Øyvind anbefaler – mai 2026
Mai er den siste måneden med store albumslipp før sommeren, sjøl om det også kommer interessante utgivelser i juni. Flere av dem kom allerede 1. mai, så de har fått godgjøre seg litt i spilleren. Andre kom helt på tampen, sist fredag – blant andre de to kanonene Willie Nelson og Paul McCartney. Du kan også lese om 14 andre anbefalte album fra Kacey Musgraves, Emily Nenni, Toussaint Chiza, Bendik Brænne, Bjørn Berge, Kevin Morby, Johanna Reine-Nielsen, Lady Friend, Tobias Sten, Tomas Andersson Wij, Blått & Rått, The Black Keys, Joshua Ray Walker og Wilco pluss en rykende fersk singel fra Lars Winnerbäck.
WILLIE NELSON: «Dream Chaser»
«Today I looked in the mirror / And I caught me by surprise / The man I saw lookin’ back at me / I almost didn’t recognize / Wasn’t I just a kid / Movin’ to Tennessee / With an old guitar/ And eyes full of stars / Chasing a crazy dream?»
Sånn åpner en 93 år gammel mann som ser seg tilbake sitt nye album. Han fant sin egen drøm da han flyttet fra Nashville tilbake til sin fødestat Texas, denne gang i og rundt Austin. Men om han ikke kjenner igjen sitt eget speilbilde fra han var en ung, glattbarbert mann med kort hår som jagde drømmen i countrybyen i Tennessee, så kjenner vi igjen musikken hans. Og – countrymusikkens mest særegne stemme har forandret seg bemerkelsesverdig lite. Willie eldes med stil.
«Dream Chaser» er overraskende nok årets første album fra den produktive artisten, som vanlig produsert av Buddy Cannon. Willie bidrar som låtskriver på sju av låtene, sammen med Cannon og Bobby Tomberlin, etter et lite «mellomspill» med tolv av Rodney Crowells låter i fjor («Oh What A Beautiful World»). Den slitne, hullete gitaren hans er også tydelig til stede. Ingen i hele verden spiller som Willie. Ingen annen gitar høres ut som «Trigger» og ingen synger og fraserer som ham.
Willie har passert 100 studioutgivelser nå. Du får ingen store overraskelser når du setter på et nytt album med ham, men du vet at han ikke skuffer. Det er trygt, preget av solid håndverk. Han ga riktignok ut noen litt glatte album midt på 80-tallet, men det er bare menneskelig. De siste åra har han holdt et jevnt godt nivå, også med låter som vil stå igjen som noen av hans beste – som «Something You Get Through» (2018). Som tolker er han et unikum. Bare tenk på gamle «Always On My Mind». Hans versjon av Rodney Crowells «The Border» (2024) er glitrende. Fra «Dream Chaser» vil jeg trekke fram «Love Overdue» med hans munnspiller gjennom over 50 år, Mickey Raphael, som en av tre låtskrivere, som et høydepunkt. Smektende «I Can’t Read Your Mind» er skrevet av Willie, Cannon – og Bob Dylan, Og før du veit ordet av det er det slutt. 30 minutter går altfor fort!
PAUL McCARTNEY: «The Boys of Dungeon Lane»
Det sier ganske mye om Paul McCartneys status at det er han som er siste gjest og får spille, med venner, under Trumps verste mareritt-talkshowvert Stephen Colberts aller siste «The Late Show» på amerikansk tv. «Macca» er ikke like gammel som Willie (det mangler snaut ni år) og han er heller ikke like produktiv, men det er uansett interessant når han gir ut ny plate. «The Boys of Dungeon Lane» er hans første siden «McCartney III». Som sist, og som på solodebuten «McCartney» (1970), spiller han mange av instrumentene sjøl. Produsentjobben deler han med den 35 år gamle stjerneprodusenten Andrew Watt, som blant annet hentet fram The Rolling Stones’ storhet på deres forrige album og fikk fornyet tillit på albumet som kommer 10. juli. Watt står oppført som medlåtskriver på fem låter og musiker. Ringo Starr gjester på trommer, tamburin og vokal på en sang om oppveksten i Liverpool, «Home To Us», med Chrissie Hynde som korist!
