(Intervju første gang publisert i oktober 1986)
Med en vekt på langt over 100 kg er han langt, langt unna 80-årenes videoideal om solbrune og billedvakre unggutter som popidoler. Men verken vekt eller utseende har forhindret Marvin Lee Aday — eller Meat Loaf som han er bedre kjent som — i å sette sine kraftige spor etter seg på salgslistene.
Meat Loafs første solo-LP, den Jim Steinman-skrevne og produserte «Bat Ouf Of Hell», er for lengst blitt en klassiker. Siden utgivelsen seint i 1977 har den solgt over fem millioner ex., og på de amerikanske salgslistene lå den i mer enn sju år. Sammenhengende! Og selv om hans seinere LPer på langt nær har blitt like store salgssuksesser, har hans energiske og dramatiske rock fremdeles et stort publikum.
Spontan dramatikk
I disse dager utgir han sin nye LP «Blind Before I Stop», og i den anledning var han en snartur innom Oslo for å snakke om sin nye plate. Og snakke gjorde han! Ustoppelig, raskt og høyt.
– Det dramatiske elementet i min musikk er ikke planlagt. Det bare blir slik når jeg står der i studio og skal synge teksten. Det kommer et eller annet steds innenfra. Jeg lever meg inn i tekstene til den grad at jeg innimellom formelig eksploderer emosjonelt. Det er dette som gir musikken dens ekstra dramatiske karakter, starter han før jeg såvidt har kommet meg innenfor døra på hotellrommet hans.
Etter noen minutters morgensprudlende og energisk enetale om hvor fornøyd han er med den nye LPen, klarer jeg å komme imellom og får uttrykt min store forbauselse over at «Before I Stop» er produsert av mannen bak Boney M., Frank Farian?
– Å, det er du ikke alene om! Da jeg fortalte mine venner om det, ristet de fleste oppgitt på hodene og sa diverse mindre smigrende ting. Kjenner du ikke Frank Farian? Har du aldri hørt om Boney M? spurte de meg, og… vel, sannheten er at jeg faktisk ikke kjente Farians arbeid med Boney M utover «Rivers of Babylon». Og det var da en søt liten sang, ikke sant?
– Joda, men det…
– Uansett. Det var sikkert bra at jeg ikke kjente ham på forhånd, for da ville kanskje også ieg stilt med de samme fordommene og latt være å bruke ham. Og boy, var han bra! utbryter Meat Loaf og himler med øynene før han ekstatisk fortsetter: – Og ikke bare han, men hele giengen i hans tyske studio. De la mye, mye mer av sjela si i dette prosjektet enn jeg noen gang har sett folk i amerikanske studioer gjøre.
– Betyr dette at du til din neste LP kan tenke deg å bru...
– Absolutt! Riktignok har jeg alltid likt å variere produsenter, men Farian var så inspirerende å jobbe sammen med at jeg gjerne gjør det om igjen. Men jeg har også så vidt snakket med Jim Steinman om å lage en ny LP sammen, så det er for tidlig å si noe konkret foreløpig, sier Meat Loaf og unner seg en av svært få snakkepauser mens han tenner seg en røyk og spiser en liten mintsjokolade.
Medaljens bakside
Jeg benytter den lille pausen til å si at |eg trodde forholdet mellom Meat Loaf og Jim Steinman var, for å si det pent, nokså anstrengt.
– Det er mange som tror det, men det stemmer ikke. Villfarelsen bunner trolig i min rettslige kamp mot Steinmans og min tidligere manager for noen år siden. Jeg sparket ham på grunn av diverse grums og småsnusk, og hans svar var å saksøke meg for 85 millioner dollar for kontraktsbrudd! I alt ble det tre år med 27 rettssaker som jeg måtte igjennom. Jeg måtte selge hus, bil og så å s i alt jeg eide for å betale mine advokater. Det var tøft, men også lærerikt. Suksess skaffer deg mange nye venner, men det er i motgang du oppdager hvem dine virkelige venner er!
Film
På dette tidspunktet kommer en vennlig representant fra plateselskapet inn i rommet og forteller at min tildelte halvtime nok dessverre er over.
– Slik som tida flyr, utbryter Meat Loaf spontant og virker oppriktig bekymret for at han kanskje har snakket for mye. Har jeg fått svar på mine spørsmål eller er det fremdeles mange som er ubesvart, som jeg ikke slapp til med, spør han. Og rettet til plateselskapets representant, et spørsmål til har vi vel tid til? Han får et smilende nikk til svar.
– Parallelt med din karriere som rockesanger har du også spilt inn flere filmer. Ser du på filmer som en naturlig visuell forlengelse av musikken, eller er det noe helt annet?
– Vel, vanligvis føler jeg et sterkt behov for å gjøre begge deler. Bare ikke akkurat i dag! Nå ønsker jeg tvert i mot at jeg aldri hadde vært borti film. I morges har jeg telefonkranglet i flere timer med fIImfolk i New York om den nye filmen jeg holder på og spiller inn. Av 23 skuespillere har de sparket samtlige unntatt meg og en annen, og attpåtil forlangt at jeg skal sette meg på første fly til New York. Men jeg nektet, jeg kommer i morgen kveld, sa jeg. Punktum. Og etter mye om og men aksepterte de dette til slutt. Hva slags film det er? Vel, det skal være en komedie, men jeg synes ikke akkurat utviklingen de siste dagene har vært særlig festlig…
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet ble første gang publisert i flere aviser i oktober 1986. Denne versjonen er hentet fra Haugesunds Avis, 4. oktober 1986)
