(Intervju første gang publisert september 1986)
– Jeg foretrekker å spille på en stor scene hvor man har litt albuerom. Men bortsett fra det er spillestedet helt likegyldig. Sportshaller, konsertsaler eller klubber – det er det samme. Det er hvordan du spiller og kommuniserer med publikum som betyr noe, ikke hvor du gjør det.
Stuart Adamson har en like velklingende som uforfalsket skotsk aksent. Han er vokalist og gitarist i Big Country, et av de store internasjonale bandene i den gitarorienterte og høydramatiske rocken som U2er den kanskje aller mest kjente eksponenten for.
For noen få dager siden spilte Big Country i Askerhallen utenfor Oslo, og i den anledning traff vi de fire medlemmene på hotellet noen få timer før konserten. Men selv om de presiserte at Big Country er en demokratisk gruppe med fire likeverdige medlemmer, så var det likevel Stuart Adamson som førte ordet.
Skottland
– Jeg er født der, jeg har vokst opp der. Jeg bor der og vil fortsette å bo der. Det er der jeg har mine venner og min familie. Det er der jeg har mulighet til å leve nøyaktig det samme livet som jeg gjorde før Big Country ble kjent. Gå turer, fiske og ikke minst se Dunfermlines hjemmekamper i den skotske fotballens førstedivisjon. Med en slik bakgrunn er det kanskje ikke så rart at mine skotske røtter skinner igjennom i musikken.
Men i motsetning til mange tror går ikke Big Country bevisst inn for å framheve det skotske elementet. Det er forskjell på det å være stolt av sine røtter og la det som kommer fram naturlig komme fram, og det å kjøre en sjåvinistisk linje hvor man lukker ute andre impulser. Kulturell sjåvinisme har jeg Ingen sans for, forklarer Adamson som deler komponlstjobben med de andre tre.
Men tekstene er han eneansvarlig for. Det er bare rimelig at den som «må» synge tekstene også skriver dem, hevder de fire.
Industrielle tekster
På gruppas forrige (og andre) LP «Steeltown» handlet tekstene i stor grad om krisen som har rammet den skotske industrien – stål-, gruve- og verftsindustrien spesielt. Med store mengder arbeidsledige og stor sosial nød som resultat. En depressiv skildring av dagens Skottland?
– Ikke så mye depressiv som realistisk, mener Stuart Adamson og fortsetter: – «Steeltown» var mitt forsøk på å skildre den situasjonen som mange skotske byer befinner seg i. Den virkelighet som omgir meg. Og når situasjonen er mørk er det vanskelig å tegne et lyst bilde, uansett hvor optimistisk man måtte være.
– Men den nye LP’en, «The Seer», virker til sammenlikning langt mer optimistisk, enda utviklingen de siste par åra i Skottland neppe har vært til det bedre?
– Nei, det har vel heller blitt enda verre – dessverre, smiler Adamson. – Optimismen på «The Seer» er derfor mer av privat karakter. Tekstene på «The Seer» reflekterer mine egne følelser, og som privatperson har jeg større grunn til å være optimistisk enn som sosial kommentator.
Ny produsent
Etter å ha brukt Steve Lillywhite som produsent på sine to første LP’er, fikk Robin Millar overta produsentstolen på «The Seer». Akkurat på samme måte som U2 byttet ut Lillywhite med Daniel Lanois til deres siste studlo-LP «The Unforgettable Fire». Men på mitt spørsmål om vi kan skimte et mønster her, svarer Adamson benektende.
– For ikke å stivne er det alltid sunt å prøve noe nytt etter en stund. Men vårt bytte av produsent var enda mer udramatisk. Steve Lillywhite var opptatt med The Rolling Stones. Vi lurte litt på hvem vi skulle kontakte da vi hørte at Millar (som bl.a. har produsert Sadé) hevdet at han var lei av å bli kalt «Jazzprodusent», og at han godt kunne tenke seg å produsere grupper som U2 eller Big Country. Vi tok ham på ordet, ringte og sa «hei, vi er Big Country. Har du lyst å produsere oss?» Og det hadde han. Det er hele historien.
Sa Stuart Adamson, som sammen med resten av gruppen røpet at de ikke øver altfor mye før de skal legge ut på en turné. Og det skyldes ikke latskap, men bevisst musikalsk politikk.
– Slik sikrer vi vår musikalske spontanitet. Vi tror det faktum at ingen på forhånd helt vet hva som skal skje, gjør våre konserter til mer spennende opplevelser både for publikum og oss selv.
Hvordan de selv opplevde konserten seinere på kvelden vites ikke, men stort sett var i hvert fall publikum fornøyde med de nærmere to timer som konserten varte. Energisk og sympatisk, om enn ikke så forskjellig fra platene som gruppens uttalelser på forhånd kunne tyde på.
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet første gang publisert i flere aviser i september 1986. Denne versjonen er hentet fra Stavanger Aftenblad 20. september 1986)