«The Boys of Dungeon Lane» har hele 14 låter og en spilletid på 47 minutter. I likhet med Willie overrasker ikke McCartney her heller. Her er det fine låter og noen (ganske få) forglemmelige låter. Det hadde vært helt eksepsjonelt om alt hadde falt i smak umiddelbart etter en karriere på 66 år! «The Boys of Dungeon Lane» er hans 20. soloalbum, i tillegg til hans sju studioalbum med Wings og tolv med The Beatles.
Det viktigste signalet til oss som er godt voksne er kanskje at det ikke er noe som heter pensjonsalder når du er artist.
Hans evner som låtskriver er ubestridte, og han forvalter dem på en beundringsverdig måte i en alder av snart 84 (18. juni er dagen). Aller best er han mot slutten av albumet, der han slipper seg mer løs og innlemmer trompet og stryk (arrangert av Ben Foster og Giles Martin, Beatles-produsent George Martins sønn). Blant mine favoritter er «First Star of The Night», som ironisk nok er i «offentlig eie» og den eneste McCartney ikke sjøl står bak. Andre er den fengende åpningen «As You Lie There», «Days You Left Behind», akustisk orienterte «Down South» (om møtet med George Harrison) og «Momma Gets By», fire av flere sanger som også er dynket i herlig nostalgi. Respekt!
KACEY MUSGRAVES: «Middle Of Nowhere»
Et av de beste albumene som ble gitt ut i 2018 var Kacey Musgraves «Golden Hour», og hun fulgte opp med en strålende konsert på sentrum Scene i Oslo seinere samme år. Forrige måned skrev jeg her at jeg måtte tilbake til «Golden Hour» for å få den samme «tenningen» på en kvinnelig countryartist som da jeg hørte Ella Langley. Nå følger altså Musgraves opp sjøl med nok et flott album. Og hun er virkelig dronninga av myk country. «Middle of Nowhere» følger samme formel som de siste albumene, med unntak av mer eksperimentelle «Star-Crossed» (2021).
Hele veien, fra og med tredjealbumet «Golden Hour», har hun holdt seg til samme produsentteam, Daniel Tashian og Ian Fitchuk i tillegg til seg sjøl. Det er ganske trygt, med få musikalske «utskeielser», men hun har en fantastisk evne til å skape gode vibber. Tekstene skriver hun som regel sammen med de to medprodusentene eller med medprodusentene fra de to første albumene, Luke Baird og Shane McAnally. Her er hun åpenbart opptatt av «lissom-cowboyer». Hun har vært innom det på flere album, og her i «Everybody Wants To Be A Cowboy»: «I guess most of these boots have probably never seen any dirt (…) Everybody wants to be a cowgirl till it’s five o’clock in the morning and cold as hell / And the work ain’t gonna do itself».
Gjester på albumet er blant andre Miranda Lambert (vokal) i texmex-orienterte «Horses And Divorces», der de finner ut at de liker mye av det samme: «I can’t believe we don’t share any exes / ‘Cause we both like cowboys and we’re both from Texas / We both love Willie, but I mean really / What asshole doesn’’t like Willie?». Andre gjester på dette tvers igjennom likandes albumet er Billy Strings (gitar/vokal), Gregory Alan Isakov (gitar/kor) og – selvfølgelig – Willie Nelson (gitar/vokal).
EMILY NENNI: «Movin’ Shoes»
Det er rart hvordan det alltid dukker opp nye artister som omfavner den gamle countrymusikken. Liker du Kacey Musgraves når hun synger country (som på det siste albumet) liker du nok også California-fødte Emily Nenni. Hun er Nashville-basert, men kjørte de tre timene langs Interstate 40 sørvestover til Memphis for å spille inn «Movin’ Shoes». Det høres på plata, som ved siden av god, gammel honky tonk også har innslag av den typiske musikken fra soul- og bluesbyen som huser det legendariske Stax-studioet. Sjekk ut «Talk To Me»! Du kan også høre et snev av sørstatsrock og Austins outlaw-country i Nenni, som oppgir artister som Stevie Wonder, Aretha Franklin, Sly Stone og Linda Ronstadts Motown-covere som inspirasjonskilder i tillegg til 60-tallets jentegrupper og honky tonk-heltene.
