(Øyvind anbefaler – oktober 2026)
Om september var spekket med utgivelser, ligger ikke oktober langt tilbake. For norske utgivelser gjelder det nå å få platene ut så de kan meldes inn til Spellemannprisen. Fristen for påmelding er 12. november. Jeg anbefaler her 16 album fra blant andre Norsk Utflukt, Odd Nordstoga, Trygve Skaug, Ingvild Flottorp og Bjørn Tomren med The Red Barn.
NORSK UTFLUKT: «Arme råd»
Norsk utflukt er en institusjon i norsk blues og rock, men de har usedvanlig god tid når det kommer til plateutgivelser. Det er bare blitt fem album på 34 år, så det er klart det er en stor greie når det kommer noe nytt. Siden debuten «Med lyset på» (1992), som åpner med klassikeren «Mor, mor, du må hente vann», er lyset slukket og kommet på med ni eller ti års mellomrom etter debuten: «Det blå arret» (2002), «Long Distance Call» (2013), «Heder & verdighet» (2021) og så etter bare fem år, «Arme råd».
Presseskrivet presenterer Norsk Utflukt som et band som befinner seg «et sted mellom lakonisk stand up og poetisk alvor». De har siden starten kombinert poesi og blues, men sjøl om en av låtene på «Arme råd» heter «Blues» er det, med noen unntak, blitt mindre rein blåfarge og mer eksperimentell musikk med åra. Det beste eksempelet på det er «Av skrift er jeg kommet» med Nerina Weiss på cello.
Baard Slagsvold, bassist, komponist og bandets faste produsent, bytter på vokalen med gitarist Kåre Virud og en deklamerende hovedvokalist, tekstforfatter par excellence, Lars Saabye Christensen i praktslag: «Vi som tar lett på det går tunge tider i møte (…) Men når det reises tvil om skyggen vi kaster er ekte, da slår vi av lyset for å bevise vår uskyld». De to øvrige medlemmene er Espen Fjelle (tangenter) og Tore Wildhauer (trommer), som også har vært med fra starten. Bjørn Tomren gjester med strupesang på «Lovsang».
ODD NORDSTOGA: «Før du går»
En institusjon er også Odd Nordstoga blitt, etter 17 solo- og duettalbum. Og – er det én artist som fortjener merkelappen solid, i tillegg til folkekjær, er det artisten fra Vinje i Telemark. Det er faktisk fire år siden forrige soloalbum, «Inn i skogen». Og bare for å ha nevnt det, det er ikke noe eksepsjonelt med «Før du går», bortsett fra at det er ….eh, tvers igjennom solid! Ja, og jordnært. Som når han i åpningen «Ein song som finst» synger «Jeg har aldri vært til topps på et fjell i Nepal, vi kryssa vidda i en bil». I «Betre med ved» går han Lars Mytting i næringa!
Soliditeten skyldes ikke bare Nordstoga, men dem han har med seg. Innimellom produserer han platene sjøl, men som på «Fatig ferdamann» (2020) og duettplata «Langt heimafrå» (2023) med Ingebjørg Bratland er det Kåre Chr. Vestrheim som har produsert og spiller keyboards i tillegg til at han har co-arrangert med Nordstoga. En av de mest hørbare ved siden av hovedpersonen (vokal/gitar/munnspill) er ellers Øyvind Blomstrøm (Orions Belte), som både rufser til lydbildet, spiller varsomt på el-gitaren eller «toner ned» med en pedal steel (på «Sol og regn og jord»). Tor Egil Kreken og Bjørn Sæther bidrar på henholdsvis bass/banjo og trommer/perkusjon, mens Sigrid Aase synger på tittellåten.
Nordstoga er i gang med en lang turné som strekker seg fram til og med 18. februar neste år. Neste stopp er Hamar i kveld (30.10) og Kristiansand i morgen (31.10).
