på Byscenen i Trondheim 8. mars og på Sentrum Scene kvelden etter.
SIVERT HØYEM: «On An Island»
Det er ikke vanskelig å anbefale et album med Sivert Høyem (48 år sist mandag), og nå er det til og med – nesten på dagen – åtte år siden forrige albumutgivelse. Om ikke alle låtene her er like sterke, så holder stemmen herfra til evigheten. Det er den som er Madrugadas kjennemerke og sterkeste ressurs, og det er den som løfter også dette albumet noen hakk over det ordinære.
Det ligger en helt spesiell stemning over både Madrugada og Siverts soloalbum. Det er ikke så lett å høre hva som er hva heller, fordi stemmen er et slags hovedinstrument begge steder. Dessuten er også Christer Knutsson og Cato Salsa sentrale her, som de er i Madrugada, som gitarister og keyboardister. Børge Fjordheim spiller trommer og perkusjon, mens Sivert spiller gitar ved siden av å synge. Med på «goth-festen» er også Øystein Frantzvåg (bass/keyboards) og Lise Sørensen Voldsdal (fele).
Åpningen, tittelkuttet, er en seig affære og blir bare et forspill til det første «treffsikre» sporet, «Two Green Feathers. «When Your True Love Is Gone» følger fint opp, og det blir storslått som i «The Rust» (med tung koring), intenst som i Nick Cave-inspirerte «Now You See Me, Now You Don’t» og mykt som i bestenoteringen «Aim For The Heart»– alle disse gode grunner til at lytting anbefales. Andre låter blir noe «oppskriftsmessige» og forutsigbare, men tekstene framføres med en overbevisning som om de var de viktigste i verden. Det taler til hans fordel.
* Sivert med band er snart klare for 26 konserter i Norge og deler av Europa – fra to konserter i Operaen 11. og 12. februar og ytterligere 14 konserter i store og små byer i Norge (mange av dem allerede utsolgt) til ti konserter i Danmark, Nederland, Tyskland og Sveits fra 3. april. Det er hans første europaturné på åtte år.
ERIK LUKASHAUGEN: «Midt på treet»
Han ble kjent som Hans Børli-tolker, men på de to siste albumene har han sjøl stått for tekstene. Erik Lukashaugen (49) er en av våre beste utøvere av god, gammel visekunst.
Børli er representert på «Midt på treet» også, men i hovedsak er det egne tekster av godt merke. Salige Sigbjørn Obstfelders (1866-1900) «Jeg ser» har fått melodi av Lukashaugen, en neddempet favoritt sammen med «Junikveld» (Børli/Lukashaugen), «Skogsblues» (med Kristian Skadsdammen på pedal steel og el-gitar), skrevet med kompisen Tom Roger Aadland, og morsomme «Fiskespråk».
Hans sjette album ble gitt ut 5. januar, på dagen ti år etter at han sa opp jobben i forsikringsbransjen for å bli artist på fulltid. Siden den gang har elverumsingen spilt over 700 konserter over hele Norge, og når dette leses er han godt i gang med en plateslippturné. Jeg var til stede på turnéstarten i platebutikken Big Dipper i Oslo, der han også viste seg som en god historieforteller i tillegg til en lun formidler av viser med gode tekster. Med seg hadde han sin mangeårige samarbeidspartner Tarjei Nystedt (fele, nøkkelharpe og mandolin), som er en viktig grunn til at dette blir så bra. Kanskje tar han med enda flere instrumenter når Herr Nilsen i Oslo får besøk – med band – 13. februar. Notér datoen og sjekk turnélista på hans artistside på Facebook!
RAMBLIN’ ROY & TB HURRICANE BAND: «Songs of Hank Williams»
På dagen 70 år etter at Hank Williams døde, på selveste nyttårsaften, ga Roy Lønhøiden ut albumet «Songs of Hank Williams» under artistnavnet Ramblin’ Roy & TB Hurricane Band, (foreløpig bare digitalt).
Williams, som regnes som en av countrymusikkens pionerer, var bare 29 år gammel da han utåndet på vei til en konsert i en Cadillac et sted i West Virginia. Lønhøiden kaller «Songs of Hank Williams» et «labor of love»-prosjekt. Han har stort sett sunget på norsk de siste åra. Han kunne selvfølgelig tatt seg jobben med å oversette Hank til norsk, men det er gjort før – på «Aleine om høsten» med Jonas Fjeld, Vibeke Saugestad, Sondre Bratland og Gunn Heidi Larsen i 1995. I stedet har Roy valgt ut sju låter på originalspråket som med et par unntak ikke nødvendigvis er blant de mest spilte.