Hun ser ut som en ung Loretta Lynn (1932-2022) og høres ut som en eldre utgave av Nashville-stjerna. «Movin’ Shoes» er hennes fjerde album, og det skal ærlig innrømmes at det er mitt første møte med henne. Det blir ikke det siste. Hun skriver låtene sjøl, to av dem sammen med produsent John James Tourville. Det skinner gjennom at du har sans for gammel country når du skriver låter med titler som «You Only Said It To Hurt Me». Tre coverlåter er nennsomt plukket: «Tenderness» (Paul Simon), «Honky Tonkin’» (Delbert McClinton) og «Talkin’ To Your Toothbrush» (John Simon).
Emily Nenni gjør seks konserter i Sverige i juni, men ingen norske datoer har dukket opp.
TOUSSAINT CHIZA: «It Takes A Village to Love A Child»
Etter å ha vunnet både svenske «Idol» og Melodifestivalen, står Tusse fram som seg sjøl. Han har skilt lag med et av verdens største plateselskaper og «står fram» under navnet Toussaint Chiza. Han er født i Kongo, men flykter til Uganda som femåring og ble der i flere år til han kom til Sverige. Fri fra platekontrakten bestemmer Chiza seg for å reise til Cape Town, Sør-Afrika for å spille inn plate med gospelkoret Thanda Choir, som han oppdaget på Instagram. Tilbake til «Motherland».
Sammen med produsenten, komponisten og musikeren Irya Gmeyer og koret har han lagd et strålende album med ti låter som alle fortjener en framskutt plass på det som må være et av årets mest oppsiktsvekkende debutalbum. Det er umulig ikke å tenke på Michael Kiwanuka når jeg hører Chiza, men det glemmes fort når du går i dybden på albumet. Chiza synger helt fantastisk, og i «I Miss You» gjør han det med en inderlighet som gjør at jeg nesten får vondt av ham. Sjangeren er soul, men koret har en hovedrolle sammen med Chiza og bidrar til et tydelig gospelpreg.
Et møte med Gmeyer under arbeidet med musikken til den svenske politiserien «Tunna blå linjen» ble livsforandrende for Chiza. Ifølge presseskrivet møtte han, kanskje for første gang, en person som så hans virkelige musikalske potensial og var interessert i at han skulle formidle sin egen historie. Chiza følte at bransjen var en tvangstrøye, og ville finne tilbake gnisten ved å lage musikk. Siden 2022 har han og Gmeyer jobbet med albumet på Södermalm i Stockholm. De har skrevet sangene sammen, av og til med bidrag fra medprodusent og multiinstrumentalist Povel Olsson og Filip Bekic (gitarer).
Albumet er en fortelling om identitet, familie og mot til å eie sin egen historie. Etter innspillingen møtte han sin biologiske far etter 19 år, et møte han var veldig spent på. Chiza er åpen bifil, noe som fortsatt er tabubelagt i Kongo. Møtet gikk over all forventning, og albumet han har skapt blir nok veldig vanskelig å komme utenom når årets beste album skal kåres.
BENDIK BRÆNNE: «Banos»
Gjennom seks album, det første med den fantastiske tittelen «How To Fake It In America» (2013), har Bendik Brænne for lengst vist at han kan atskillig mer enn å være bakmann. Du har hørt saksofonen hans på en rekke album og live med andre artister innenfor forskjellige sjangrer, men han har også levert solide album – fra den countryinspirerte debuten til den «drømmende» musikken han har servert på de siste utgivelsene.
Uttalte inspirasjonskilder er The Beach Boys, Scott Walker og The High Llamas. 8. mai kom albumet «Songs & Stories», som faktisk ble påbegynt for nesten tre tiår siden. Det var den første ordentlige sangen han og broren Mattis Brænne Wigestrand begynte på da de var 10 og 18 år gamle. De følger opp med «One More Day». De øvrige låtene er enten skrevet av Brænne sjøl eller i samarbeid med Sjur Lyseid, Preben Sælid Andersen eller Robert Moses.
Bendik Brænne er en typisk multiinstrumentalist, her med synth, klarinett, akustisk gitar og aller mest piano. Andre støttespillere er Martin Morland på el-bass, Øyvind Kløve Kjernlie på pedal steel og Håkon Aase på fiolin. Det er så mykt og behagelig, dette. Det er ingen ting som stritter imot, og jeg savner det ikke heller. Ingen «mothaker»! Musikken er det jeg vil kalle kammerpop eller taffelpop. Sjøl får jeg mest lyst til å sitte stille og rolig med et glass god cognac og høy sigarføring og nyte. Og jeg som ikke er noe spesielt glad i sigar, engang!