GARY HEFFERN & ED PETTERSEN: «Midnight Sons»
Dette er denne månedens store overraskelse, et nytt norsk-amerikansk samarbeidsprosjekt med norskættede Ed Pettersen og hans gamle venn Gary Heffern – som viser seg å ha finske røtter! Utgivelsen fikk et usedvanlig trist bakteppe, da Heffern døde 18. oktober, to dager etter at han ble innlemmet i San Diego Music Hall of Fame med punkbandet The Penetrators – og ei uke før slippdagen for «Midnight Son». Han gledet seg veldig til å presentere albumet, og det hadde han stor grunn til. Heffern ble 72 år.
De to møttes første gang for over tretti år siden. Begge har bakgrunn fra ganske forskjellige musikkmiljøer, Pettersen fra Nashville og Heffern fra California – der han spilte i The Penetrators. Men de har mer felles enn de visste om. Pettersen har kjent til sine norske røtter, men for ca. 15 år siden fant de begge ut at de har samisk bakgrunn. Heffern får vite at han og søsteren ble kidnappet fra et barnehjem i Finland av amerikanske misjonærer mens moren var innlagt på grunn av depresjon. De finner også ut at de har sju søsken i Finland, og Heffern var gjenforent med sin familie der.
De to artistenes personlige historier og skjebner er et utgangspunkt for «Midnight Sons», som også er en utforskning av de store spørsmålene: Meningen med livet, kjærligheten, tap og identitet. Det er en aldri så liten åpenbaring av et album som mikser americana og britisk-inspirert folkrock med en liten dæsj rock – og på tampen et spoken word-spor med den gåtefulle tittelen «Bob Dylan’s Trenchcoat Mafia». «Goodbye» framstår nærmest profetisk, men den er skrevet av Lauren Elle Broido – som også spiller gitar her. Sjøl om dette er et samarbeidsprosjekt, er det Heffern som står for de fleste tekstene på «Midnight Sons» – skrevet etter at han flyttet tilbake til Rovaniemi i Finland.
Albumet er spilt inn i Nashville og Norge og er produsert av Pettersen og Haldens altmuligmann innen musikk, Freddy Holm. Sistnevnte bidrar også på en rekke instrumenter, fra gitarer til pedal steel og trommer m.m. Terje Støldal spiller kontrabass, mens Pettersen spiller gitarer og keyboards. Han og Heffern bytter på vokalen. Damen bak det stilige coverbildet er Gunn Vottestad.
Pettersen er særlig kjent for å stå bak det ambisiøse trippelalbumet «Song of America» (2007), en samling med moderne tolkninger av 50 låter fra den amerikanske sangboka. Blant de mange kjente amerikanske artistene som bidrar er Heffern. Pettersen har også, i tillegg til mye annet, spilt inn musikk med Halden-bandet The Black Country (med blant andre Holm) og britiske Mad King Edmund og The London Experimental Ensemble. Han har gitt ut flere soloalbum i tillegg til at han gir ut dikt.
RG & THE HIGH ROLLERS: «One Hand Clapping»
Richard Gjems er mest kjent som bakmann, men her slår han ut i full blomst på debutalbumet til sitt eget band, RG & The High Rollers. Synger gjør han også, og det med autoritet! At bandet også er godt drillet for scenen viste de med all tydelighet da de forrige helg gjorde tre konserter under Dark Season Blues på Svalbard.
Gjems er Tor Einar Bekkens duopartner (på to studioalbum) og har også gitt ut to plater med Øyvind Stølefjell, Ronnie Jacobsen og Robert Skoglund. Han har også bak seg et utmerket soloalbum, «The Youtube Sessions 2020/21», og sammen med blant andre Knut Roppestad er han også en del av Muskogee Hotel, som i februar ga ut albumet «Rory at the Hotel».
Naturlig nok er det mye munnspill på «One Hand Clapping». Gjems er en av Europas beste munnspillere og har en cv med en rekke artister og band i forskjellige sjangrer som oppdragsgivere. Han har medvirket på nesten 200 utgivelser og spilt med så forskjellige artister som Big Bill Morganfield, Taildragger, Bill Sims, Stein Torleif Bjella, Malin Pettersen og DumDum Boys. Det er ikke så rart, for han spiller med hjertet utenpå kroppen. Dessuten er han et overflødighetshorn av kunnskap når det kommer til munnspillfaget.
