Da Thåströms første band Ebba Grön gikk i oppløsning tok Imperiet form. Deres ferd gikk fra pønken til de store arenaene, før alt i løpet av få år smuldret opp. I kveld er det Sverige-premiere på dokumentarfilmen om Imperiet, «Ett hjärta är alltid rött».
Bandets reise som skildres i Balsam Hellströms vellykkede dokumentar er en fortelling om ungdommelig energi og vennskap, men også om hvordan ytre press og indre ambisjoner resulterer i konflikter og uvennskap. Og midt oppi fortellingen om de unge musikerne fra Stockholm blir filmen «Ett hjärta är alltid rött» også en fortelling om 1980-tallets Sverige. Et grep som bidrar til å gjøre filmen interessant og severdig også for folk utenfor Ebba Grön/Imperiet/Thåström-kretsen.
Ebba Grön
Den svenske pønkens episenter lå i drabantbyen Rågsved, litt sør for sentrum av Stockholm. Her startet Joakim «Pimme» Thåström, Gunnar «Gurra» Ljungstedt og Lennart «Fjodor» Eriksson i 1977 pønkbandet Ebba Grön, som med like doser energi og aggresjon ga lyd til den opposisjonelle frustrasjonen som preget store deler av ungdomskulturen. Ebba Grön sang om drabantbyens trøstesløse kjedsomhet og et desillusjonert liv uten framtid – og skapte slik sin egen framtid som Skandinavias største og viktigste pønkband.
Det ble noen hektiske år med feirede plater og intens turnévirksomhet før luften gikk ut av ballongen. Og det er her, når Ebba Grön sprekker i 1983, at filmen «Ett hjärta är alltid rött» tar til. Om hvordan bandet Imperiet liksom bare glir inn i tomrommet etter Ebba Grön, uten en klar visjon om veien fram. Om hvordan de til tross for dette sprenger grenser og blir et av Skandinavias største rockeband. Men også om hvordan store egoer kombinert med savnet av et klart, felles mål etter noen år får bandet til å gå opp i liminga.
Alle i Imperiet medvirker
I filmen møter vi Imperiets samtlige medlemmer – Joakim Thåström, Christian Falk, Per Hägglund, Stry Terraire, Gurra Ljungstedt og Fred Asp – som gjennom gamle arkivklipp og ferske intervjuer reflekterer over sine år i Imperiet. Joakim Thåström skyr vanligvis pressen, men deler her hjertelig med seg av sine minner. De fleste forbundet med stor glede, men noen også med en anger som har plaget ham siden. Ikke minst i forbindelse med at Per Hägglund i 1987 ble presset ut av bandet.
Også norske Arild Skrindo, som i en periode fungerte som Imperiets manager og administrator, blir behørig intervjuet i filmen.
Postpønk-helter
Da Imperiet midt på 1980-tallet inntok rocketronen var det med et uttrykk som skilte seg ganske mye fra Ebba Grön. Pønkens rammer hadde blitt for trange, og med postpønkens synther som et nytt og sentralt element malte de med bredere pensler. Men de musikalske forbindelseslinjene til Ebba Grön var fortsatt der, spesielt i begynnelsen, med den like energiske som melodiøse hiten «Du ska va president» som et slikt tidlig bindeledd.
Forskjellen ble naturlig nok større med årene, og da de i 1985 covret Michael Bellmans «Märk hur vår skugga» nådde de et nytt nivå i det svenske publikummets bevissthet. Det ble høye plasseringer gjennom mange uker på Svensktoppen, noe Thåström fornøyelig forteller at han opplevde som problematisk. Hvordan kunne en oppkjeftig rebell som han havne der?
Men, som Thåström selv påpeker, på 1980-tallet var det nok å forlate pønkens trange rammer for å bli karakterisert som «sell out». Og suksess som ga penger? Det var i hvert fall en skam, erindrer Thåström og innrømmer at han alltid har hatt et litt problematisk forhold til penger. Mens de andre medlemmene forteller fortidas kjente historie om band som selger mye plater, uten å se noe penger. Og i Imperiets tilfelle, tilsynelatende uten at de brydde seg særlig om det.
Fra Svensktoppen til Nicaragua
Imperiet havnet ikke bare på Svensktoppen, men også i Nicaragua og Cuba som en slags musikalske solidaritets- og vennskapsambassadører fra Sverige. De hadde aldri lagt skjul på sine politiske sympatier («ett hjärta är alltid rött»), og i filmen betoner de viktigheten av at de som musikere på stjernehimmelen også torde ta stilling til politiske spørsmål. I den forstand var Imperiet et politisk band som ikke ønsket å gjemme segr bak instrumentene på scenen.
Det manifesterte seg tidlig i støttekonserter og engasjement for sørafrikanske ANC, og det førte dem i 1985 til Nicaragua og Cuba sammen med Sveriges daværende statsminister Olof Palme. Det ble også et andre besøk i Nicaragua (sammen med blant andre Mikael Wiehe) året etter, og det var mens de var der de fikk beskjeden om at Olof Palme var skutt og drept.
I filmen framgår også klart at de til tross for sitt venstrepolitiske engasjement opplevde rollen som «offisielle representanter» for Sverige som problematisk og begrensende. Dessuten sank entusiasmen for Fidel Castros Cuba betraktelig etter møtet med den cubanske virkeligheten.
Internasjonal lansering
Konsertene i Mexico, Nicaragua og Cuba var likevel ikke bare konserter i solidaritetens tegn, de inngikk også i et forsøk på en internasjonal lansering. Noe som paradoksalt nok førte dem nærmest rett fra Nicaragua til det lille latinamerikanske landets store og aggressive fiende USA. Thåström & Co legger ikke skjul på at de nesten følte skam over å reise fra Nicaragua til USA. Det var noe de helst ikke snakket om til sine nye latinamerikanske venner, selv om det fristet å prøve seg internasjonalt.
Men lanseringen ble nokså mislykket. I ettertid er det lett å se at det hele var et feilgrep som påskyndet bandets oppløsning. Energien og intensiteten som bodde i Imperiets låter forsvant da de skulle spille inn sine egne, gamle låter på engelsk til det engelskspråklige albumet «Imperiet». Og med uengasjerte musikere som i tillegg kunne være uenige ble sprekkene innad i bandet så synlige at det kulminerte i at et av medlemmene, Per Hägglund, ble presset ut. Noe Thåström i filmen forteller fortsatt plager ham så pass at det er vanskelig å snakke om.
Slutten kommer
Med en halvhjertet, internasjonal lansering som førte ingensteds sto Imperiets fall for døra. Det ble et siste album, «Tiggarens tal» i 1988, før de tre gjenværende medlemmene gikk hver til sitt. Skal vi tro Thåströms egen uttalelse i filmen var platas åpningskutt «Jag är en idiot» for øvrig en åpenhjertig selvbiografisk kommentar til hans oppførsel overfor Hägglund og håndtering av bandkonfliktene den siste tida i Imperiet.
Hadde gutta i Imperiet sluppet det mislykkete internasjonale eventyret kan det godt tenkes at de kunne hatt flere gode plater og år i seg. På den annen side kan det jo være en fordel å gi seg mens leken fortsatt er noenlunde god, og for Thåströms egen solokarriere de to siste tiårene er det neppe tvil om at Imperiets oppløsning i 1988 var av det gode.
Av Leif Gjerstad
Les også: Imperiet i angrepsposisjon (intervju fra 1983)
Les også: «Imperialister» i Latin-Amerika (intervju fra 1986)
Les også: Imperiet rakner (intervju fra 1988)