BJØRN BERGE: «Morphine»
Bjørn Berge er fan av Morphine, som ga ut fem album i tidsrommet 1992-2000. Det siste kom året etter at de ga seg, etter at det amerikanske kultbandets frontmann, Mark Sandman, døde på scenen grunnet hjertestans.
Fredag 7. mai ga Berge ut et album med åtte låter av Sandman, halvparten av dem fra Morphines siste album med Sandman i live, «Like Swimming» (1997). En av dem, en pulserende «Eleven O’Clock», er også den mest intense. Albumet har enkelt og greit fått navnet «Morphine»!
Bandet utmerket seg med at de spilte rock og blues uten gitarer, men med fokus på tostrengs bass, barytonsaksofon, trommer og vokal. Litt artig, da, at Bjørn Berge som gitarist har en helt annen tilnærming, mye barytongitar (!) og trommer og ingen saksofoner.
Mange av Berges utgivelser har vært reine, akustiske soloalbum, men her spares det ikke på noe. Det vil si, de er ikke mange, det bare høres sånn ut. Berges el-gitar får effektiv støtte fra Vegard Fossum (trommer), Arnt Ove Kvernenes (munnspill) og Kalle Asland (kor). De røsker og drar i låtene til Morphine, som er blitt enda råere i Berges versjon. Kjetil Ulland har produsert herligheten.
KEVIN MORBY: «Little Wide Open»
Kevin Robert Morby har liksom vært der hele tida. Han gjør ikke så mye av seg, men har levert bra album siden 2013. Mange kritikere som har ytret seg er enige om at «Little Wide Open» kan være hans aller beste. Det beste med albumet er kanskje hva det ikke er, at det er så nedtonet og behagelig å høre på – uten at det blir kjedelig. Det som i mine ører kjennetegner musikken til Morby er først og fremst en mykhet og en stillfarende stemning. Det skyldes først og fremst hans unike tilstedevæerelse i sin egen unike, musikalske verden.
Her kommer selvfølgelig produsenten inn. Aaron Dessner fra The National, blant annet kjent for å ha styrt Taylor Swift i folk-retning som produsent (og medlåtskriver) på blant andre pandemi-albumene «Folkore» og «Evermore», har latt Morby få være seg sjøl på «Little Wide Open». Dessner bidrar dessuten på flere instrumenter. Flere gjestevokalister melder seg også på, fra Justin Vernon (Bon Iver) til Lucinda Williams. Kona Katie Crutchfield er ikke kreditert, men Morby dukker av og til opp på noen av låtene til hennes band Waxahatchee, blant annet den utmerkete fjorårssingelen «You Found Me». Hører du godt etter her snapper du også opp refereranser til låttitler fra så forskjellige artister som Belinda Carlisle («Heaven is a place on earth») og Townes Van Zandt («To live is to fly») i tekstene hans. Favorittspor: «Javelin», albumbeste «100.000», «Little Wide Open» og «Dandelion».
JOHANNA REINE-NIELSEN: «Another Joan»
NTNU i Trondheim er en skikkelig utklekkingsanstalt for vordende artister, og noen av dem blir i byen. Johanna Reine-Nielsen er allerede ute med sitt andre album. Albumet rakk ikke aprilspalta, men er ferskt nok til at jeg skryter litt i mai i stedet.
Sjøl om hun har gått på jazzlinja på NTNU er det ikke så mye jazz i musikken hennes, snarere folk, folkrock og den store sekkeposten americana. Det er lavmælt, melankolsk og ganske «nakent». Reine-Nielsen er en DIY-artist, det vil si en artist som har full kontroll på materialet sitt – som produsent, komponist, tekstforfatter og vokalist. Hun har stor rekkevidde som vokalist, og i ryggen har hun studiekamerater fra NTNU, Ola Erlien (gitar/tangenter), Eskil Bruntvedt (bass) og Veslemøy Narvesen (trommer/perkusjon). Hans Hulbækmo bidrar også på trommer, perkusjon og fele.