Gjems og High Rollers mikser blues, americana og rock. Sanger om besettelse, ånder og tapt kjærlighet blandes med fortellinger om mer jordnære ting som hester, grusveier (riffsterke «Gravel Road Elegy») og om å glemme alle problemer og stikke av på fisketur (countryinspirerte «Going Out Fishing» med Terje Kinn på banjo). Det fins ingen bedre kur enn «to fish away your blues»!
Foruten Gjems (vokal/munnspill) består bandet av Kristian Nordgård (gitar), Pål Wennersten (gitar/mandolin), Per Amundsen (bass) og Stig Eilertsen (trommer). Lars Christian Narum (Hellbillies) bidrar på orgel og piano. Gjems har skrevet tekstene, mens musikken er komponert av bandet kollektivt. Best: Åpningen «Greenville Meantime», «Henry Stuckey», «Going Out Fishing», «Gravel Road Elegy» og den intense avslutningen «Away, Away».
TRYGVE SKAUG: «Ti av ti soloppganger»
I forbindelse med utgivelsen av «Ti av ti soloppganger» 10. oktober, på Verdensdagen for psykisk helse, skrev Trygve Skaug på sin Facebook-side: «Nå tar jeg ei lang låtskriverpause. Ti plater på fem år er egentlig ikke å anbefale, men sjukt lærerikt.»
To av utgivelsene er riktignok livealbum, men uansett konkurrerer Skaug med 52 år eldre Willie Nelson når det kommer til utgivelseshyppighet. Den første av de ti var «Sanger du skal få når vi er vektløse». Det er også det albumet jeg har hyllet mest, med en sekser på terningen i Dagbladet i 2022.
Han synger som vanlig om livet og dagligdagse og hyggelige ting og tanker, forelskelse, men også savn, knuste palestinske drømmer og vanskelige og tunge temaer som selvmord: «Jeg tror at du tok feil da du tenkte at jorden ikke var et blivende sted / Jeg tror vi kunne løst det sammen / Det du kjente gikk så galt / Men så har du bare dratt / Jeg tror at du venter, du må bare gi meg tid til å leve et liv» («Slåss mot mørke»).
Skaug (akustisk gitar og vokal) er selvfølgelig ikke aleine. I ryggen har han de meget solide musikerne Olav Torgeir Kopsland (diverse strenger), Knerten Kamfjord (bass), Terje Norum (tangenter), Jon Rosslund (trommer) og Kari Grethe Hjorthaug (vokal). På «Til et annet sted» får han dessuten vokalfølge av døtrene Alma Viktoria Skaug og Olea Eugenie Skaug på 9 og 13, som begge er oppført som tekstforfattere sammen med pappa. Arne Aasland har produsert mykt og nennsomt, live i ei løe hos venner på eplegården Hammargarden i Bergsagel ved Sandnes. Fint? Ja!
TOMAS ANDERSSON WIJ: «Täta ditt liv så det klarar en storm»
Tomas Andersson Wij er en av Sveriges fineste låtskrivere. Likevel er han på langt nær like stor i Norge, eller Sverige for den saks skyld, som Lars Winnerbäck og Håkan Hellström. Men han har sine trofaste venner her i landet, og vi ser fram mot hver eneste utgivelse!
Vi trengte ikke vente så lenge nå, for det er bare drøyt fem måneder siden han ga ut det akustiske konsertalbumet «Live från Katarina kyrka», delvis med koret Katarina Pop, med låter fra hele karrieren (også anbefalt her på LeffesLab). Studioutgivelsen «Täta ditt liv så det klarar en storm» er nesten like nedstrippet, men har også opptempolåter som fengende «Carla & John» – som de fleste øvrige låtene skrevet med pianist/keyboardist og medprodusent Teodor Wolgers.
THE TALLEST MAN ON EARTH: «Just Beyond Endless Mountain»
En av Sveriges mest spennende artister har du kanskje aldri hørt om! Svenske Kristian Matsson (43) har gitt ut plater under navnet The Tallest Man on Earth siden 2008. «Just Beyond Endless Mountain» er album nummer åtte, og det er sånn passe slentrende og uhøytidelig. Det er et meget variert album, med alt fra viser og folkemusikk-inspirerte sanger til rock’n’roll. Han har en stemme og et kraftig og personlig uttrykk som gjør hvert spor på albumene hans spennende. Hva blir det neste, liksom? Han blir faktisk sammenliknet med Bob Dylan, men han blir nok aldri like my(s)tisk – sjøl om du for eksempel aldri ser hele ansiktet hans på et albumcover.
