(intervju opprinnelig publisert desember 1986)
Stockholm: – Rytmeseksjonen i den forrige utgaven av Pretenders fungerte ikke, de ble for late og selvtilfredse. Siden Pretenders er mitt band og det er mitt ansvar for at alt fungerer best mulig, måtte jeg kvitte meg med Chambers og Foster. Men dette betyr ikke at jeg har et hjerte av stein, det var en lang prosess som førte fram til den vanskelige, men nødvendige beslutningen.
Chrissie Hynde, en av 80-årenes mest markante kvinnelige rockeprofiler, slår ut med armene mens hun kikker fram under den sorte panneluggen. Hun var en snartur innom Stockholm i forrige uke, for å snakke om Pretenders’ fjerde LP, «Get Close», som kom for noen uker siden.
– Det tok meg mange år å finne fram til den første utgaven av Pretenders som jeg var fornøyd med, den som spilte inn de to første LPene. Men etter at Honeyman- Scott og Fardon døde (sistnevnte etter at han ble sparket) for fire år siden, mistet bandet den ideelle likevekten. Selv om «Learning To Crawl»-utgaven av Pretenders fungerte meget bra på den LPen, er det likevel først nå, med besetningen på «Get Close», som den ideelle balansen er gjenfunnet. Dessuten føles det alltid inspirerende å jobbe med musikere som både er dyktige og sultne, så jeg tror denne forandringen får en positiv effekt også på meg, sier Chrissie Hynde fornøyd.
I selvvalgt eksil
Den sortkledde 35-åringen er opprinnelig fra Akron, Ohio, men forlot sitt hjemland USA i begynnelsen av 70-årene med kurs for England. I dag bor hun med sine to barn (ett med Ray Davies fra Kinks og ett med nåværende mann Jim Kerr fra Simple Minds) i London, og alle årene i Europa har ikke mildnet hennes kritikk av sitt hjemland.
– Tvert imot. Alt blir bare verre «over there». Hele systemet bygger på idéen om å grafse til seg personlige fordeler, og suksess måles utelukkende i penger. Ikke minst er utviklingen i rockebransjen tragisk å bivåne. I min ungdom var rocken fremdeles et uklart definert opprør mot det etablerte samfunnet. Noe av poenget med å spille i band var at man slik kunne vise sin motvilje mot systemet, samtidig som man gjorde noe man elsket. I dag er det drømmen om penger og berømmelse som er drivkraften bak mange band, og med en slik drivkraft er det bare å innse at rockens fremtid er over, hevder Chrissie Hynde som ikke er noe mer nådig overfor musikkbransjens behandling av sorte musikere – og enkelte av disses vilje til å stille opp som marionettfigurer.
Moderne slaver
– En gang i tiden ble de svarte utnyttet på bomullsplantasjene. I dag har plateselskapene overtatt plantasjeneeiernes rolle. Og enda mer skremmende blir det når man oppdager at framgangsrike artister med stor innflytelse villig lar seg bruke.
Se for eksempel på Michael Jackson. Som skapende artist har jeg den aller største respekt for ham, men ikke som person. På TV nylig brøt han tre års total taushet. Med sin status har han en enorm innflytelse, og han kunne ha benyttet anledningen til å si noe om apartheid, om USA i dag, om kjærlighet – om hva som helst han tror på og føler for. Og hva velger han å si? Jo, et kort takk til Pepsi som er så «snille» å sponse ham! Det er helt absurd!
Chrissie rister på hodet og slenger ut noen velvalgte eder om denne rocken.
Barnas effekt
– Jeg har aldri betraktet meg selv som noen fremragende komponist, og hver gang jeg skriver en ny låt føler jeg at den ikke er god nok. Det er nok en følelse man aldri slipper unna, spesielt ettersom jeg i motsetning til enkelte andre artister ikke egner all min energi og fritid til å komponere. Min fritid går i stedet med til barna, og det lille som er igjen til andre behov, som for eksempel å gå på kino eller treffe venner, forteller Chrissie Hynde som mer enn en gang er blitt konfrontert med mytene om at det er umulig å kombinere rockekarriere og småbarn.
– Det må da være mer naturlig for en 35-årig kvinne å ha barn enn å fortsette å leve et omtåket og ruset undgdomsliv! For å utvikles som menneske og artist må man være i stadig vekst, og de grensesprengende nye erfaringer man gjør som foreldre kan legge grunnlag for ny kreativitet, sier Chrissie som samtidig innrømmer at det er en klar fordel å ha en karriere før man får barn. For øvrig akter hun å ta med seg begge barna på Pretenders ti måneder lange verdensturné som starter i januar.
– Til Norge håper vi å komme i april – muligens mars – forteller hun før hun kommer med en liten live-bombe: – Vi regner med å komme tilbake til Göteborg i begynnelsen av juni. Ingenting er bekreftet, men mye tyder på at vi og U2 spiller på Nya Ullevi sammen!
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert desember 1986 i flere aviser. Denne versjonen er fra Bergens Tidende)