«Another Joan» gis ut på lokale Fjordgata Records, som ble startet i 2021 av fire andre studievenner fra Jazzlinja ved NTNU. De har allerede rukket å gi ut 25 album. En av stifterne er Sara Fjeldvær, som de siste par åra har gitt ut to soloalbum og et duettalbum med Mathias Angelhus i den samme myke og melankolske folk-sjangeren. Aller best: Fløyelsmyke «When We’re Apart», intrikate «Amulet Sky», som sender tankene i retning Crosby, Stills & Nash, og «Dreamer».
LADY FRIEND: «First One Out»
Oslo møter igjen California på tredje servering fra Lady Friend, det «andre prosjektet» til låtskriver Anne Mette Hårdnes. Sammen med John Arne Ø. Gundersen utgjør hun også den 2 X Spellemannvinnende duoen Sweetheart. Gundersen korer på «First One Out». Hårdnes driver dessuten plateselskapet Mother Likes It Records, etter hvert med mange norske artister i stallen.
Bandnavnet Lady Friend stammer trolig fra en låt med samme tittel med The Byrds fra 1967, og det er mer California enn Norge i bandets lydbilde. Jeg vil tro at Hårdnes har en del forbilder av samme kjønn. Det er sikkert tilfeldig, men starten på «Perfume On A Bus» minner for eksempel mye om Carole Kings «I Feel the Earth Move». Den korte snutten «Dawn Turns Into Morning» har noe poetisk og vakkert over seg, mens den noe mørkere tittellåten tar for seg hvordan det blir for den gjenlevende når den andre i forholdet dør. Generelt gjennomsyres lydbildet av pulserende og ganske «lystig» softrock.
Lady Friend består i tillegg til Hårdnes (vokal/tangenter) av Christer Engen (trommer/perkusjon/kor), Mats Engen (bass) og Fredrik Eilertsen og Magnus Jacobsen (gitar/kor). Christer og broren Mats har begge bakgrunn fra Euroboys, som hadde mange av de samme inspirasjonskildene som Lady Friend. Hårdnes og Christer Engen, som også er et par, har produsert albumet sammen.
TOBIAS STEN: «Heimakjær»
Er du ute etter årets hittil beste countrysang på norsk? Prøv med «Da einaste du sa» med Tobias Sten fra Stord, Norges nye countrystjerne. Og – han har fått den statusen rekordfort! Tidligere i år ble han belønnet med tittelen Årets spellemann i tillegg til en Spellemannpris for Årets utgivelse.
En sang som «Fy faen du e deili» fra debutalbumet «Tobias Sten» har over 22 millioner lyttinger bare på Spotify. Denne måneden kom oppfølgeren «Heimakjær», med tolv nye låter signert Sten, av og til sammen med andre bidragsytere fra bandet.
Tobias Johannessen Stenersen (22), som han egentlig heter, har både cowboyhatt og mye annet som stemmer med bildet av en moderne countryartist. Etter bare ett album har han oppnådd mer enn mange artister klarer i løpet av en hel karriere. Han har til og med opptrådt utenfor landets grenser – på norsk! Det hjelper selvfølgelig at et stort selskap som Universal satser på deg – som vinner av deres egen konkurranse, «Norges nye countrystjerne» i 2024. Premien var platekontrakt, bookingavtale med giganten Live Nation og opptreden på countryfestivalen i Seljord.
«Heimakjær» er riktignok et noe ujevnt album, men Sten er utvilsomt et stort låtskrivertalent som gjerne skriver sanger «rett fra levra». Det er sanger om kjærlighet, tapt kjærlighet og sjalusi, men også om overgrep. Og siden dette er «ekte country» kan du selvfølgelig høre både pedal steel og dobro – men slett ikke ofte nok etter denne anmelders smak. Låtene er både fengende og melankolske, opptempo og ballader, og gjest i «Sista ordet» er Kurt Nilsen. Nei da, siste ord er ikke sunget her!
TOMAS ANDERSSON WIJ: «Live från Katarina kyrka»
Av en eller annen mystisk grunn har ikke Tomas Andersson Wij samme posisjon i Norge som Lars Winnerbäck, Håkan Hellström og Stefan Sundström. Det er ikke TAWs skyld, han har gitt ut glimrende album siden 1998. Han er framfor alt en av Sveriges beste tekstforfattere.