Matsson spiller de fleste instrumentene sjøl, med noen få unntak. Martin Hederos kan høres på piano, pumpeorgel, cello og fele, Björn Dima spiller perkusjon og av og til piano og CJ Camerieri trakterer blåseinstrumenter. Sistnevnte har spilt med blant andre Bon Iver og Paul Simon. Sofia HK synger duett på «Overboda».
Albumdebuten til The Tallest Man on Earth, «Shallow Ground», ble lagt merke til, og det førte blant annet til at han ble hyret som support for Bon Iver i tillegg til egne turneer i USA, Australia og Europa. Det gjorde heller ikke noe at han tok en 47. plass på det anerkjente nettstedet Pitchforks liste over de 50 beste albumene i 2008.
Beste låter her: «Deliver Me From Trying», «The Forest Keeper» og «In The Silver Wire Up The Hill». Et sted å begynne!
INGVILD FLOTTORP: «Makers»
Bare to måneder etter Martine Haugens flotte solodebut kommer enda en ung, sterk countrystemme i dag, 30. oktober, med sitt tredje soloalbum på fem år. Og da har jeg ikke nevnt duettalbumet med Øyvind Blomstrøm, som har produsert og spiller gitarer og synth på «Makers». Det er sånt som skjer når man får «fot»!
Ingvild Flottorp fra Åmli er en del av en musikalsk familie som også teller søsteren Johanne Flottorp, som bidrar med hardingfele og koringer og broren Tobias Flottorp Heltzer (bass/kor), som også har mikset albumet. Sjøl spiller Ingvild Wurlitzer, piano, Fender Rhodes og autoharp ved siden av vokalen. De øvrige som står for det gjennomført myke og behagelige lydbildet er Sigmund Vestrheim (trommer), Mathias Hammersmark Tveit (akustisk gitar). Anders Hefre bidrar med fløyte, klarinett og saksofon på fire spor. Allerede på spor to kommer et høydepunkt, tittellåten, fulgt av countryperlen «Spiral State of Mind» – der Ole Kirkeng får æren av å innlede.
Flottorp står bak alle de elleve sangene. Sjøl sier hun at de uttrykker ulykkelig forelskelse og smerte, men også enkelte lyspunkter. Når hun i første låt synger «Singing in the shower / Hoping it will clean your thoughts / Listening to Joni / Hoping her songs will reach out to you» er det lett å tenke seg at hun er inspirert av kanadieren – og ikonet – med etternavnet Mitchell. Falsettstemmen har også likhetstrekk. Lydbildet på albumet ligger kanskje et sted mellom Joni og en annen inspirasjonskilde, britiske Sandy Denny og hennes Fairport Convention. Først og fremst hører jeg det som et folkemusikkinspirert countryalbum, med Blomstrøms pedal steel som en garantist.
Ingvild er for øvrig ikke bare musiker, men arbeider også med tekstilhåndverk. Låtene til «Makers» er gjerne kommet til mens hun har sittet og vevd – før hun har beveget seg bort til pianoet. Hun står sjøl for coverkunsten sammen med Ånond Versto.
BIRGITTE & THE DUSTY TRAILS: «Walkin’ and Talkin’»
Norsk country står sterkt, og ei ny, ung stjerne fra Kongsvinger er ute med sitt andre album, til tross for at hun er bare 22 år gammel. Men Emma Birgitte Ovlien er jo allerede en slags veteran. Hun spilte i sitt første band da hun var tolv! Da hun var 18 etablerte hun Birgitte and The Dusty Trails. Debuten «Cactus Rose» kom i fjor. Den har riktignok bare sju låter på til sammen 26 minutter, men det kvalifiserer til betegnelsen minialbum! Tidligere denne måneden kom oppfølgeren «Walkin’ and Talkin’».