«Songs of Hank Williams» er en kort, men velspilt sak (18.35 min.) med Roy på sang og akustisk gitar, Tore Blestrud på dobro, mandolin, pedal steel og kontrabass og Bjørn Haglund på akustisk gitar, perkusjon og kor. Stilen er mer opp-tempo enn vanlig hos Roy. Aller best liker jeg «Ramblin Man», der han gjør mer ut av stemmen enn jeg synes han gjør på de norske utgivelsene, og mye spilte «Why Don’t You Love Me (Like You Used To Do)» og «You Win Again», med nydelig steel-gitarspill fra tekniker og produsent Blestrud. Honkytonken lever!
TRYGVE SKAUG: «Stor gutt»
Jeg var veldig begeistret for Trygve Skaugs album «Sanger du skal få når vi er vektløse» da det kom i februar 2022. I november samme år kom et livealbum med KORK, og så fulgte to album med kristne sanger i fjor sommer. I januar kom så «Stor gutt». Samtidig er han poet og såkalt Instagram-poet – og far. Snakk om å være produktiv!
Det kan jo slå begge veier, men det er ingen låter her som vitner om venstrehåndsarbeid. Torgeir Waldemars produksjon tar Skaug noen skritt framover, bort fra visesangen og nærmere pop og et rocka og mer finurlig lydbilde, godt støttet av Bror Forsgren. Medforfatter André Vaaler har dratt Skaug i en mer personlig retning enn han hadde tenkt.
– Låtene har blitt personlige fortellinger om min egen nære familie, møte med flyktninger i leir i Hellas, forelskelse og hjertevondt. Og plata ble til en ærlig oppsummering av livet, synet mitt på verden og folka rundt meg og troa mi da jeg gikk i studio. Det er ikke oppdiktet, det er sant, sier han sjøl om det personlige albumet.
Dette er Skaugs niende soloalbum, og det begynte med at Waldemar og Skaug låste seg inne i Forsgrens studio med ti sanger som et sosialt eksperiment. De ville gjøre det på «gamlelåten», en gjeng i studio som spilte sammen uten masse pålegg og tagninger: Richard Krantz, Audun Erlien, Arne Aasland, Kristofer Staxrud, Christer Engen, Jenny Zett og Eirik Fjelde. Om det ikke er blitt hans aller beste album, er det hans mest ærlige og kreative.
BEST I MOTLYS: «Dagslyset venter»
De siste tiåra har vi sett og hørt flere fine prosjekter der forfattere møter musikere, fra Jan Erik Volds tidlige samarbeid med Kåre Virud og i forlengelsen av det Norsk Utflukt med Virud og Lars Saabye Christensen. Tom Stalsberg har stått bak møter med Christensen og Kjartan Fløgstad. med backing fra folk som Knut Reiersrud, Amund Maarud og Odin Staveland.
På tampen av måneden kom en ny og spennende kvartett: To etablerte artister, en skuespillerveteran og en forfatter. Bjørn Sundquist er en av våre største skuespillere. Nå kan han også oppleves som plateartist, som en av stemmene på debutalbumet til et band som konkurrerer om det beste eller rareste bandnavnet på en god stund, Best i motlys. Yngve Kveine er mannen bak tekstene på «Dagslyset venter». Melodiene er ved den (ganske ferske) americana-på-norsk-stjerna Johan Berggren, som synger i tillegg til roots-veteran Trond Granlund og Kveine. I ryggen har de Berggrens faste band, Trøgstad Musikkompani.
Granlund og Berggren veit vi hva står for, og de holder seg som regel til den stilen vi er vant til å høre fra dem. Da var det mer spenning knyttet til Sundquist, men så viser seg at det er mye «oppdemmet» musikalitet i hans deklamering (av og til på grensa til sang). Ordene til Kveine på de 16 sporene pakkes inn i en fin miks av country, americana, viser, rock og blues. Musikk og poesi smelter sammen og skaper en spesiell dynamikk. Velkommen inn i varmen, bort fra motlyset og inn i neonlyset!
Av Øyvind Rønning
Les flere «Øyvind anbefaler» her!
Tidligere Dagblad-journalist og nåværende frilanser Øyvind Rønning publiserer hver måned noen anbefalinger av nye album på sin Facebook-side. Nå har Øyvind og LeffesLab inngått et samarbeid som innebærer at hans anbefalinger også vil bli publisert på LeffesLab.