Her får du 15 sanger og fem mellomstikk, innspilt i ei kirke på Södermalm i hjembyen Stockholm. Det var i foreldrenes baptistkirke han begynte å synge så fort han hadde skrevet sin første sang, så ringen er sluttet. Men – da han foreslo for plateselskapet å reise på kirketurné, ville de vente «til han ble litt mer kjent». Det første albumet hans «sank som en stein til bransjens bunn», som han sier sjøl. Etter 27 år gadd han ikke vente lenger, og booket hele 50 kirker på små og store steder over hele Sverige. Og bare kirker! Albumet er spilt inn under en siste konsert i Stockholm. Det vil si, turneen var så vellykket at den fortsetter i år, med ny finale i samme by 3. oktober.
Låt nummer tre på albumet, «Sorgsna sånger gör mig glad», kan stå som et slags motto for svensken. Det er også tittelen på hans ferskeste album, fra 2024. Med «Blues från Sverige» (2003) fikk han et gjennombrudd, og som låt nummer fire får vi fortsettelsen «Still Got The Blues från Sverige» fra samme album, fulgt av «Jag har simmat långt ut från land» fra mitt favorittalbum med TAW, «Sommar på speed» (2008). Åpningen «Alt försvann / Sanningen om dig» har en norsk vri. Medlåtskriver er Hans Olav Settem fra Surnadal. Han er også samplet.
Lydbildet er dempet, som TWA sjøl, med ham på gitar, sang og munnspill, Andreaz Hedén på keybords og med kirkens eget kor, Katarina Pop, på noen spor. Ingen trommer, ingen el-gitar. Det trengs ikke om sangene er gode nok. Praten mellom noen av låtene er som poesi i mine ører, men om de føles litt lange kan du jo bare hoppe til neste sang!
BLÅTT & RÅTT: «Full fart opp»
Det står respekt av et band som feirer 35 år med et album som heter «Full fart opp»! Det står også respekt av et band fra en liten plass i Nord-Norge, Finnsnes i Troms, har hatt med seg Ulf Lundells gamle gitardrager Janne Bark både på plate og live siden 2009.
Blått & Rått ga ut et livealbum i fjor, med opptak fra Stopp Pressen i 2011. «Full fart opp» er det første studioalbumet på seks år. Bandet høres litt ut som en nordnorsk variant av Oslo-gruppa Bjølsen Valsemølle. Basisen er rock’n’roll med innslag av blues og punk, men de roer også ned i noen ballader. Min favoritt blant dem er «Enda et år» og «Ukjent sted». Albumets beste er i mitt hode «Kains merke».
Låtene tar utgangspunkt i både hverdagslige og mer alvorlige temaer som fremmedfrykt, mental helse, trusselen fra øst og «idioten» i vest. De er i hovedsak skrevet av Ronald Alertsen (bass), Knut Amundsen (trommer) og Svein Kaspersen (vokal/gitar/munnspill). De øvrige medlemmene er Kjetil Andreassen (gitar) og Geir Ove Mortensen (keyboard). I tillegg har bandet tonesatt to av diktene til Nord-Norges store dikter og forfatter, Arvid Hanssen, «Alt dette» og «Kongen».
THE BLACK KEYS: «Peaches!»
Jeg husker fortsatt konserten med The Black Keys på den lille klubben Carbiden under Notodden Blues Festival i 2003. Det var deres første bluesfestival, sjøl om bluesen har ligget i bunnen i gitar- og trommer-duoen siden albumdebuten med «The Big Come Up» i 2002. Dette var før karrieren tok av skikkelig for Dan Auerbach og Patrick Carney. Auerbach har seinere slått seg opp som en suksessrik produsent for blant andre Dr. John, Bombino, Lana Del Rey, Robert Finley og Yola.
The Black Keys har alltid vært opptatt av Mississippi-bluesen, og på et par tidlige album var de tatt inn i stallen til Fat Possum, som særlig var opptatt av å gi ut det som kalles Hill Country Blues. I 2021 ga de ut coveralbumet «Delta Kream», med låter av noen av veteranene i sjangeren, som John Lee Hooker, Mississippi Fred McDowell, R.L. Burnside og Junior Kimbrough. De to sistnevnte er også blant «de utvalgte» på deres andre coveralbum, «Peaches!». Andre veteraner er blant andre Jessie Mae Hemphill, Ike Turner og Levester Carter– pluss «outsideren» Wilko Johnson fra den bristiske gruppa Dr. Feelgood.