Noen vil kanskje huske henne fra «The Voice» i 2024, og i fjor kom hun som en av to norske låtskrivere som var invitert fra Mississippi Songwriter Festival hjem med mye ny inspirasjon og nye ideer. Det har manifestert seg i form av en oppfølger med tolv gode, tradisjonelle countrylåter det er lett å bli glad i. Veldig originalt er det riktignok ikke, men hun skriver gode låter og har dessuten en sjelden, energisk og sprudlende tilstedeværelse. Hun er jo født til å stå på en scene. Stemmen er ganske insisterende, og roper «hør på meg»!
Det er vanskelig å velge favoritter, siden det er en så imponerende kontinuitet og jevnhet over materialet. Likevel holder jeg en knapp på cowboyskjorta mi på «Second Place», «Way To You» og «Homecoming Train». Ovlien spiller gitar, banjo og munnspill, og i ryggen har hun tre dyktige herrer fra Kongsvinger og Hamar-regionen på gitar, lap steel, mandolin og koring (medlåtskriver Per Andreas Brinck Strøm), bass (arrangør Tobias Strid) og trommer (Johannes Gjendem). Christer Krogh har produsert.
J.T. LAURITSEN & THE BUCKSHOT HUNTERS: «Live From Notodden 2016»
25. september i fjor markerte J.T. Lauritsen & The Buckshot Hunters at det var 30 år siden utgivelsen av debutalbumet med slipp av det nye albumet «Still Be Friends» og en jubileumskonsert med mange gjester i Lillestrøm kultursenter. I dag følger de opp med slipp digitalt og på cd av et opptak fra konserten på Rootsville-scenen under Notodden Blues Festival 1. august. Vinylen slippes 1. desember.
De som har vært på konsert med Jan Tore Lauritsen & Co. vet hva de får, dere andre kan her sjekke hva dere har i vente om dere møter opp på konsert. Det vil si, det er ikke ofte akkurat denne besetningen kan oppleves. I tillegg til det faste bandet stiller de tidligere medlemmene Stina Stenerud (vokal) og Palle Wagnberg (Hammond B3) i tillegg til tre blåsere.
Dere som har bandets livealbum fra 2009 trenger ikke være redd for dobbeltkjøring. Bare «What Am I Living For» derfra er med på «Live at Notodden 2026». Det betyr blant annet at vi for første gang – og endelig – får en liveversjon av originallåten «Play By The Rules» (på drøyt ni minutter) med soloer fra de to gitaristene Ian Fredrick Johannessen og Arnfinn Tørrisen og en «vilter» fløytesolo fra saksofonist Svein Greni (eks. Undertaker’s Circus).
Stina Stenerud får skinne på vokal i «Do Your Duty» og Jackie Wilsons «Higher & Higher», også kjent som («Your Love Keeps Lifting Me) Higher & Higher» og i duett med J.T. på «Junkie For Your Love» – der Richard Gjems bidrar på munnspill. Albumet avsluttes med en skikkelig livefavoritt, William Bell-klassikeren «Everyday Will Be Like A Holiday». Albumet preges av mye fin musisering fra et band som etter hvert har fått luftet seg mye også i utlandet i tillegg til norske bluesklubber. Seinest forrige helg var de blant artistene under Dark Season Blues på Svalbard, både som band og som backing for amerikaneren Sugaray Rayford.
THE RED BARN & BJØRN TOMREN: «Abduction»
Er du ute etter musikk som er et stykke unna A4 kan jeg anbefale at du lar deg «bortføre» av The Red Barn & Bjørn Tomren for en blanding av americana, kosmisk country og jazz.
«Stjernekamp»-vinner Tomren (vokal/akustisk gitar) er kjent for å utfordre stemmen, enten han strupesynger eller går ned i dypet av det vokale registeret. Her har han slått seg sammen med musikerne Kåre Opheim (trommer), Toivo Fjose (kontrabass), Mathias Marstrander (gitarer/pedal steel/perk.) og Aksel Røed (saksofon/klarinett), som også har komponert musikken. Åse Britt Jacobsen bidrar på vokal på tre spor.
Tomren har skrevet tekstene, og han har lagt historien i et univers som er like speisa som musikken kan være på dette albumet. Han forteller blant annet at hovedpersonen er en jordnær bonde med dager som kretser rundt gårdsarbeid, hunden Pluto, traktoren og dyra. Som niåring blir moren psykisk syk, og han mister henne. En kveld blir han hentet opp i en flygende tallerken som fører ham ut i universet. Etter hvert vokser hjemlengelsen, ensomheten blir overveldende og psykosene melder seg. Fortida hjemsøker ham, og til slutt er han ikke lenger noen.
Det er ikke tilfeldig at låtene har titler som tittellåten «Abduction», «Y. Gagarin», «Ursa Major», «7380 Hessdalen» og det speisa albumhøydepunktet «Kepler’s Mother». Det er noe ujevnt album, men Tomren & Co. skal ha for at de eksperimenterer og dyrker lekenheten. I februar drar hele gjengen ut på turné med åtte stopp, blant annet i Kulturkirken Jakob i Oslo 12. februar.
THE IMPOSSIBLE GREEN: «In Search of Impossible Green»
Trondheimsbandet The Impossible Green «bølger» fram som det mest populære bandet i det vi før kalte alternativ country og rootsrock og nå gjerne kaller americana, i tradisjonen etter Old 97s, Whiskeytown, Son Volt og tidlig Wilco. «In Search of Impossible Green» er deres fjerde album på to og et halvt år. I tillegg har Mathias Angelhus gitt ut et soloalbum og et duettalbum med Sara Fjeldvær. Det er fem album på tre år, det.
Musikken skapes kollektivt, men det er Mathias Unhjem Rognskog, eller Mathias Angelhus som han kaller seg, som står for tekstene. Han kan gå for noen lette løsninger av og til, som «I Don’t Wanna Fall In Love». En tittel som «Shalalala Blues» minner dessuten veldig om Bjørn Eidsvågs «Shalala» (2004), uten at jeg veit om de legger det samme i ordet…
En sang det er grunn til å stoppe opp ved er albumhøydepunktet «Farewell America», som er et skikkelig spark i leggen til «han der borte» og alle dem som stemte på ham: «Farewell America, it’s been nice to know you / Now I got to be moving on / When all of the love is gone (…) Yes, I’m leaving in the morning / I don’t love you no more / I have not been let down like this before». Takk for den, det er deilig å høre at noen kanaliserer frustrasjoner gjennom sang!
«In Search of Impossible Green» vokser ved flere gjennomlyttinger, og albumet blir også bedre ettersom det skrider fram – med balladen «Anything», fengende (!) «Lonely» og episke «Fast Track, Slow Decay» som høydepunkter i siste halvdel.
ANDERS BJØRNVOLD: «Åra sliper deg ned»
Mer country. Anders Bjørnvold ga ut to countryalbum i 2013 og 2015, på norsk, men så ble det ganske stille. Han tok over gården hjemme i Sørum og utdannet seg til tømrer, og tida gikk med til jobb, unger og hverdagsliv. Men så, høsten 2024, brakk han en ankel – og en periode med sykemelding ga ham tid og rom til å vende tilbake til låtskrivingen.
Firespors-ep-en «Bjørnvold» markerte starten på et nytt kapittel, og 23. oktober kom albumet «Åra sliper deg ned» – spilt inn på stabburet i Sørum og Ørnulv Snortheims Dakkota studio i Hamar. For dem som hører mye på ny og gammel norsk musikk gir det kanskje mening at Bjørnvold kan minne om både Hjerterknekt og Erik Lukashaugen. Med ett unntak, Hans Børlis «Ensom», står han for både tekster og melodier.
I tillegg til Bjørnvold (strenger og munnspill) og Snortheim (gitarer og bass), spiller Børre Flyen (trommer og perkusjon) og amerikanerne Micah Hulscher (piano og orgel) og Nashville-baserte Jon Estes (kontrabass, pedal steel og orgel). Johanne Kippersund korer og synger duett på «Anger». Bjørnvold skriver gode tekster, men det kan innvendes at de ikke alltid flyter like godt og naturlig sammen med musikken.