«Peaches!» er et noe ujevnt album, med noen topper og noen som er lett glemt. Jeg er særlig svak for Willie Griffins «Where There’s Smoke, There’s Fire» i en fengende country/R&B-inspirert versjon, Turners intense «You Got To Lose», Hemphills «Tell Me You Love Me» og Johnsons heftige «She Does It Right». Blant «hjelperne» på albumet er gitaristen Kenny Brown, som har lært av og spilt fast med R.L. Burnside, som kalte ham «my white son», bassisten Eric Deaton og multiinstrumentalisten Jimbo Mathus fra Squirrel Nut Zippers.
JOSHUA RAY WALKER: «Ain’t Dead Yet»
Tittelen på Joshua Ray Walkers åttende ordinære album er ikke tilfeldig. Willie Nelson sang «Still Not Dead Again» etter at han feilaktig var «tatt livet av» på nettet flere ganger. Walker var framsynt. Da han startet arbeidet med «Ain’t Dead Yet» hadde han ennå ikke fått kreftdiagnosen som skulle snu tilværelsen på hodet. I presseskrivet får vi vite at denne perioden i livet hans likevel var preget av eksepsjonell fysisk, mental og profesjonell belastning. Da han senere, midt i behandlingsforløp og rekonvalesens, fant fram låtene for å ferdigstille platen, ble han overveldet av hvor nøyaktig de forutså det som var i vente. Han skildrer et helt år der han følte det som om han var i ferd med å gå bort, uten å begripe hva som faktisk feilte ham. Han kjempet mot døden, mistet nesten hjemmet, forlovet seg, mistet eiendeler i oversvømmelse og mugg, opplevde bortgang i nær krets og sto i fare for å miste hele sin musikalske katalog.
Men her er han, med ni nye sanger pluss en nyinnspilling av «Thank You For Listening». Det er et ujevnt album med både countryrock og tradisjonell country, eller honky tonk om du vil. Jeg har mest sans for de sistnevnte, som «Texas Sober», «Stepping Stones», «Some People» og nevnte «Thank You For Listening» i albumets andre halvdel.
Joshua Ray Walker kan i sommer høres sju steder i Norge, med start i Trondheim (Byscenen) 3. juli. John Deei Oslo får besøk 17. juli.
WILCO: «Wilco Live (Yellow)»
Wilco er klare for Øyafestivalen i august. Hvorfor ikke varme opp med det tredje livealbumet i det som ser ut som ei rekke av konsertalbum som kom i slutten av april. De må i hvert fall gi ut nok av dem til at alle bandmedlemmene kan få figurere på et cover. Vokalist/gitarist Jeff Tweedy var først ut, forrige gang var det trommis Glenn Kotche (med siden 2001) og denne gang er det bassist John Stirratt (i likhet med Tweedy med siden starten i 1994).
På «Wilco Live (Yellow)» får vi 22 spor og gullåter som «Sky Blue Sky», «She’s A Jar», «Jesus, Etc.» og «How To Fight Loneliness», tilfeldigvis også noen av mine egne favoritter fra bandets aller beste periode fra 1999-2007 – spilt inn diverse steder i løpet av 2019-2024.
MÅNEDENS SINGEL:
Lars Winnerbäck: «Hälsningar» (singel)
Noen timer etter at Lars Winnerbäck slapp nyheten om høstens stadionturné, som avslutter i Oslo Spektrum lørdag 28. november, la han ut singelen «Hälsningar». De fire minuttene er noe av det fineste han har gjort, både musikalsk og ikke minst tekstmessig.
Teksten er en hilsen fra en som «falt» til en som har fått et nytt syn på livet og optimismen tilbake: Solen står høyere, vinden synger, månen er «litt» full, men glitrer som gull og vår lille verden er fin sjøl om den store verdenen er gal. Musikken holder ham i live. Det er en hilsen til dem som sliter, en melding til døden om at han blir litt forsinket og en hilsen til våren, som kan pynte for oss med blomster, En mesterlig forsmak på albumet som kommer 25. september, sier nå jeg!
Av Øyvind Rønning