THE DEMONSTRATION TAPES: «Second Amendment»
For elleve måneder siden innledet gruppa The Demonstration Tapes et hårete prosjekt: Å gi ut 50 sanger, hvor hver av de amerikanske delstatene er nevnt i tittelen og i sangen. «First Amendment» inneholdt 14 låter. Her kommer elleve til, innen et variert musikalsk landskap som har det til felles at de, som de 14 første, er inspirert av amerikansk musikkultur. Og kanskje litt Beatles, Byrds og til og med Teenage Fanclub. Mange av statene har de aldri besøkt, men de føler at de kjenner dem likevel.
Bak trioen står tre herrer som alle spilte i bergensbandet Sister Sonny fra 1994 til 2007: Pedro Carmona-Alvarez, Fredrik Færden og Lars Heintz. Carmona-Alvarez har nylig høstet kjempekritikker for romanen «Den siste valsen». Han har også gitt ut utmerkete plater under navnet Moonpedro. Færden jobber innen teater og Heintz er tv-innkjøper. Men Sister Sonny-flammen var ikke slukket, den har bare funnet nye steder å brenne.
Alle tre har et nært forhold til USA som riktignok er satt på en prøve, men det er et nikk, tross alt, i forbindelse med at landet i år fyller 250 år. Prosjektet er nå halvveis. Som de skriver lakonisk: «Vi krysser fingrene for at det fortsatt er noe igjen å feire når vi passerer målstreken». Det får vi alle håpe, vi som elsket Amerika. Mine favoritter: «The Nights We Spent in Richmond, Rhode Island». «Arkansas Snapshot», «Georgia, I Love You» og «Utah Johnson».
GYLDER: «Trampolinehjerter»
Åsmund Gylder er en musiker, men i Groruddalen er han like kjent for å stå bak et lokalt prosjekt kalt Lif Laga, som siden 2016 i korte trekk har hatt som hovedmål å skape ungdomskraft og framtidstro gjennom å høste og bruke epler som ikke ellers ville blitt brukt. De siste åra har organisasjonen også begynt å jobbe med planting og vedlikehold av epletrær i en egen eplehage med over hundre trær på Stovner og egen pressing av eplemost. Det er blitt en sang på «Trampolinehjerter», «1000 liter eplemost». I 2022 fikk Lif Laga Oslo kommunes frivillighetspris, og i 2006 fikk Gylder Hans Christian Ostrøs minnepris, blant annet for fredsprosjektet One People.
Gylders band Soldogg ble oppløst etter to album i 1998 og 2000. I 2001 sto han bak prosjektet «Inn fra kulda – Bob Marley på norsk» med en rekke norske artister, men prosjektet ble stoppet på grunn av rettighetstrøbbel. Solodebuten kom i 2004, og først 19 år seinere kom oppfølgeren «Når du åpner din drøm» og året etter «Troll i ord». «Trampolinehjerter», som ble sluppet i dag (30. oktober) er en miks av pop, rock og viser – eller bare fengende «byrock»!. Sjangermessig synes jeg Oslo Ess er det beste referansepunktet.
EELS: «Cookie Happened»
Mark Oliver Everett, eller bare E, får det til å virke så uanstrengt og enkelt å lage nydelige popmelodier. Han liksom bare åler seg fram mellom fengende melodilinjer, og lever dermed godt opp til bandtittelen. Bandet har for øvrig bare ett fast medlem, Everett sjøl. Men det visste du om du har hørt om Eels. Everetts fans er lojale og varer lenge.
«Cookie Happened» er album nummer 16 fra Eels, etter sigende inspirert av Kakemonsteret, «den store filosofen» fra «Sesame Street» («Sesam stasjon») og følgende visdomsord: «Me no cry because cookie is finished. Me smile because cookie happened.» De tolv låtene er alle lette å like. Everett er som en god venn som betror seg til deg uten å forvente noe tilbake. Hvor mye mer kan man forlange? Og er det så nøye? Som han sier sjøl: «All of this will be forgotten. Every joy, accomplishment and hardship will one day become so irrelevant it will be as if none of it occurred». I mellomtida hører vi på god musikk!
Av Øyvind Rønning
(Øyvind anbefaler – oktober 2026)
